lørdag 18. januar 2020

Alfabetlesing: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Bildekilde: Bokelskere
I fjor høst leste jeg min første bok skrevet av historiker og forfatter Øystein Morten (f. 1973), Jakten på Olav den hellige (2013), som jeg fikk for en del år tilbake. Og den boka var så bra at jeg ikke klarte å vente særlig lenge med å lese bok nummer to skrevet over noenlunde samme lest, nemlig Jakten på Sigurd Jorsalfare (2014).

Som tittelen sier, er det altså Sigurd Jorsalfares historie Morten nå forsøker å nøste i. Morten bruker samme teknikk som sist. Han går igjennom alle kjente kilder, som for eksempel kongesagaene av Snorre Sturlason (1179-1241), på jakt etter spor. Deretter utvider han søket til å innbefatte mer ukjente, eksterne kilder, som for eksempel britiske og irske krøniker, dagbøker, brev og memoarer. Han er også åpen for arkeologiske kilder. På alle kildetyper anvender han kildekritikk, deretter analyser, og så kobler han inn moderne teknologi hvis behov. Ideen er at disse historiske kildene og de moderne analysene sammen med skaldekvad og andre fragmenter skal gi oss et helhetlig bilde av personens liv. Og det fungerte svært godt i forrige bok.

Sigurd I Magnusson (1090-1130), bedre kjent under tilnavnet Sigurd Jorsalfare, er en av de mest kjente norske kongene, og tilnavnet hans gir årsaken: Som en av få norske konger dro han helt til Jerusalem, Jorsal, både nå og da ei lang reise. Sigurd brukte minst tre år på reisa i følge Morten (1108-1111), og var svært politisk korrekt i sitt valg av destinasjon. Det hellige land var ekstremt ettertrakta - her må vi lese inn pavelige føringer i korstogstida. Men problemene med å skrive en slik biografi kommer fort. Mange lange partier av Sigurds liv er ubeskrevne perioder, altså uten eksisterende kilder. Hva skjedde i disse delene av Sigurds liv? Og hvorfor mangler kildene?

Morten nøster og nøster, og reiser sjøl i Sigurds fotspor for å komme tettere på den unge kongen. Han følger Sigurds fotefar ut av Norge og nedover Europa, helt til Santiago de Compostela, der kongen og mannskapet visstnok oppholdt seg over en lengre periode. Derfra gikk ferden videre nedover kysten og inn i Middelhavet. På de mange øyene er det flere stopp, og store forvirringer og mye dramatikk rundt ei hule kalt "ildens hule". Er sagaskildringene korrekte? Vil Morten gjenkjenne dagens landskap, sett for åtte hundre år sida? Eller er det usannsynlig, ja, umulig?

Undersøkelsene bringer Morten deretter til Konstantinopel, byen Sigurd visstnok oppholdt seg i eller ved før han vendte hjem. Å reise inn i Jerusalem er på Mortens reisetidspunkt ansett å være farlig, med økte spenninger mellom palestinerne og jødene. Men detaljerte skildringer gjør at vi føler at vi er der, vi også, riktignok på Sigurds tid. Det var ikke mindre farlig den gangen, med røverbander liggende i bakhold rundt hver knaus, med svært varme dager, kalde netter, få rasjoner og et goldt fjellandskap.

Men så er Sigurd plutselig hjemme igjen. Uvanlig fort. Nesten aleine - skipene og mannskapet og det enormt kostbare felttoget er som gått opp i røyk. Morten teller skipene jevnt og trutt der de nevnes i kildematerialet. Det er seksti skip som legger ut fra Bergen i 1108. Hvert skip hadde hundre mann om bord. Noen forliser. Noen skip senkes. Noen bordes og tapes i kamper og krig. Men ikke alle! Noe skjer i Konstantinopel. Noe som jager Sigurd hjemover i full fart. Noe som resulterer i at ikke et eneste skip noensinne vender hjem igjen.

Men en ting er disse åra da kildene er få og vi ikke egentlig veit hva Sigurd driver med. En annen er alle åra han lever og vi har kilder, men disse spriker så kraftig at en begynner å lure på om noen farer med tøv. Sigurd er nemlig ingen sagastereotypi, han er svært vekslende i sinnelaget og karakteriseres som vanskelig. Han drikker seg til uvett, er stur og tverr og slår sin egen kone i all offentlighet. Hvorfor? Morten løsriver disse episodene og setter en ekspert på saken. Med moderne briller oppdages en annen Sigurd.

Dette er ei kjempespennende historie som formidles dels gjennom nåtida og Mortens undersøkelser, dels gjennom fortida og det historiske lyset som han omhylla Sigurd. Det er vanskelig å skrelle av århundrer med innlærte historier, vaner og ikke minst et statsstyrt blikk på fortida fra ei tid da nasjonsbygging og heltesagaer var identitetsskapende og samlende. Men del for del trenger Morten igjennom, og med utrettelig arbeid makter han også så smått å endre vårt syn på fortida. For eksempel gjennom undersøkelser av denne hodeskallen på Akershus festning. Hvem tilhører den egentlig? Tradisjonen sier den er Sigurds. Planketten på veggen likeså. Men hva med dateringene og undersøkelsene?

Morten skriver godt. Han levendegjør situasjoner og hendelser, er informativ og konkret og lar leseren få nok historisk kunnskap til å kunne forstå konfliktene rundt Sigurd. Han velter seg ikke i dramatikk og krig, belærer ikke, forholder seg for god til å skrive inn sitt eget liv, og avstår fra de verste spekulasjonene. Resultatet er ei helstøpt bok om et spennende stoff formidla på en sympatisk måte. Og det er godt gjort. 

Boka om Sigurd mangla bittelitt på å bli like god som den om Olav, men det betyr ikke at den ikke er lesverdig eller relevant, heldigvis. Her er det masse som er interessant, og Morten begår et viktig arbeid i et forsøk på å finne fram til ei sannere historie enn den glorifiserte varianten vi kjenner, lærer og fortsatt forholder oss til. Men kanskje kan vi, gjennom slike bøker, få et mer bevisst forhold til fortida.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar