Å velge bok

Hvilke kriterier legger du til grunn når du velger hvilken bok du skal lese? Er det navnet til forfatteren, bokbunaden, den litterære epoken boka eller forfatteren tilhører, sjangeren, tittelen, språket i boka, tematikk, baksideteksten, forlaget, prisen på boka, nominasjoner, eventuell klassikerstatus, tid i ulestreolen, tidligere leste og likte bøker av samme forfatter, anbefalinger, anmeldelser? Er det i det hele tatt noe du er bevisst på, eller lar du intuisjon, humør, magefølelse og leselyst styre totalt? Eller for å gjøre det enda vanskeligere; er det kanskje en kombinasjon av flere faktorer?

Tidligere var jeg en hurlumheileser. Jeg hadde manglende styring, null system og ingen oversikt. Bøker blei begynt på, men det kunne ta flere uker, eller måneder, før jeg leste dem ut. Jeg leste ofte svært mange titler på samme tid, stabelen på nattbordet var enorm og ulogisk, og noen av bøkene bare lå og lå og lå med bokmerke etter tjuetre sider, femtisju sider eller hundre og tolv sider. Jeg kunne åpne ei bok med femti sider igjen og oppleve at alt var helt ukjent - personer, dialoger, hendelser, konflikter, interiør, eksteriør. Jeg måtte rett og slett begynne på nytt. Hvor hadde fokuset, hjernen, øya, vært? Til slutt opplevde jeg at jeg blanda alt sammen i en diger litteraturgraut hvor det var umulig å skille hvem som skreiv hva, hvem som sa hva og hvem som egentlig kom til bunns av hvilken sak og i hvilken bok det hele foregikk. Jeg kunne forfatternavnene, og boktitlene, men resten var rørt godt i hop, og til denne dag er jeg fortsatt ikke sikker på innholdet av i alle fall fem titler jeg leste første året på videregående. Men dette er over ti år sida. Hva skjedde?

Jo, for det første: Jeg blei voksen. Sjøl om jeg ikke leste så utrolig mye fra jeg var omtrent fjorten til jeg var omkring tjue, så skjedde det mye med meg og inni meg. Når jeg begynte å lese igjen for alvor, var jeg ikke lenger ute etter norske, realistiske ungdomsromaner, som da plutselig hadde blitt barnslige og enkle, eller de overfladiske spenningsromanene, som var for prega av formler og falske spor. Jeg ville ha mer, jeg trengte mer. Gradvis fikk jeg smaken på ordentlig voksenlitteratur, ikke krimtull og underholdningsball, men seriøse, gode, sterke bøker, uten framdriftsjag og massemarkedkrav, men med indre driv, virkelige personer, personutvikling, psykologisk dybde og historier med mening og lærdom.

Parallelt med at jeg blei eldre, modna også leseren i meg - slik det ofte er, heldigvis. Jeg slutta med slurvelesing, og med å ha ekstremt mange leseprosjekter på samme tid. Jeg gikk på skole og jobba i bokhandel. Leseinteressen blei fornya og forsterka. Pensumlitteraturen økte i omfang, og det var så mye bra! På jobb kom det nye lesereksemplarer hver eneste uke, og et par ganger i året rydda jeg vekk fem-seks kasser med bøker som vi ga bort til institusjoner i nærområdet. Men mange bøker blei med meg hjem også. Lesinga var altså delt mellom å lese det gamle og gode, og å lese det aktuelle og nyeste. Spriket blei gradvis større, og tendensen var tydelig: De gamle bøkene kunne jeg drømme meg bort i, leve med, vokse på. De nye blei fort glemt, og jeg endte som regel opp med å bli skuffa.

Da jeg skjønte såpass, og dermed fant ut hvor min egen leserinteresse lå, hva jeg ønska og forventa av ei bok, og hva jeg ikke ville ha, blei alt brått mye lettere. Naturligvis måtte jeg fortsatt forholde meg til pensumlitteraturen, men jeg kunne fint gi beng i bestselgerlister, toppselgere, anbefalte kommerstitler "for hjerterota" og andre lesersvirer. Det var utrolig godt! Og det var i denne perioden jeg fant fram til eminente forfattere jeg fortsatt følger: Per Olov Enquist (f. 1934), Margaret Atwood (f. 1939) og Ian McEwan (f. 1948) med flere.

Men systematikken skulle det fortsatt ta lang tid før jeg fikk innarbeida i lesevanene. Først da enkelte bøker hadde stått i ulesthylla i nesten et tiår, skjønte jeg at jeg måtte ta visse grep for å ikke bli flau av egen leserinnsats. Jeg begynte med leseplaner og leselister, med ønskelesing og lesesirkler. Det betyr ikke at all lesinga mi er styrt eller at jeg ikke leser på impuls, men at jeg har laga meg minimumskrav av hva jeg bør komme igjennom på et år, hvor noe er spesifisert til sjangere, forfattere og eventuelt titler. I år har denne planlagte måten å lese på dominert totalt. Jeg blåser i faktorer som bokbunad, titler, forlag, priser, nominasjoner og anmeldelser og så videre - jeg har jo allerede bøkene i hylla, så de må leses, en eller annen gang. Det som betyr noe, er tematikk, språk, hvor lenge boka har hatt sin faste plass og mitt eget lesehumør. I løpet av et år kan det svinge ganske mye, fra det barokke til det minimalistiske, fra eventyr til historie, fra trist til muntert, fra komplekst til enkelt, fra fabulerende til realistisk og så videre, og fra én sjanger til en annen. Og det er et system som fungerer godt når en ikke er opptatt av det nyeste og mest aktuelle til enhver tid, men bøker som berører og skaper nye tanker.