Macbeth

Bildekilde: Bokelskere

Macbeth er than, det vil si høvding, over en skotsk klan. Han er sånn passelig fornøyd med tingenes tilstand - det er uroligheter i landet, og han er stadig i felt for kongen som general i hæren. Men når han møter tre hekser, de tre skjebnesøstrene, og de spår at han skal bli konge, begynner det for alvor å boble og syde i hans indre. Han ser for seg alt han kan gjøre når han kommer til makta, landet han skal få, soldatene han skal ha, pengene, posisjonen, æra. Og brått kan det ikke skje fort nok. Svikefullt gir han seg ut for å støtte kongen og alle hans planer, mens han i skjul skriver hjem om framtidsvisjonene. Kona, Lady Macbeth, er ikke vond å be. Hun legger til rette for hvordan den skotske kongen, Duncan, skal ryddes av veien. Det skal skje mens kongen er på gjestebud i Macbeths slott, og skylda skal legges på noen usle tjenere. Hun vil gjøre alt for å komme til makta - dette er muligheten hun har venta på! Språkbruken hennes er direkte grusom: Kom hit til mine kvinnebryst og gjør min melk til galle, dere drapsdrabanter (...) Kom, tette natt, og svøp deg inn i helvetes skitne damp (...). Og for å egge ektemannen ytterligere, når han tviler: Jeg har selv gitt bryst, og vet hvor skjønt det er å gi den vesle melk; jeg skulle, selv om barnet smilte mot meg, ha rykket brystet vekk fra gommene og smadret hodet, hvis jeg hadde sverget som du har gjort.

Så kommer kongen, thanene og følgene deres. Slottet er fullt av adelige gjester, soldater og tjenerfolk. Lady Macbeth sørger for at alle får nok å drikke, mer enn nok, og flere av kongens menn drikker seg sanseløse. For å være på den sikre sida har hun også gift i nattdrikken. Og plutselig står Macbeth der i nattemørket, klar for å drepe, slik som kona har beordra. Men dolken svever foran han og gjør udåden, liksom på eget initiativ. Var det magi? Gjorde han det sjøl? Har han allerede fortrengt det grusomme øyeblikket? Blod, blod, blod. Overalt.

Og etter dette må de spille med, både han og Lady Macbeth. For kongens død - et drap, et mord! - blir raskt oppdaga. Macbeth dreper fort de uskyldige syndebukkene, Lady Macbeth gir seg ut for å bli sjokkert og trist. Og alle undrer: Hvem er den skyldige? Hvem skal nå være konge? Maktspekulasjonene er mange, og thanene må hive seg rundt for å alliere seg med en passende tronpretendent. Kongssønnene Donalbain og Malcolm skjønner at de er i fare, og flykter fra Skottland. Tilbake står thanene uten et overhode. Banquo, en annen general i kongshæren, aner at Macbeth veit mer om udåden enn han sier. Banquo var nemlig også med da skjebnesøstrene kom, og mens Macbeth blei spådd å bli konge, fikk Banquo høre at han skulle bli stamfar til en hel rekke med konger. Jo mer makt Macbeth får, jo lavere må Banquo ligge. Og ganske riktig - der kommer morderne, klare for å snike seg innpå Banquo i mørket. Men sønnen hans slipper unna -.

Slik vikler Macbeth og Lady Macbeth seg mer og mer inn i et nett av ondskap, drap, løgner og blod. Ryktene går etter hvert som thanene forsvinner fra landet. Tjenere, soldater og andre undersåtter frykter det grusomme ekteparet, som gradvis også begynner å frykte seg sjøl og hva de er i stand til for å få makt og holde på makta. Utafor slottet går det mot krig, for ingen vil ha en slik konge som Macbeth. Med England på laget, kan Malcolm ha fått den støtta han trenger for å seire. Innad i Macbeth og Lady Macbeth river samvittigheten, kvalene. Hun står opp om natta, og som søvngjenger vasker hun fortvila hendene sine om igjen og om igjen. Men blodet vil ikke av. Han ser syner, skjebnesøstrene, Hekate, til og med Banquo og etterfølgerne hans, han kverulerer med ånder og frykter sin egen skygge. De er nervevrak, begge to, skrekkelig klare over hva de har gjort, redde for konsekvensene og framtida. Den er uunngåelig.

Fallet til Macbeth og kona må komme. Slik er det i tragedier, også i Hamlet (skrevet rundt 1600). Men der følger vi en rein og nokså upletta ung mann, og han følger sin fars legitime krav om hevn. I Macbeth (1606) følger vi, og føler til vår forskrekkelse med, skurkene. Macbeth og hans frue er mordere. Men likevel er de først og fremst mennesker, og det er slik dramatiker William Shakespeare (1564-1616) framstiller dem. Som gjerrige, griske og grådige, der de benytter det de tror er deres sjanse til makt og suksess. Seinere kommer det vanskelige nederlaget, som ikke er til å bære for Lady Macbeth. Han på sin side, kjemper alt han kan. Spådommen sier at ingen født av kvinne kan skade han. Og Macbeth tror derfor at han er uovervinnelig. Macbeth står i mot, slåss for seg og sitt. Replikkene avslører ondskap, ærgjerriget, maktbegjær og sluhet, men også fortvilelse og usikkerhet, panikk og anger. Hvordan har de kommet seg oppi et slikt uføre? De prøvde å vinne makt, men feila. Har de blitt manipulert, styrt, forheksa? Eller gjort alt sjøl?

