mandag 21. september 2015

Å velge bok

Hvilke kriterier legger du til grunn når du velger hvilken bok du skal lese? Er det navnet til forfatteren, bokbunaden, den litterære epoken boka eller forfatteren tilhører, sjangeren, tittelen, språket i boka, tematikk, baksideteksten, forlaget, prisen på boka, nominasjoner, eventuell klassikerstatus, tid i ulestreolen, tidligere leste og likte bøker av samme forfatter, anbefalinger, anmeldelser? Er det i det hele tatt noe du er bevisst på, eller lar du intuisjon, humør, magefølelse og leselyst styre totalt? Eller for å gjøre det enda vanskeligere; er det kanskje en kombinasjon av flere faktorer?

Tidligere var jeg en hurlumheileser. Jeg hadde manglende styring, null system og ingen oversikt. Bøker blei begynt på, men det kunne ta flere uker, eller måneder, før jeg leste dem ut. Jeg leste ofte svært mange titler på samme tid, stabelen på nattbordet var enorm og ulogisk, og noen av bøkene bare lå og lå og lå med bokmerke etter tjuetre sider, femtisju sider eller hundre og tolv sider. Jeg kunne åpne ei bok med femti sider igjen og oppleve at alt var helt ukjent - personer, dialoger, hendelser, konflikter, interiør, eksteriør. Jeg måtte rett og slett begynne på nytt. Hvor hadde fokuset, hjernen, øya, vært? Til slutt opplevde jeg at jeg blanda alt sammen i en diger litteraturgraut hvor det var umulig å skille hvem som skreiv hva, hvem som sa hva og hvem som egentlig kom til bunns av hvilken sak og i hvilken bok det hele foregikk. Jeg kunne forfatternavnene, og boktitlene, men resten var rørt godt i hop, og til denne dag er jeg fortsatt ikke sikker på innholdet av i alle fall fem titler jeg leste første året på videregående. Men dette er over ti år sida. Hva skjedde?

Jo, for det første: Jeg blei voksen. Sjøl om jeg ikke leste så utrolig mye fra jeg var omtrent fjorten til jeg var omkring tjue, så skjedde det mye med meg og inni meg. Når jeg begynte å lese igjen for alvor, var jeg ikke lenger ute etter norske, realistiske ungdomsromaner, som da plutselig hadde blitt barnslige og enkle, eller de overfladiske spenningsromanene, som var for prega av formler og falske spor. Jeg ville ha mer, jeg trengte mer. Gradvis fikk jeg smaken på ordentlig voksenlitteratur, ikke krimtull og underholdningsball, men seriøse, gode, sterke bøker, uten framdriftsjag og massemarkedkrav, men med indre driv, virkelige personer, personutvikling, psykologisk dybde og historier med mening og lærdom.

Parallelt med at jeg blei eldre, modna også leseren i meg - slik det ofte er, heldigvis. Jeg slutta med slurvelesing, og med å ha ekstremt mange leseprosjekter på samme tid. Jeg gikk på skole og jobba i bokhandel. Leseinteressen blei fornya og forsterka. Pensumlitteraturen økte i omfang, og det var så mye bra! På jobb kom det nye lesereksemplarer hver eneste uke, og et par ganger i året rydda jeg vekk fem-seks kasser med bøker som vi ga bort til institusjoner i nærområdet. Men mange bøker blei med meg hjem også. Lesinga var altså delt mellom å lese det gamle og gode, og å lese det aktuelle og nyeste. Spriket blei gradvis større, og tendensen var tydelig: De gamle bøkene kunne jeg drømme meg bort i, leve med, vokse på. De nye blei fort glemt, og jeg endte som regel opp med å bli skuffa.

Da jeg skjønte såpass, og dermed fant ut hvor min egen leserinteresse lå, hva jeg ønska og forventa av ei bok, og hva jeg ikke ville ha, blei alt brått mye lettere. Naturligvis måtte jeg fortsatt forholde meg til pensumlitteraturen, men jeg kunne fint gi beng i bestselgerlister, toppselgere, anbefalte kommerstitler "for hjerterota" og andre lesersvirer. Det var utrolig godt! Og det var i denne perioden jeg fant fram til eminente forfattere jeg fortsatt følger: Per Olov Enquist (f. 1934), Margaret Atwood (f. 1939) og Ian McEwan (f. 1948) med flere.

Men systematikken skulle det fortsatt ta lang tid før jeg fikk innarbeida i lesevanene. Først da enkelte bøker hadde stått i ulesthylla i nesten et tiår, skjønte jeg at jeg måtte ta visse grep for å ikke bli flau av egen leserinnsats. Jeg begynte med leseplaner og leselister, med ønskelesing og lesesirkler. Det betyr ikke at all lesinga mi er styrt eller at jeg ikke leser på impuls, men at jeg har laga meg minimumskrav av hva jeg bør komme igjennom på et år, hvor noe er spesifisert til sjangere, forfattere og eventuelt titler. I år har denne planlagte måten å lese på dominert totalt. Jeg blåser i faktorer som bokbunad, titler, forlag, priser, nominasjoner og anmeldelser og så videre - jeg har jo allerede bøkene i hylla, så de må leses, en eller annen gang. Det som betyr noe, er tematikk, språk, hvor lenge boka har hatt sin faste plass og mitt eget lesehumør. I løpet av et år kan det svinge ganske mye, fra det barokke til det minimalistiske, fra eventyr til historie, fra trist til muntert, fra komplekst til enkelt, fra fabulerende til realistisk og så videre, og fra én sjanger til en annen. Og det er et system som fungerer godt når en ikke er opptatt av det nyeste og mest aktuelle til enhver tid, men bøker som berører og skaper nye tanker.

