Favorittbøker: N

Etter mye om og men har jeg endelig kommet fram til at jeg nok en gang må tilbake til middelalderen. Den tusen år lange epoken er rett og slett ikke til å komme utenom i noen sammenheng, og absolutt ikke litterært. I alle fall ikke for meg. Min favorittbok på N er nemlig ingen ringere enn Njålssoga.

Bildekilde: Samlaget

Njålssoga

Njålssoga står støtt i bokhylla, kun utfordra av fire andre titler på N. Men ingen av disse er så komplekse, kraftfulle og intelligent utforma som den lengste islendingesagaen vi kjenner til. Med sagalitteraturen er det alltid et spørsmål om sannhetsgehalt, noe som er bortimot umulig å ta for seg på en enkel og grei måte i et blogginnlegg. Derfor blir dette en litt subjektiv variant, der jeg plasserer sagalitteraturen midt i mellom hypotesen om bokprosa eller friprosa, med grunnleggende respekt for elementer som muntlig overlevering, faktisk historie, kontinental påvirkning, en forfatters tekniske hjelpemidler, litterære formler og fri fantasi. Jeg tror mange sagaer befinner seg i et slikt landskap, særlig de nyeste. Men Njålssoga er en av de eldre sagaene, og er trolig skrevet ned rundt 1280 av et klokt og godt utdanna menneske. Njålssoga går for å være en nokså etterrettelig kilde, blant anna på grunn av måten Alltinget og framgangsmåten i ulike tingsaker skildres. Vi veit også at flere av de viktigste personene i Njålssoga virkelig har eksistert, fordi de er å finne igjen i andre kilder, for eksempel det verket som på norsk har fått navnet Landnåmsboken.

Om jeg ikke husker feil, navngis omtrent seks hundre personer i Njålssoga. Heldigvis følger vi ikke alle like tett. Handlinga tar til på 900-tallet, og strekker seg godt utover 1000-tallet (her er det rom for diskusjon, noen mener ca. 920-1030, andre 950-1015). Et solid tidsspenn er typisk for mange islendingesagaer, da en viktig tematikk er overgangen fra hedendom til kristendom, noe som tidfestes til omtrent år 1000 på Island. Dette har også en plass i Njålssoga, et verk som blant anna skildrer gamle tiders maktstrukturer og æresbegrep i kollisjon med den for oss nordboere nye måten å leve på. Hvordan er det egentlig å være menneske i et slikt mentalt klima? Går det an å leve med både det gamle og det nye? Ja, sier sagaen. For Gunnar er hedning, mens Njål har tatt til den nye troa. Og deres vennskap er både djupt og fylt med respekt for den andre.

I tillegg til en slik bakenforliggende interessant tematikk, er det mye som skjer i Njålssoga. Den er et mektig verk, rik på mennesker og ulike skjebner, spennende skildringer, artige observasjoner, symbolske handlinger, ekteskapsinngåelser, tingforhandlinger, kloke utsagn og rappe unggutter. I tillegg er døden ikke til å komme utenom. I vikingtida var det slik at å slenge med leppa kunne resultere i fysisk lemlesting eller drap. Nid måtte som kjent hevnes med noe like ille eller verre, og sånn baller det på seg, helt til en brennes inne på egen gård. Ære kan ses på som noe som ligger utapå menneskene, en slags vid aura. I tillegg er det deres innerste kjerne og viktigste sosiale omdreiingspunkt. Balansen må til enhver tid opprettholdes. I et stramt æressamfunn der høy og lav må kjenne sin plass, er det lite som skal til før det vipper over. Å klaske kona si i fleisen, noe som knapt skjer i sagalitteraturen, kan føre til at du seinere mister livet. I alle fall om du er gift med ei som er så stri og langsint som Hallgjerd.

De mest kjente og viktigste personene i boka er Njål, som har gitt navn til sagaen, kona Bergtora, sønnene deres og Njåls aller beste venn, Gunnar fra Lidarende. Njål er en fredsæl og mektig lovsigemann, kona hans er klok, stolt og rik. Sønnene deres har hele livet foran seg, og har mulighet til å få de beste giftermåla på Island. Gunnar og Njål har vært venner i en mannsalder. De respekterer og utfyller hverandre, og har mye glede av hverandres gode selskap. Derfor gjør de sitt beste for å bøte og inngå forlik hver gang noen i ætta lager bråk med den andre ætta. Slik klarer de lenge å holde en fin fasade, men under ulmer kjeften til Hallgjerd, kona til Gunnar, og stoltheten til Bergtora. Sladder blir til fornærmelser, som fører til håndgemeng, og brått er det noen treller som dør. Så er ikke det blodige oppgjøret til å komme unna, sjøl om Njål og Gunnar har gjort alt i sin makt for å unngå det. Blodhevn må til. Oppbygginga til de handlingsmessige høydepunktene er mesterlig.

Skildringene, intrigene, dramatikken - det meste ligger mer enn tusen år tilbake i tid. Men det kunne vært et nyere samfunn som blei skildra, for de menneskelige mekanismene er de samme, sjøl om vi heldigvis ikke har så brutal framferd. Menneskene er troverdige sjøl om de er ordknappe, handlingene er uttrykk for det som beveger seg på innsida. Sterke følelser kommer fram gjennom symboler, gester og velvalgte ord. Islendingene er mestere i å glatte over, spare på aggresjon og bitterhet og ta igjen ved et seinere høve. Hevnen får da tid til å konstrueres på en solid måte og bli riktig så utspekulert. Kvinnene egger, mens mennene handler. De er gjensidig avhengig av hverandre, hun som vokter av familiens ære, han som dens forsvarer.

Æresbegrepet i sagalitteraturen er annerledes enn dagens æresbegrep - heldigvis, vil mange si. Den underliggende logikken kan være vanskelig å få øye på, der den ligger skjult mellom linjene og i den kulturelle konteksten for sagatida. Men kjerna i konfliktene, som uvennskap, fornærmelser og drap, samt tematikken i boka, som feider, hevn og tilgivelse og balansen mellom disse, er fortsatt aktuelle. På vikingtidas Island er æra det bærende elementet, det som avgjør hva vi må foreta oss. Og vi blir definert ut ifra hvor mye eller lite ære vi har. Å hevne er ættas oppgave. I dag har vi et tredelt maktfordelingsprinsipp som sørger for at vi verken må eller skal hevne på vegne av familiemedlemmer. Vi blir heller ikke definert ut ifra ære, det er helt andre hierarkier som dominerer. Like fullt er det å lære seg å tilgi helt vesentlig for små og store. Derfor blir konklusjonen på hvordan en skal og bør leve nokså lik for vi som lever nå og de som skildres i sagavirkeligheten. Det er den gyldne regel som gjelder.

Hva er din favorittbok på N?

Islendingesagaene er skrevet ned av anonyme forfattere, og ofte løst basert på muntlige fortellinger. De er spennende og engasjerende, godt komponerte og gjerne humoristiske. Noen er reine kriminalmysterier, andre er folkelivsskildringer. Mange har et viktig innhold, der ære, tro og tanke, seder og skikker, gammelt og nytt diskuteres mellom linjene. Men litteraturen er ikke så tilgjengelig og krever bakgrunnskunnskaper for å gi mening. Slik er det også med Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg, mens både Når du ser meg (Hustvedt) og Nyryddinga (Løvåsen) er mer åpne i sin tematisering av mennesket i en postmoderne verden. Kanskje du liker noen av disse bedre? Eller ei helt anna bok? For meg blir det Njålssoga som er favoritten - en saga som har absolutt alt og litt til.