Mansfield Park

Bildekilde: Bokklubben

I juli i år er det akkurat 200 år sida romanen Mansfield Park av Jane Austen (1775-1817) blei utgitt for første gang. Og når den både er ulest og står klar i hylla, hva er vel da mer naturlig enn å hive seg rundt og lese boka i forbindelse med Lines lesesirkel? Det var i alle fall det som føltes naturlig for meg, sjøl om jeg kvia meg litt på grunn av bokas omfang. Med sine 477 sider er romanen nemlig en av Austens lengste, kun såvidt forbigått av Emma (utgitt i 1815 og fortsatt ulest her hos meg - den må definitivt leses neste år), og jeg var, helt ærlig, redd for at det skulle bli for mye av alt. Men slik usikkerhet skulle vise seg å være totalt unødvendig. Jeg glei rett inn i fortellinga allerede på første side, og der forblei jeg til siste side var ferdiglest.

Ved bokas begynnelse skildrer Austen hvordan tre søstre fra like kår i Huntingdon gifter seg på vidt forskjellige måter - og inn i tre ulike stender, med alt hva det medfører. Miss Maria Ward, som er svært pen, gjør et utrolig godt gifte i ung alder når hun klarer å dåre sir Thomas Bertram, eier av Mansfield Park i grevskapet Northampton, og attpåtil en baronett. Hun blir dermed lady Bertram, og tilbringer dagene på sofaen med mopsene. Hennes søstre spås lyse framtider, men slik blir det ikke. Den neste miss Ward i rekka, lady Bertrams eldre søster, som ikke er gitt et fornavn, må etter seks år se seg fornøyd med pastor Norris. Hun blir da mrs. Norris, og tilbringer dagene med å bestemme hva alle andre skal foreta seg, og spare så mye penger som hun overhodet kan. Den siste søstera, miss Frances Ward, gifter seg både mot familiens ønske og nedover sosialt. Hun velger seg en marineløytnant uten "dannelse, formue eller forbindelser", og "kunne knapt ha gjort et dårligere valg". Hun blir da mrs. Price, og hun jobber dag ut og dag inn med å oppdra alle ungene og stelle huset.

Og hvorfor er nettopp disse tre søstrene og deres ulike giftermål så viktige? Jo, fordi Jane Austen tar i Mansfield Park utgangspunkt i kontrastene mellom den rike og privilegerte Bertramfamilien på den ene sida og den fattige og barnerike Pricefamilien på den andre. Midt i mellom befinner mrs. Norris seg, som for det meste har hendene fulle med å mele sin egen kake med stor fortreffelighet. Og det er faktisk denne mrs. Norris, den barnløse mrs. Norris på prestegården ved Mansfield, som foreslår at de rike Bertramene kan hjelpe de fattige Pricene ved å ta til seg deres eldste datter, ei jente på omtrent ti år ved navn Fanny Price. Og det er denne Fanny Price som er bokas hovedperson.

Slik kommer altså Fanny Price fra det skitne Portsmouth til det eksklusive Mansfield Park. Hun oppfatter sin onkel sir Thomas Bertram som svært streng og skummel og tante lady Bertram som lat og uinteressert. Hennes andre tante, mrs. Norris, er kjeftende og krenkende og lar henne aldri glemme hvem hun er, hvor hun kommer fra og at hun aldri vil bli god nok i noen målestokk, i alle fall ikke i forhold til de eminente Bertrambarna på godset. Og Bertrambarna er det fire av. Den eldste er Tom, 17 år, arving til gods og gull. Han har allerede anlagt en ødsel livsstil til sin fars store fortvilelse. Nummer to i rekka er Edmund på 16 år, som er langt mer pliktoppfyllende enn sin eldre bror. To jenter er det også, Maria på 13 og Julia på 12, begge overlegne og sjølsentrerte. Der de to eldste ikke bryr seg stort om vesle Fanny Price, sjokkeres jentene av hvor lite nykommeren kan og veit. Og ikke har hun interesse for tegning eller musisering heller! Det er i det hele tatt ganske opprivende, noe mrs. Norris naturligvis også går god for. Fanny får et kaldt, lite loftsværelse å kalle sitt eget, og der gråter hun seg i søvn hver natt.

