Dagdrømmeren

Bildekilde: Bokelskere

En av ulempene ved å komme seint inn i et godt forfatterskap, er alt er har gått glipp av. Margaret Atwood (f. 1939), for eksempel, har skrevet jevnt og trutt og blitt publisert som forfatter sida 1961. Den noe eldre Per Olov Enquist (f. 1934) debuterte samme år som sin kollega. Og Ian McEwan (f. 1948) kom med sin første bok i 1975. Tre helt forskjellige forfattere her, altså, fra Canada, Sverige og England, som debuterte med henholdsvis ei diktsamling, en roman og ei novellesamling. Fellestrekket i denne sammenhengen er at de alle tre er blant mine favoritter, og at de har store deler av forfatterskapet bak seg, med alt hva det tilhører med utsolgte bøker og utgivelser det er umulig å få tak i. Og jeg som er så knytta til den fysiske boka! Og til å eie!

Til slutt måtte jeg likevel krype til korset, det vil si bibliotekskranken. For jeg fant ut at disse bøkene, disse glemte, gjemte skattene som jeg sannsynligvis aldri kommer til å eie likevel, i det minste kunne lånes og dermed leses. Og om ikke mitt lokale folkebibliotek var så greie å ha boka inne på hylla, så kunne den alltids fjernlånes. Og slik gikk det til at jeg her en dag kom hjem med en diger stabel med gamle bøker. Bøker med gulna boksider og utdaterte omslag, med pinlige svart-hvitt bilder av de nevnte forfatterne, der de poserer i trange høyhalsa gensere, digre hatter og enorme briller. Bøker som er mer eller mindre spjæra i ryggen og har både kontaktpapir og teip og en mengde av etiketter på utsida, og som mer enn gjerne har fettflekker på innsida og uante mengder av flass mellom boksidene. Bøker hvis innhold, tross tidens tann, enda ikke er uthviska. Heldigvis.

Ei av disse bøkene som jeg nå har lest, er Dagdrømmeren av Ian McEwan. Den er, så vidt meg bekjent, ene av to barnebøker som McEwan har skrevet, og den eneste barneboka hans som er oversatt til norsk. Den kom ut på engelsk under tittelen The Daydreamer i 1994 og blei oversatt til norsk av Tor Edvin Dahl (f. 1943) i 1996. Boka er illustrert av prisbelønte Anthony Browne (f. 1946), som med to svart-hvitt tegninger til hvert av de åtte kapitlene evner å gjenskape det underfundige, tankevekkende, fantastiske og skremmende i McEwans tekster. 

Hovedpersonen i boka er ti år gamle Peter Fortune. Han er en helt vanlig gutt med et helt vanlig liv og en helt vanlig familie. Han liker ikke fisk, tar bussen til skolen og har en yngre søster som heter Kate. Problemet med Peter er at han tenker. Hele tida. Og ofte glir tankene av sted og blir til dagdrømmer. Da mister Peter helt oversikt over hva som skjer rundt han, han er bare i sin egen verden og hører ikke hva de voksne sier. Det gjør at de voksne betegner han som vanskelig. For, skriver McEwan, "(...) voksne liker å tro at de vet hva som foregår inne i hodet på en tiåring. Og det er umulig å vite hva noen tenker dersom de ikke sier noe om det."

Så enkelt formulert - og en veldig flott påminnelse til oss alle sammen, uavhengig av alder. Vi kan faktisk aldri vite hva som foregår inni andres hoder! Og så mange underlige episoder som skildres med dette som utgangspunkt! Hvert kapittel har sitt fokus, og gradvis blir Peter eldre og mer erfaren. Han vokser på hver dagdrøm, lærer og erkjenner, bygger videre på sine sanseerfaringer der innlevelse og fantasi står sentralt. Boka begynner med Dette er Peter, fortsetter med Dukkene, så følger Katten, Forsvinningskrem, Bølla, Innbruddstyven, Det lille barnet og til slutt Den voksne. Hvert kapittel er mest som ei novelle, og det er overraskelser og lærdom å hente både for Peter og for leseren i hver tekst.   

