Utvalgte emner i katastrofefysikk

Bildekilde: Gyldendal

Ett av mine første innlegg her på bloggen, tilbake i dens spede begynnelse i 2009, da jeg enda ikke helt visste hva jeg skulle skrive om og hvordan jeg skulle skrive det, omhandla Marisha Pessls (f. 1977) debutroman Utvalgte emner i katastrofefysikk fra 2006 (på norsk i 2007). (Innlegget er nå sletta.) Boka tok Nord-Amerika med storm, fikk en svært god mottakelse og blei til og med kåra til en av de ti beste bøkene i 2006 av The New York Times. En sensasjon for en 29 år gammel debutant! Videre blei den 653 sider lange romanen oversatt til mange ulike språk, blant anna til norsk ved Vibeke Saugestad (utgitt på Gyldendal), en jobb som må ha vært både fornøyelig og frustrerende med tanke på bokas lengde, mange personer, sitater og dulgte handling. Og i 2009 fant den, via mammutsalget, veien til meg.

Jeg leste romanen med stor interesse. Pessl går spenstig ut, romanen er vid, og rommer mye mer enn det jeg først trodde. Den lar seg derfor vanskelig sjangerbestemme noe særlig ytterligere, eller kategoriseres på annet, grundigere vis. Jeg bala fælt med om jeg kunne kalle den noe mer, men landa på at det "bare" er en roman. Nå vil jeg kanskje si at den er en avansert underholdningsroman, men er ikke helt sikker. Den innehar så mange ulike elementer, og det hele er vevd sammen til et stort bilde, som til leserens fortvilelse mangler sentrale biter. For eksempel er handlinga lagt opp som et kriminalmysterium. Det skrives allerede på baksida, det er Hannahs død som utløser skrivebehovet, det var ett år etter Hannahs død at den unge jeg-personen Blue van Meer skreiv denne fortellinga, i fortid. Hun er hovedperson og fokaliseringspunkt, men er hun pålitelig? Pessl sår tvil om det innimellom, i tillegg til at hun gjør oss usikre på alle de andre personene i boka. Hvor er de og hva gjør de i de kritiske øyeblikka? Og hvem er de egentlig?

Boka innehar såpass mange grundige skildringer av tenåringers oppførsel at den delvis nærmer seg en sosiologisk studie. Blue er først på utsida av alt og alle, men det gjør ikke noe, hun er vant til å være ny. Hun er stjerneeleven som bytter skole flere ganger i året på grunn av sin omreisende foreleserpappa. Men i Stockton, på St. Gallway School, kommer hun med i en klikk som kalles De Kongelige (Bluebloods), som kretser rundt den 44 år gamle læreren Hannah Schneider. Og da endres alt sammen. Etter dette, er det ingen vei tilbake, og skjebnen til både Hannah og Blue blir besegla. Dette er ett av flere elementer som minner om den utrolig langdryge Den hemmelige historien til Donna Tartt (f. 1963) fra 1992, og som sammen med en rekke andre verk har vært tydelige inspirasjonskilder for forfatter Pessl. Hvert kapittel har navn etter verk som leses i et kurs i litteratur; Othello, Stormfulle høyder, Madame Bovary, Pygmalion, Styles-mysteriet osv. Det er i og for seg helt greit, og kapitteltitlene blir på sitt best uttenkte en parallell til handlinga. Men med titlene, assosiasjonene disse skaper, all annen referert litteratur, henvisninger til filmer, serier, en drøss sitater fra radio og tv og amerikansk populærkultur, historie og kulturhistorie, filosofi, samtidsfenomener og mye mer, blir det litt mye. Det er en godt utført, men krampekul namedropping uten substans, teksten er rett og slett pepra, det er parenteser på nesten hver eneste side stappa med nokså irrelevant tilleggsinformasjon. Som om forfatteren, til en viss grad gjennom hovedpersonen, ønsker å dekke til noe? Som om verket i seg sjøl ikke er solid nok?

Kanskje det ikke er det? Da jeg akkurat hadde lest boka, følte jeg meg mest snytt, fordi løsninga, til forskjell fra store deler av romanen, ikke var opp i dagen. Den skulle Pessl av en eller annen grunn knuge på. Etter 653 sider med humor og drama og emosjoner i alle retninger, endeløse forviklinger på sosietetsfester, fiffeskandaler og frekke ungdommer, dop og alkohol og skjødesløs bilkjøring og en fatal tur til fjells! Ja, for det er imponerende at Pessl har klart å sy sammen en så lang (overflate)historie, med alle de elementene hun har valgt å ha med. Det er politikk og kritikk, familierelasjoner og forelskelse. Og det er lange underholdende partier, og det er noen triste avsnitt, det er mystiske kapitler og spennende forviklinger. For i motsetning til Tartt forteller ikke Pessl hele sannheten til å begynne med, og gjenfortellingene er ikke dørgende kjedelige, men innehar nye detaljer eller et nytt perspektiv. Det kretser rundt hva som egentlig hendte med Hannah, og vi kommer nærmere og nærmere og nærmere... Men ikke helt nært. Og underveis er det uforutsigbart, friskt og annerledes. Men, dog, Pessl er aldri i nærheten av f.eks. Hilary Mantels nivå.

