Favorittbøker: L

På bokstaven L hadde jeg bare fem titler fra bokhyllene å velge i mellom. Derfor var valget svært enkelt, og det blei ei bok fra den svenske mesteren Per Olov Enquist (f. 1934), nemlig Livlegens besøk fra 1999 (på norsk ved Bodil Engen i 2001).

Bildekilde: Bokelskere

Livlegens besøk

Det er midt på 1760-tallet, og den unge dansknorske kongen Christian VII (1749-1808) viser store tegn på å være alvorlig sjuk - han er mildt sagt mentalt forstyrra. Likevel er han eneveldig konge, en oppgave han verken ønsker eller klarer. Dronning Caroline Mathilde (1751-1775), hans søskenbarn og tidligere prinsesse av Wales, er ensom og aleine i et fremmed land. Hun skjønner at noe, kan hende mye, er galt med ektemannen, men veit ikke hva hun skal gjøre. De snakker jo ikke så mye sammen. Og andre menn virker å ha kontroll over han, de bruker han slik de sjøl vil. Som Ove Høegh-Guldberg (1731-1808). Hun vil ikke bli offer for det samme. Hun må dessuten også verne om den lille i magen. Etter barnets fødsel i 1768, det blei en gutt, legger kongen ut på en lengre reise i Europa. Med på lasset følger en tysk lege, Johann Friedrich Struensee (1737-1772). Han får raskt en god tone med kongen, og blir med tilbake til Danmark etter endt reise. Og når han inntar slottet i København, tar det ikke lang tid før alt vakler: ekteskapet mellom de to unge, maktbalansen mellom kongen og det sterke kabinettstyret, rivaliseringa mellom dronning og enkedronning. I tillegg ønska Struensee å reformere lovene i tvillingrikene, og etter å ha arbeida seg opp i en slik maktposisjon der han i praksis var kongens stedfortreder, endra han på vesentlige deler av lovverket i ekspressfart. Nesten på dagen fire år etter at han blei ansatt, blir Struensee henretta. Hva skjedde egentlig i disse fire åra?

Med utgangspunkt i disse historiske hendelsene, har Enquist skrevet en svært spennende, interessant og kompleks roman, som beveger seg i skjæringspunktet mellom sannhet og fiksjon. Han dikter seg inn i samtlige sinn, i kongens fortvilelse og Guldbergs maktbegjær, i dronningas forelskelse og livlegens nesten maniske arbeid. Han belyser hendelsene fra alles ståsted, samt at han går både forover og bakover i tid. Han skildrer de brutale barneåra til den lille prinsen, og viser hvordan fysisk avstraffelse og angst fikk han til å vende stadig mer inn i seg sjøl, overbevist om at alt på utsida bare var et spill, et teater der han sjøl hadde ei rolle han ikke ville ha. Om han bare lærte seg replikkene sine, fikk han raskt gå -. Han blir konge, gift og far i rask rekkefølge, alt uten å egentlig være i stand til noe av det.

Stort bedre er det ikke for dronninga. Caroline Mathilde blir kasta inn i en verden der ingenting er som hjemme. Hun går omkring på det kalde, store slottet, kongen skriker til henne, enkedronninga ler av sønnens ondskapsfulle replikker, og kabinettstyret overser henne fullstendig. Den første som ser henne, virkelig ser henne, er den tyske legen. Og når hun skal ha barn nummer to, er det ingen som med sikkerhet kan si hvem som er faren: den gale ektemannen, eller den tyske livlegen. Bare hun veit. Og hun sa ingenting.

Taus var også Struensee - i alle fall om akkurat det. Han hadde mer enn nok å gjøre med å løse opp stavnsbånd, åpne for trykkefrihet, redusere straffene for tjuveri, skape bedre vilkår for enslige mødre og lignende. Han visste antageligvis at hans tilmålte tid som utøvende konge var kort, og jobba derfor som et olja lyn. Så kommer kuppet. Og alt går fryktelig fort, alt for fort. Og etterpå er det ingenting igjen av disse tre. Kongen forsvinner helt inn i sinnssykdommen. Struensee henrettes. Dronninga forvises og får aldri mer se sine barn. Men maktbalansen gjenopprettes. Trykkefriheten blir til streng sensur. Tvillingrikene er i sikkerhet.

Og dette kunne vært en helt vanlig historisk roman om ei avgjørende tid i dansknorsk historie, men er det ikke. Per Olov Enquist har en unik måte å skrive på, som gjør enhver fortelling til en enestående leseropplevelse. Han åpner med å si rett ut hva som skjer: Legen henrettes. Det er altså ikke så mye spenning på handlingsplanet, for vi veit hvor vi skal. Men hvordan kommer vi dit? Jo, via mange omveier. Og det er spenning overalt - mellom menneskene, mellom avsnittene, mellom orda. Enquist begynner på nytt i hvert avsnitt, han snur historia, skildrer noe anna, forteller det samme, men med en ny vri. Han bygger opp stemning og og trykk til det sitrer i leseren, han lader hver omvei med mening, han fokuserer på detaljer, på pauser, luft og stillhet. Med få ord kan det skje uhyggelig mye, noe han perfeksjonerte som ingen annen i Styrtet engel (1985). I et linjeskift kan et menneske dø.

Hva er din favorittbok på L?

Andre titler jeg hadde i hyllene, omfatta blant anna det antikke verket Lysistrata og Ian McEwans roman Lørdag. Begge er gode, på hvert sitt vis, men de når likevel ikke helt opp til Livlegens besøk. Det er nok fordi Enquist er så opptatt av å bryte historia ned til så få elementer som mulig, og deretter av hvilken effekt elementene får i ulike kombinasjoner. Det er et fascinerende puslespill som ligger til grunn i alle hans tekster, om en bare ser etter. En kan lære vanvittig mye! Samtidig skriver han om situasjoner og personer som berører, og han skildrer helt nydelig. Direkte, men vart, usentimentalt, men varmt. Livlegens besøk anbefales.