Jeg opplever at tematikken i Macbeth er nokså lik, men noe grunnere enn i Hamlet. Hamlet, den lengste tragedien til Shakespeare, er et eksistensielt og mangefasettert stykke, noe hovedpersonen, med alle sine tanker og monologer, bekrefter. Spiller han gal, blir han virkelig gal? I Macbeth, den korteste tragedien til Shakespeare, er det noe av det samme, galskapen er forbausende påtrengende. Men omstendighetene er annerledes. Macbeth har hele veien et valg, og hovedkonflikten er ikke noe som rokker ved hans eksistens. Hamlet opplever at han ikke har noe valg og blir drapsmann mot sin vilje. Dette gjenspeiles også sjangermessig, Hamlet er en rein hevntragedie, mens Macbeth, både hovedpersonen og stykket, ikke har en slik indre drivkraft. Samtidig forblir hovedpersonen Hamlet en gåte, han er lukka, sjølmotsigende og intens. Macbeth er mye mer åpen. Stykket blir da på sett og vis, gjennom studier av Macbeth og hans kone, en fordypelse i menneskelig ondskap - et stykke om mørkets gjerninger, som etterordet sier. Og det er overbevisende og grundige skildringer Shakespeare kommer med. Sammenligna med hovedskurken i Hamlet, kong Claudius, er Macbeth en mer troverdig skurk, nettopp fordi Shakespeare lar oss se hans indre.

I tillegg til å gi gode psykologiske portretter av både Macbeth og Lady Macbeth, opplever jeg at Shakespeare utforsker våre livsbetingelser. Hva er det som betyr noe for oss, hva er viktig? Hamlet vender dette innover, han beskuer seg sjøl og kjenner på rett og galt, hva som er en god etisk avgjørelse. Å drepe er galt, sjøl om han har retten på sin side. Hvorfor skal han da gjøre det? I Macbeth åpner Shakespeare med en ytre variant. Macbeth lar begjær og overmot får dominere, Lady Macbeth slipper løs griskhet og grådighet, og de overbeviser hverandre om at de handler "rett" fordi "alle andre" ville gjort det samme. De undertrykker egen moral, samfunnets moral og lovene - de setter maktmuligheten og seg sjøl over alt annet. Resultatet blir katastrofalt. Makt korrumperer virkelig, for å si det med Montesquieu. Og via dette skildrer Shakespeare hva som kan gjøre oss mennesker gale - en galskap, en redsel, en angst, som eter oss opp innenfra. Indre kvaler er fellesnevner hos Hamlet og Macbethene.

Som alltid med Shakespeare, er stykket språklig både glidende og glitrende, komposisjonen er elegant, handlinga sinnrikt utmeisla, personene er oppleves som virkelige, problemene likeså. Shakespeare gir tilskuere og lesere en interessant menneskelig studie samtidig som han demonstrerer et eksempel til etterfølgelse. De som i denne sammenhengen er uten skyld, som for eksempel Banquo, Fleance og Malcolm, får også det de fortjener, i likhet med Macbethene. Regnestykket, etter en antikk forståelse av tragedien, går opp. Slik er det ikke i Hamlet, der omtrent alle går under. En annen fellesnevner ved disse to stykkene, er det overnaturlige elementet. Hamlet ser og snakker med sin fars spøkelse. Macbeth møter hekser og ser Banquos gjenferd. For en nåtidig leser er slike elementer kan hende litt forstyrrende, fordi vi er vant til Henrik Ibsen og Jon Fosses scenekunst. Men guders og ånders inngripen var vanlig også i antikk dramatikk, og skjebnetro var dessuten en vesentlig del av folketroa i Shakespeares samtid. Og her, i Macbeth, er det de tre skjebnesøstrene, kanskje litt inspirert av de norrøne nornene, som setter hjula i gang. Hva som er deres motivasjon, ligger utafor stykket.

Min versjon av Macbeth er oversatt av Morten W. Krogstad (f. 1946). Oversettelsen virker solid og stødig, tidvis lett og morsom, andre ganger herlig dobbel i ord og betydninger. Jeg blir veldig glad når oversetteren får til både rim og rytme i noen strofer, sjøl om det tok litt tid for meg å forstå at Macbeth måtte ha norsk uttale (Makkbett) for å være vellykka i rim. Det er altså ikke til å unngå at en del meningsbærende innhold endres og forskyves, legges til og blir borte, i oversettelser og gjendiktinger. 

Sammenligna med Hamlet blir stykket likevel litt avstumpa. Men dette kommer i følge etterordet av at Macbeth er Shakespeares korteste stykke, og at det har blitt offer for flere bearbeidinger opp igjennom historia. Mye tyder på at noen partier er utelatt, og at Hekate, som er uten funksjon i stykket, er blitt lagt til i etterkant, helt uten Shakespeares viten og vilje. Spennende var det også å lese om Shakespeareekspert Kristian Smidt (1916-2013) sine spekulasjoner rundt stykket. Er det skrevet til kong Jakob, som legitimering på hans kongemakt? Skal Banquo være opphav til nettopp Stuartene? Mye symbolikk i stykket, særlig fra skjebnesøstrene og i synene, kan tyde på det. Interessant var det også å lese om det historiske bakteppet som trolig har inspirert Shakespeare til å skrive om stridighetene i Skottland. Og uansett hvordan en leser stykket: Det har tålt tida godt. For å si det med Sigrid Undset, på godt og vondt er det nok slik at "...menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager." Det som var etisk galt da, er heldigvis også etisk galt nå. Derfor kan vi fortsatt leve oss inn i konfliktene, og lære av dem.