Det som likevel er mest imponerende, er språket. Det er ualminnelig fritt, og Pessl beveger seg høyt og lavt, leiker med slang og sjargonger, uttrykk og språkblomster. Ikke alltid like vellykka, må vite, og sjeldent veldig godt, men hun skal ha for innsatsen og det personlige særpreget. Hun ramser opp, kommer med spreke sammenligninger, er herlig utradisjonell og nyskapende, men er likevel prega av sin generasjons særtrekk: manglende respekt for gud og hvermann og den altoverskyggende ironiske distansen. Slikt kommer i mange tilfeller i veien for den faktiske historia, for budskapet, men her er det langt på vei et trekk som kler omgivelsene, om ikke direkte Blue sjøl. Her følger noen eksempler fra side 305:

"Hannah hadde på seg en sandpapirfarget hverdagskjole. Den var røft klippet av nederst, slik at bittesmå tråder danset huladans rundt leggene på henne idet hun åpnet døren. Ansiktet hennes var nakent som en umalt vegg, men det var tydelig at hun ikke hadde sovet. Håret hennes hang avslappet langs kinnbeina, og de kvikke, sorte øynene surret som en humle fra ansiktet mitt til kjolen til Larsons bil og tilbake til ansiktet mitt igjen - bare i løpet av noen få sekunder.
(...) Jeg hadde bare vært hjemme hos henne sammen med Jade og de andre, med Louis Armstrong kvekkende som en flokk med padder og luften full av gulrøtter, og det kjentes klaustrofobisk der nå, forlatt og dunkelt som i cockpiten på et gammelt, styrtet fly."

På en riktig dag kan boka være ganske fornøyelig - gjennom visse partier. Så kommer en som leser plutselig på hva som egentlig har hendt, dette fæle og dramatiske; Hannahs død. Var det et sjølmord? Hvorfor? Hva med sigarettsneipen? Og den oransje skjøteledninga? Pessl kretser om hendelsen og minner oss på hva hun skal fram til gjennom frampek, sammenligninger og direkte skildringer. Omslaga kan være brå, men de er som regel solid gjennomført. Men likevel er det ikke nok. For mot slutten blir alt som vevd inn i tåke og nattemørke mellom fjell og skog. Forfatteren lar akkurat litt for mye stå i skyggen, slik at leserens irritasjon over ei ufullstendig historie kan bli sterkere enn behovet for å finne ut av hvem som gjorde hva.

Er det da egentlig ei god bok? Eller er det nettopp derfor det er ei god bok? Når en ikke helt får taket på den, og det glipper når det er viktigst? (Er ikke livet også ofte sånn?) Når historia er tvetydig og bortimot umulig å finne ut av, fordi argumentene på alle sider er gode? Når forfatteren bare leiker og forkler alvoret? Hva er så meninga med det - at ingen skal finne ut av det faktiske? Da mener jeg at litteraturen beveger seg litt bort ifra det den egentlig "skal" forholde seg til - jamfør de antikke idealene. I denne romanen får vi f.eks. ingen katharsis; ingen renselse, ingen oppklaring, ingen løsning. Men det er flust av språkspill og utspekulerte snubletråder, gåter og forkledninger. Når det er slik, at ingen ting er sikkert og en tviler på alt, blir det vanskelig å avgjøre om verket som helhet er godt. En kan falle i fella og vurdere subjektivt, ut ifra at en blir hekta på å gjette, finne ledetråder o.l. eller blir overbevist om sjølve historia (sånn at en til og med googler The Nightwatchmen), men for å kunne foreta en mer objektiv vurdering, må en trekke seg unna. Og likevel er det vanskelig, like vanskelig i dag som våren 2009. Det er lettere å holde fram elementer som innehar kvalitet, enn å si noe om helheten.    

Det er definitivt de som har en interesse for kultur, historie og litteratur som får mest ut av å lese denne romanen, med tanke på intertekstualitet, parafrasering og referanser. Pessl sikter mot kulturelitelesere samtidig som hun på mange måter gjør narr av dem - jeg er usikker på om det er et godt valg, men det fungerer jo på sitt vis. Ved sida av å ha komponert en avansert og tvetydig roman har forfatteren også illustrert boka sjøl. Det er uvant å finne illustrasjoner i en roman for voksne, men det er virkningsfullt og fint. Og i dem ligger det også mange hint til mulige løsninger på Blues store problem (Hannahs død), i alle fall om en gransker nøye.

Jeg kommer mest sannsynlig til å lese boka på nytt i løpet av året som kommer. Det er fortsatt mye jeg lurer på, og kanskje leser jeg enda mer nøyaktig denne gangen, nå som jeg "veit" hva jeg skal se etter, hvilke spor jeg skal følge og hvilke detaljer som må sjekkes grundig. For dere som allerede har lest boka og ikke er redde for spoilere, men som også baler med slutten, kan jeg anbefale diskusjonen på Amazon. Kanskje den er klargjørende (eller ikke...). Jeg veit fortsatt ikke helt hva som skjedde. Gjør du?