En dag gråter hun i loftstrappa også. Men fetter Edmund skjenner ikke, han setter seg ned og spør hva det er, og forstår at den lille jenta lider av hjemlengsel. Han hjelper henne å få tak i papir og penn slik at hun kan skrive hjem, og ser til at brevene blir sendt med posten. Med det har Fanny Price fått sin eneste venn og allierte på Mansfield Park, og brått kan hun takle det meste, også de evinnelige fornærmelsene fra mrs. Norris, strengheten til sir Thomas og den nedrige behandlinga hun får av de to kusinene. Hun blir en blanding av lady Bertrams selskapsdame og personlige tjener, og skriver brevene hennes, gjør klart broderiet, går ærender og så videre. Og mrs. Norris ser sjølsagt sitt snitt til å bruke Fanny ved hver eneste anledning, hun også, sjøl om Fanny har dårlig helse og bør dele tida si mellom hvile og mosjon. Fanny er så tilgjengelig, mild og lett at det er på grensa til det sjølutslettende.

Slik holder det fram i lange tider, helt til Fanny er omkring 18-19 år. Da må sir Thomas Bertram dra av sted til Antigua for å ordne opp i forretninger. Mr. Bertram er stort sett fraværende med sin frivole livsstil, og dermed er det Edmund, som skal bli prest, som er overlatt med ansvaret for Mansfield Park i samarbeid med den energiske mrs. Norris. På dette tidspunktet er det tre år sida pastor Norris har dødd og blitt erstatta av pastor Grant og kone, og da disse får besøk av de unge søsknene Crawford fra London, settes intrigene raskt i sving. Oppi det hele befinner også den litt enkle og veldig rike Mr. Rushworth seg, som allerede er forlova med den eldste miss Bertram, Maria, en avtale arrangert av mrs. Norris. Men Maria forelsker seg i Mr. Henry Crawford, og det gjør forresten Julia også. Miss Mary Crawford legger seg i begynnelsen etter Mr. Bertram, men da han må forlate godset til fordel for en veddeløpshest, finner hun ut at Edmund er en vel så god kandidat for giftermål, sjøl om han som andre bror vil få ganske mye mindre å rutte med per år. Hennes tilnærmelser liker Fanny svært dårlig. Så går det fra dårlig til verre: Mr. Bertram vender tilbake, og like etter han ankommer den teaterfrelste mr. Yates, som overbeviser de unge om å sette opp et usømmelig teaterstykke på godset, og som dessuten kaster seg inn i kampen om Julia. Kun Fanny holder stand, sier nei og er aleine om å ivareta det hun mener er onkelens krav til dem, hva som sømmer seg som huslige sysler og allment god oppførsel.

Men innen resten av gruppa noe brått innser hva de holder på med, er naturligvis både relasjoner og følelser vel etablert. Og det preger både resten av boka og samtlige personer som er skildra i verket i så stor grad at det på et punkt også går fra verre til verst, det blir til og med katastrofalt for enkelte. Uten at jeg skal avsløre vesentlige deler av handlinga her, kan jeg jo si at dette, som i alle Austen-bøker, også går godt til slutt (for de fleste). Men hovedhandlinga og avslutninga på romanen er på ingen måte hemmelig eller særlig spennende for en erfaren leser. Alle ledetrådene ligger der jo, både i og under teksten, det som er interessant er hvordan en kommer seg dit, hvilke erfaringer personene gjør seg, hva det koster dem, hvem de ender opp som, ikke hvem de ender opp med.

Det er altså den unge Fanny Price som er bokas hovedperson. Hun omtales konsekvent i tredjeperson, men Austen skildrer henne svært tett og går sjeldent inn i noen andre enn Fanny, noe som gjør at en etter hvert blir godt kjent med henne. For meg framstod hun som en kompleks og sann person. Vi sanser og ser nesten alt med og fra Fanny, noe som naturligvis preger leserens lojalitet. Men da Fanny er en pålitelig forteller og et sannferdig menneske, gjør det ikke stort. Det er dessuten tydelig at forfatteren ønsker at leserens lojalitet skal ligge nettopp der. Hun er på alle måter bokas protagonist, ei ekte heltinne, og gjennom henne innfris de antikke sjangerkrava til en komedie, sjøl om omstendighetene på mange måter er tragiske. Elegant!

