Bokhyllelesing 8: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere

Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt.