Morsdag

Bildekilde: Bokelskere

Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?

Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka Morsdag av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). 

Morsdag har undertittelen En eventyrlig beretning. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. 

Boka åpner slik:

En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.

Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.

Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.

Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder.  

Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman Om forlatelse (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.

En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) Marias testamente (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. 

Med Morsdag skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.