Austen skriver i preteritum hele veien. Ved bokas begynnelse går hun tretti år tilbake i tid, til ca. 1780, og beveger seg gradvis framover mot sin egen tid og bokas nåtid. Men fordi hun har disse sporadiske tidshoppa og tar kortere og lengre nedslag der det passer henne, har få referanser til historiske fakta, men mye intertekstualitet, føles skildringene av Fannys tanker og handlinger til enhver tid ut som nåtidige. I historias hovedhandling er vi som lesere alltid med, i frokostrommet, på ball, i vogna, på spasertur. Vi tjuvlytter til alle samtaler og kjenner Fannys skuffelse når Edmund og miss Crawford forsvinner på Sotherton, hennes ubehag ved å ta i mot et gullkjede som er en gave til en annen, hennes fortvilelse når hun ikke blir trodd. Den eneste distansen som skapes, er i siste del av boka, når mye av kommunikasjonen av nødvendighet foregår i brevs form. Likevel vil jeg si at verket er imponerende godt komponert. Det er rett og slett bunnsolid - og jeg er rimelig sikker på at forfatteren hadde uttenkt store deler av handlinga forut for skrivinga. Et slikt enhetlig og stramt verk på nesten fem hundre sider kan jo ikke være uplanlagt! Men jeg kan jo egentlig ikke slå fast slikt med sikkerhet...  

Styrken til Mansfield Park ligger for min del mest i språket. Jane Austen må uten tvil ha vært en skarp iakttaker av menneskenaturen, for her får så godt som samtlige unngjelde i uhyre presise ordelag, med knappe, krasse skildringer som sier mer enn lange dialoger og med dialoger som karakteriserer bedre enn en inngående beskrivelse. Forfatteren er rett og slett helt fenomenal. Hun er til stede, men ikke dominerende (bare ett og annet sted dukker det opp et forfatterjeg), hun er den geniale skaperen av et univers der alt henger sammen uten at det blir platt og plumpt og gjennomsiktig, hun gir alle personene særtrekk og holder dem tydelig fra hverandre, men trekkene er ikke så skarpe at de blir mer typer enn mennesker. Hun gir alle personene sine både svake og sterke sider, kanskje bortsett fra den særegne mrs. Norris, som i mine øyne bare har svake (men de kommer sterkt fram og blir formulert som fordeler), og lady Bertram, som er en parodi i seg sjøl, dog ikke så eksplisitt som det er i Northanger Abbey. Men gjennom ei såpass lang bok med såpass mange situasjoner og mye meningsfull historie, blir det umulig å ikke føle noe for stedene og menneskene som skildres. Jeg føler meg også avsondra når Fanny ikke er på Mansfield, og det er enorm lettelse å komme tilbake.

Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem, skriver Jane Austen allerede på første side, og demonstrerer med det både språkføring, stil og satirisk holdning. I denne boka ironiserer hun med og over alt og alle, og hun har et fenomenalt vidd. Treffende replikker kommer susende fra mangt et hold, fylt med dobbeltbetydninger og samtidsreferanser. Og ingen situasjon er for klein til å skildres! Ett eksempel jeg vil huske lenge er hvordan miss Crawford i full uvitenhet, i Sothertons private kapell, henger ut hele prestestanden som gammeldagse og stygge og det som verre er - rett foran sin utkårede, Edmund, som om kort tid skal ordineres til prest. Å, hans bitende svar! Å, hennes forferdelse når hun innser sin egen tabbe! Men Austen velter seg ikke i noe. Edmund sier bare: "...det er for kort tid siden jeg var ferdig i Oxford, til at jeg har glemt hvordan andakter iblant kan være."