McEwan forteller om Peter i tredjeperson, og opererer med en liten, behagelig distanse, der vi i et jevnt tempo blir kjent med Peter og måten han tenker og drømmer på. Vi glir nesten umerkelig inn i fantasien, og det er så virkelighetsnært og troverdig at det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvor og når virkeligheten sakker akterut. Synsvinkelbrudd forekommer ikke, og boka framstår som gjennomarbeida og godt uttenkt.

McEwan skildrer barnet Peter - og de andre barna i boka - med stort alvor, djup respekt og massevis av omtanke. Han verken ironiserer eller driter ut, slik voksne har så lett for å gjøre, han er oppriktig, klartenkt, en skarp iakttaker som får med seg detaljer, små vekslinger og hårfine nyanser. Han skildrer mobbing med stor ro, der hver setning tillegges viktighet og presisjon, slik at vi forstår både mobberen og mobbeofferet. Han lar Peter gå inn i dyr og andre mennesker, alltid med åpent sinn og sansene i høyspenn. Slik blir hver sansing som ny, fordi Peter sanser som en annen og lærer hvilken betydning sansinga har for den andre. Sånn sett er boka en øvelse i empati, og den er nyttig for voksne også. 

McEwan er modig nok til å stille spørsmål ved den hektiske hverdagen vi foreldre så alt for fort fanges inn i, rådende barneoppdragelse og ansvar som plutselig gis eldre søsken. Han avdramatiserer barns brutale ønske om å isoleres og vokse opp aleine. Han skildrer sjalusi, krangling, fryden ved å mestre, sorgen over å miste, erkjenninga av at barndommen er en fase som snart svinner hen. Like fullt lar han Peter være et barn i ett og alt. Peter utsettes ikke for ytre stress eller press, faktorer som tvinger fram dagdrømmer eller fantasier, det er ikke en beskyttelsesmekanisme eller en virkelighetsflukt, nei, det er slik Peter er. Og jeg tror at en av årsakene til at boka er så god, er fordi McEwan skriver med utgangspunkt i seg sjøl. Så har også Brownes illustrasjoner av Peter McEwans trekk!

Denne dagdrømminga, den livlige, varme, virkelighetsnære fantasien er et landskap McEwan kjenner og liker. Her fins ikke vampyrer eller monstre, dystopier eller nær døden-opplevelser, alt er relatert til Peters hverdager, familien hans, huset han bor i og miljøet han ferdes i, i et avslappa og rolig England. Slik er boka ufarlig, og det skal den også være. Den skal invitere og stimulere til leik og kreativitet, til at barn fortsatt skal være barn, og at voksne skal se barna som barn, og ikke uferdige voksne.

McEwan byr på gode skildringer, et presist språk og ei rekke minneverdige scener. For eksempel i første kapittel, da Peters pappa skal henge opp julepynt og i noen øyeblikk må stå på ryggen til stolen som Peter sitter på. - Sitt stille, sier faren, men Peter grubler på hvordan han skal kunne komme ned fra et fjell ved hjelp av en ståltråd som er trukket opp mellom to trær, og en kleshenger. Hvordan i all verden kan du skli nedover uten å kollidere med det nederste treet, undrer Peter og reiser seg fra stolen. Faren går i golvet med et brak. 

Dagdrømmeren er ei raus og varm barnebok med avslappa stil og mye humor, som ikke går på bekostning av innholdet. Særlig vil den passe for lesere mellom åtte og tolv år. Leseren inviteres med inn i en ny måte å betrakte omgivelsene på. Det er givende og spennende, og med det hektiske skjermlivet barn har i dag, er den også viktig. Handling og tematikk tvinger en til å roe ned og filosofere litt, og det har vi vel alle godt av?