Marias testamente

Bildekilde: Bokelskere

September har vært en litt underlig lesemåned. Plutselig har jeg nemlig lest mange bøker som jeg slettes ikke hadde planlagt å lese akkurat nå, inkludert denne, Marias testamente fra 2012. Boka er skrevet av den irske forfatteren Colm Tóibín (f. 1955) og var blant anna nominert til Bookerprisen året etter at den kom ut. Den er oversatt til norsk av Merete Alfsen (f. 1950). 

Som de fleste kanskje veit eller kan tenke seg til av tittelen Marias testamente, handler romanen om ei kvinne som heter Maria. Og hun er ingen ringere enn Jesu mor. Når vi kommer inn i historia og møter henne for første gang, er det etterpå. Etter alt sammen. Og hun er mer aleine enn noensinne i dette stille huset der hun holdes under oppsikt av de andre.

Gradvis erindrer hun, gjenforteller hun, alt det som er skjedd. Alt fra oppvekst og rolige, harmoniske år med familien, til at sønnen hennes blir voksen og flytter hjemmefra. Han vil klare seg, det er hun sikker på. Men etter hvert hører hun at han skaper seg et navn, at han får følgere, at mange mener han har evner. Han? Han var da ikke så spesiell som liten. Det er snålt det de sier, at han kan lege de sjuke, gi de blinde synet tilbake, de lamme evnen til å gå og gjenopplive de døde. Det kan jo ikke være sant! Og han er i alle fall ikke Guds sønn, som hun hører at han sier. Han er først og fremst hennes sønn.

De andre kommer på besøk med jevnlige mellomrom. Forlanger å sitte hos henne og vil at hun skal fortelle alt i detalj. Til og med det hun ikke vil snakke om, ikke kan snakke om. For setter hun ord på det, da -. Nei, nei, det går bare ikke. Det var ikke sånn det skulle være! De skriver ned alt hun sier. Men de leser det ikke opp for henne etterpå. Nei. Hun er sikker på at de skriver noe annet. At de skriver det de vil hun skal si. Men hun kan ikke gjøre noe anna enn å fortelle det som er sant.

Maria får en advarsel: Han har nok gått for langt nå, sies det. Hans navn har vokst seg såpass stort at styresmaktene holder han under oppsyn. Det er farlig for han nå. Men, kanskje, om han bare forsvinner, går i dekning og holder seg i ro - da vil de kanskje la han være i fred. Derfor reiser hun langt for å delta i et bryllup. Der skal hun se han igjen, endelig! Det er så lenge sia sist. Som hun gleder seg til å se han, holde rundt han, høre stemmen hans. Så, etterpå, når de har hilst, så skal hun advare han. Og sammen skal de fortalte bryllupet, reise hjem, bort, hvor som helst. Sammen. 

Men det er ikke sønnen hennes som kommer. Han ser på henne, nesten uten gjenkjennelse i blikket. Helt flat i stemmen. "Kvinne, hva vil du meg?", sier han. Så alle hører. Hva skal hun, kan hun, si? "Jeg er din mor", svarer hun, men han hører ikke, han er allerede gått videre. Og ikke vil han høre på advarslene hennes heller, når de seinere sitter til bords. Han og hun, tett inntil hverandre. Han ser knapt på henne. Når hun seinere reiser seg for å gå til det avtalte møtestedet, dit karavanen kommer, så de kan flykte, følger han ikke etter. Hun venter hele natta uten at han dukker opp. Kanskje hun visste det allerede da, hvordan det kom til å gå. 

De andre spiser maten hennes. Drikker vannet hun har henta. Flytter på møblene hennes, så de kan se henne mens hun forteller. Etterpå lukter huset av svette menn, ei ubehagelig lukt det tar tid å lufte ut. Hvert besøk er som en liten invasjon. De borer inn i henne, forventer å få vite alt hun veit. At hun skal utlevere seg sjøl, han. Men hvorfor? For hvem? Og til hvilken pris?