Og mye, mye mer kan sies om forfatteren, om håndverket og om hvor bra det er utført. Men det ville raskt blitt en vandring blant de samme superlativene. Derfor vil jeg gå over på tematikken i boka, for den er kanskje ikke så tydelig for en uinnvidd. Mange tenker at alt av Jane Austen er lik klissete og romantiske kjærlighetshistorier som får alle jenter til å grine, eller noe i den dur. Det er klart at kjærlighet også er en faktor i det hun skriver, men Austen gjør samtidig narr av alle som jakter åpenlyst etter en partner, og harselerer med all kutyme som er knytta til beiling. Det gjør Mansfield Park til en svært morsom roman. Men under det fornøyelige fins et djupere alvor, og her er det snarere etikk og moral som er de viktigste omdreiningspunktene, ikke ekteskap.

Jeg skreiv innledningsvis at Austen tar utgangspunkt i kontrastene mellom familiene Price og Bertram, og det gjør hun så absolutt. Men hun gjør mer enn det: Forfatteren demonstrerer at sjøl om en får en korrekt oppdragelse og god dannelse, sjøl om en er velstående og slipper å arbeide, så betyr ikke det at en er et godt og dydig menneske. Og sjøl om en kommer fra stusselige kår, har mangelfull oppdragelse og sviktende dannelse, er fattig og må arbeide, så betyr ikke det at en er mer lastefull enn de rike, eller at en er et skittent og syndig menneske. Austen åpner med andre ord opp for en viktig ordveksling om måtene en betrakter de ulike stendene på, om fordommer blant høy og lav om lav og høy, og om hva som egentlig er godt eller ondt, dygd eller synd. Og for å få fram dette, kontrasterer hun på alle måter hun kan, abstrakt og konkret, mellom menn og kvinner, mellom generasjonene, mellom ulike relasjoner og så videre. Gode seder følger som kjent ikke bare de rike, og i denne boka får vi mange eksempler på rikfolk med både skjeletter i skapet og svin på skogen, og med tvilsomme holdninger til tvilsomme handlinger.

Vil det da si at forfatteren er fordømmende? Egentlig ikke. Jeg opplever at hun forsøker å utvide folks syn på hverandre snarere enn innsnevre, samtidig som hun peker på det som er latterlig. Faktisk gir hun mange eksempler på hva trangsynthet kan føre til, og utifra det Austen skildrer, er det ingen sjelden sjukdom. Men det går heldigvis an å endre seg, noe flere av personene i boka også innser eller blir tvunget til. Konsekvenser er nemlig en lei reaksjon på (uønska) handlinger. Men Fanny er staere enn sin skaper i sin oppfattelse av folk. Det kan det være mange grunner til. Hun står hele tida klar til å yte for andre og blir vitne til de rareste hendelser. Dette diskuterer hun i sin tur med fetter Edmund, som er den eneste på Mansfield Park som ikke tror hun er dum (alle fattigfolk er som kjent både dumme og dorske). Gjennom observasjoner, diskusjoner og lesing blir Fanny godt kjent med seg sjøl og egne verdier - hun utdannes og dannes. Når hun så kommer til et punkt hvor hun blir pressa, står hun imot alt hun klarer. For de andre, disse rikfolka, kan ta i fra henne foreldrene og hjemstedet, broren William og hennes normale oppvekst, men de kan ikke ta hennes integritet. Her viser Fanny at hun er sta og svært modig, men også at hun kan være fordømmende. Dette brukes effektivt av Austen.

Mansfield Park er den mest kontroversielle utgivelsen fra Jane Austens hånd. Den blei oversett av kritikerne i sin tid, men elska av leserne. På seks måneder var førsteopplaget utsolgt, og boka blei Austens største suksess. I ettertid har boka blitt lest og kritisert fra mange ulike hold, flere er fascinert av personligheten til Fanny Price og den reisa hun gjør i romanen, som både er ei klassereise og ei dannelsesreise. Andre, som f.eks. Virginia Woolf (1882-1941), er mer opptatte av symbolikken i romanen, som er rik for den som gjør en liten innsats. For en mer alminnelig leser er det nok viktigere at avslutninga er tilfredsstillende, og det er den virkelig. Noen små stikk til dem som fortjener det, gjør at en sitter igjen med et smil om munnen.

Den norske utgava av Mansfield Park er fremragende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950). Og sjøl om det er vemodig å lukke boka for foreløpig siste gang, er det ei lise å slippe unna den redselsfulle mrs. Norris.