8 kommentarer:

  1. Veldig interessant det du skriver. Eg er framleis der at eg les i hytt og vær, men som regel går det i 1001 bøker, og forfattere eg liker. Nå les eg ein del nyere bøker, men eg held meg ganske langt vekke frå bestselgerne utanom visse forfattere som eg veit leverer bra :-)

    Ha ein fin kveld, Hedda!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Ønsker deg ei fortsatt god uke!

      Slett
  2. Jeg har vel forsøkt kombinasjoner av det meste gjennom et langt liv, men har havnet på en kombinasjon av organisert og impulsiv lesing. Jeg lager meg noen mål for året. Det være seg et gitt antall klassikere, biografier, for meg nye norske forfattere, forfattere fra land utenfor Skandinavia, England og USA f.eks. Og så overholder jeg disse målene. Sånn ca ihvertfall. Griner ikke av å lese 24 av 25 klassikere for året. Målet er å strekke seg mot, ikke å nå. Jeg vet hva jeg liker, og følger noen få utvalgte forfattere (bla Atwood som deg) samtidig som jeg hopper på nyutgivelser om de høres interessante nok ut - eller om de dekker et der-og-da behov, som kan være behovet for humor, krim, en skikkelig lettvekter osv. Leser ca 100 bøker i året, og det det beste for meg er altså et planlagt kaos med innlagte hvileskjær. Det viktigste er å finne sin egen leserytme tror jeg. Det som funker for meg funker sannsynligvis bare for meg. Og så bryr jeg meg mindre om hva andre syns jeg bør lese :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Her var det mye klokt, Marianne. Tror flere hadde hatt godt av å tenke slik, og ikke henge seg opp i hva en "bør" og "må" lese. Jeg mener en blir en lykkelige leser av å være fornøyd med bokvalgene en tar, og å følge en egen leserytme - nesten uansett hva det måtte være. Er også veldig enig i det du skriver om at lesemål er noe å strekke seg mot, ikke noe skal stresse noe forferdelig med å innfri.

      Slett
  3. Bra blogginnlegg!

    Jeg har steinhugga kontroll på bøkene i hyllene og hvor de kom fra. Jeg leser som regel alltid bøkene i den rekkefølgen de kom i hyllen: de eldste først.
    Impulslesning gjør jeg når jeg står fast i en bok og trenger å lese noe lett, før jeg fortsetter; eller når jeg har lest en tung bok å vil lese noe lett før jeg begynner på en ny tyngre.

    Kriterier for hvilke bøker som kommer i hylla er bøker jeg har fått i gave, eller arvet (og dermed ikke valgt selv, bøker som kjøpes fordi de er klassikere (klassikere må leses), bøker som er anbefalt av venner, familie eller bokbloggere.

    Jeg kjøper minst mulig bøker, bruker biblioteket flittig. Av og til kjøper jeg nye, som når favorittforfatteren min gir ut en ny bok. Eller sakprosa som jeg bruker lengre tid på enn lånefristen på biblioteket. Men jeg er ikke en av dem som hordrer bøker. Jeg vet akkurat hvor mange uleste jeg har der til en hver tid (litt over hundre nå, eier ikke alle, har lånt over ti av dem for de er anbefalt osv) og hvilke det er.
    Alle bøkene jeg har lest som ikke er favorittforfatter (Tolkien, Etgar Keret), eller sakprosa legger jeg ut til salgs for en symbolsk pris på ibok.no rett etter skrevet anmeldelse på bloggen. Denne uken skal jeg f.eks sende av gårde biografien Dankert-Anna (som jeg helt sikkert kunne fått mye mer enn 20 kr for, men jeg bryr meg ikke om det).

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Så fint å lese om hvordan andre har det. Tror det er mange slags systemer, rutiner og kriterier ute og går!

      Jeg har også god kontroll, med lappesystem for å ikke gå i surr. Det er veldig greit når det kommer over et visst antall uleste bøker. Her er det nok bortimot to hundre av dem, de fleste er kjøpt (jeg kjøper nok litt for mange, men til mitt forsvar er det som regel klassikere). Jeg kunne vært litt flinkere til å bruke biblioteket på fast basis, det går ofte i perioder og særlig på initiativ fra eldstebarnet. Men det er en veldig koselig fellesgjøring.

      Takk for tips om nettside - kan nok hende jeg må bruke den litt... Hva er vanlig sum for ei bok der?

      Slett
    2. "Jeg leser som regel alltid bøkene i den rekkefølgen de kom i hyllen: de eldste først." Der skulle det forresten stå "de som har stått der lengst".

      Jeg aner ikke vanlig sum på bøkene på ibok; rett og slett for jeg bare har kjøpt en bok fra der en gang (Ufullendte fortellinger av Tolkien, selges ikke lengre i bokhandel eller nettbutikker).

      På Ibok selges mest skolebøker, derfor siden ble laget; et sted for studenter å kjøpe og selge billigere pensum.

      Slett
    3. Det prøver jeg også - å lese de bøkene som har stått der lengst først, altså. Men det er ikke alltid det går. Lesehumøret må også få slippe til litt, og da kan det jo gå i alle retninger.

      Takk for info!

      Slett