Marias testamente er ei fascinerende vond-vakker lita bok, som står så støtt i sitt eget, med de mange vekslingene mellom fortid og nåtid, erindring og virkelighet, ro og uro, sorg og sinne, jamrende fortvilelse og hjerteskjærende savn. Maria er ei levende, pustende, tenkende kvinne som våger å gå sine verste erfaringer i møte, som tør å stå rak i ryggen og klar i øya og si imot de som vil noe annet, som tør å savne sønnen sin inntil det desperate helt uten å skjemmes, som innser og innrømmer redselen sin, men som ikke lar seg binde av den. Dette er ei bok for alle mødre - alle foreldre, kanskje, - for alle som bærer sorg, for alle som vil leges, men som ikke får det til på egenhånd. Her fins det hvilepunkter og refleksjon, erkjennelse og håp.

At dette er fortellinga om Jesus, verdens kanskje mest kjente sønn, er faktisk helt irrelevant. For det er Maria, mora, det er fokus på, det er henne det handler om, det er hun som forteller. Det er hennes psyke vi borer ned i, det er hun som avkles. Maria opplever alle foreldres store frykt, å miste sitt eget barn til en grusom skjebne. Å se det trua, kua og ydmyka. Å se det pines, drepes. Å se hvordan livet forsvinner fra kroppen til han som en gang var så liten, høre at det skjøre åndedrettet hennes uteblir. Og deretter sitte igjen med vissheten om at det var det. Hvordan kommer en seg videre? Hvordan lar en være å konstant klandre seg sjøl, lure på hva som kunne blitt gjort annerledes? Hvordan skal en klare å leve i dette evige etterpå?

Jeg opplever Marias testamente som en virkelighetsnær, brutal og nydelig roman, der det hele veien er rom for kompleksitet, spørsmål uten svar og enorme følelser - alt formidla i et knapt, presist og poetisk språk. Det er ei bittelita bok på kun 107 sider, men innholdet og komposisjonen, formidlinga og trykket i teksten gjør at den føles mye større. Som leser kan en ikke la være å bli berørt, å leve seg inn i Maria, å sanse det hun sanser. Tóibín holder seg for god til å uttale seg om emner Maria umulig kan vite noe om, og heller ikke inntar han (eller hun) en posisjon der de dømmer noen av menneskene som skildres i teksten. Og hva Jesus sier og gjør, forblir et mysterium. I tillegg tøyles sentimentaliteten, og de mest kjente scenene fra Bibelen uteblir helt. Intertekstualiteten er sjølsagt på plass, men som leser står en herlig fritt til å legge til eller trekke fra etter eget ønske. Vissheten om at historia er større, er der uansett, men en kan velge å bare lytte til Maria.

For denne vesle boka er hennes versjon. Den er hennes tekst, hennes liv, hennes ettermæle. Og det hele er så vart, respektfullt og sanselig utført at det er som om jeg følger etter Maria når hun trekker sjalet tettere om seg og går ut i kveldsmørket. Jeg vil henne ikke vondt. Jeg vil bare holde henne i handa og la henne vite at jeg er her, jeg ser henne, jeg lytter til henne og jeg tror på henne. Så levende skildres hun av Tóibín, så nær er hun. Og det er det virkelig ikke alle (mannlige) forfattere som får til!

Det eneste jeg har å utsette på utgivelsen, er at det norske forlaget Press har valgt en nydelig papirkledd forside, som i møte med bokhandlernes mange prislapper dessverre etterlates med flere ytre spor av kamp. Omtrent som Marias indre spor, er disse permanente. Men det har lite å si når innholdet er så bra, når komposisjonen er så god, språket så presist og skildringene så virkelige. Dette er så absolutt ei bok jeg kan anbefale videre, og jeg har også fått lyst til å lese mer av Tóibín.