Bokhyllelesing: Honoré de Balzac

Bildekilde: Bokklubben

Jeg er litt forsinka denne gangen også, men her er det endelig: Mitt bidrag til sjuende runde av Bokhyllelesing 2015. Denne gangen var det franske bøker som stod på menyen, og jeg valgte meg Honoré de Balzacs (1799-1850) suverene roman Far Goriot fra 1835 (norsk utgave ved Thomas Lundbo, 2010).

Romanen, som blei publisert i bolker vinteren 1834-35 og kom på norsk for første gang i 1928, begynner i Paris i året 1819. Balzac åpner med en imponerende skildring av et mindre tiltrekkende strøk i Paris, et forfallent pensjonat, dets grumsete indre, dets gjerrige eier og de snåle, fattige og lurvete pensjonærene som av en prekær mangel på noe annet har søkt tilflukt hos fru Vauquer. De har sine stinkende, fuktige og grimme værelser og sin harske kost, og alt betaler de dyrt for. Skildringene er fargerike, stemningsfulle, sanselige, presise, morsomme, gruvekkende og interessante, og personene trer gradvis fram fra lagene med skitt i den innestengte og klamme spisestua. De viktigste karakterene i åpninga er vertinna sjøl, en støyende mann ved navn Vautrin, den unge og naive jusstudenten Eugène de Rastignac og den tidligere makaroni- og nudelfabrikanten Goriot, en gammel mann som alle betrakter som tomsete og åndssløv. På svært elegant vis får vi så, innfletta i den langsomme åpningssekvensen, servert bruddstykker av Goriot og Rastignacs bakgrunn. Rastignac er bondegutten med de store drømmene, som vil gjøre familien stolt med sine studier. Men det viser seg at det er mye mer ved Goriot enn en skulle tro - tidligere var han nemlig herr Goriot, en velstående mann som kunne gi sine to døtre Anastasie og Delphine hver sin enorme medgift. Nå bor han på et usselt værelse, spiser den dårligste maten, går kledd i de billigste stoffer, bryr seg ikke lenger om å gjøre sitt toalett og er far Goriot, en nokså nedsettende betegnelse for en tidligere storkar. Han er gusten, bleik og har sleng i strømpene.

Etter hvert overtar unge Eugène mer av fokaliseringa, sjøl om Balzac stadig figurerer som en allvitende forteller, som lenge etter disse "virkelige" begivenhetene gjenforteller dem i tredjeperson. Eugène tar sitt studiearbeid svært alvorlig, for han veit hvordan det tærer på familien å sende han tolv hundre francs i året. Deres tiltro, naiviteten hans og et ukuelig pågangsmot gjør at han ivrer etter å komme opp og fram. Men det synes umulig å finne en vei! Men det er noe adelig langt bak i familien et sted, og dette tenker Eugène å dra nytte av. Han oppretter forbindelsen og får napp. Han blir introdusert i de finere kretser, og en helt ny verden folder seg ut framfor han. Spørsmålet er bare hvordan han skal manøvrere i dette nye. Så er det en kveld han er på vei hjem fra et selskap. Han hører rare lyder fra rommet til sin nabo, far Goriot, og kikker inn gjennom nøkkelhullet. Han ser den gamle i full sving med å klemme sammen et nydelig sølvservise ved hjelp av bordet. Mens han gjør dette, gråter han. Seinere forstår studenten at far Goriot pressa sammen sølvet for å pantsette det, for å deretter gi pengene til sine døtre, som i sine egoistiske luksusliv fornekter sin tarvelige far og kun tyr til han når de trenger penger.

Det er altså to historier som gradvis veves sammen i denne realistiske romanen. Den ene er fortellinga om en betingelsesløs farskjærlighet, en altoppofrende, enkel og edel mann som gjør hva som helst for å se sine døtre lykkelige. Deres smerter er hans smerter, deres gleder er hans gleder, han er villig til å leve usselt så lenge de lever som prinsesser, han finner seg i avvisninger og sorger, å aldri kunne se dem, kun når de kjører forbi han i staselige vogner, å ikke kunne snakke med dem, holde rundt dem, hjelpe dem. Han tar med andre ord det han får, og den rolla han tildeles av sine griske etterkommere, er å være en tilgjengelig, vidåpen pengesekk. Farshjertet hans er så stort at han lar dem ta alt, sølvserviset han fikk av sin døde kone, arvesmykker, penger, obligasjoner, andre verdipapirer, livrente og til slutt også hans liv.

Den andre historia handler om unge Eugène. Å klatre til topps i Paris' yrende sosietetsliv er vanskeligere enn å spekulere på børsen, tar mer tid enn ethvert studie og krever at den unge yngling er i stand til å satse vettløst og ofre hjerteløst - ikke bare seg sjøl, tid, energi og penger, men også sin familie, sine forbindelser, sin framtid. Det er et spill, et berusende maktspill, og Eugène må satse høyt for å i det hele tatt komme med. Vil det gå ut over integritet og verdier? Må han endre seg, eller vil det endre han? I følge Vautrin må Eugène utgi seg for å elske ei kvinne for å få penger av henne til livets opphold, og samtidig utgi seg for å elske ei anna kvinne for å lure henne til å gifte seg med han. Underveis må han også holde seg inne med alle de riktige menneskene, gå på ball og i teater, gjøre visitter og spise middag ut i de små timer, aldri tape ansikt, aldri røpe sine ekte følelser og ikke minst: Ikke føle noe for noen. De andre er ikke mennesker, men gjenstander han kan bruke for å komme seg oppover. Men har Eugène samvittighet til å gjennomføre et slikt egoistisk renkespill? Til å jukse, juge og føre folk bak lyset? Og vil han klare å legge lokk på sine boblende følelser? Den indre kampen er i gang - det ytre konkurrerer med det indre, fortida med framtida, realiteten med drømmene.

Så skjer det som kanskje ikke burde skje. Eugène knyter nære bånd til far Goriot og hans nokså ulike døtre, han blir kjent med deres liv og skjebner, og han forelsker seg i Delphine. Hun, som er datter av en tidligere makaroni- og nudelfabrikant som gjorde sin formue under revolusjonen, nå en fattig tassaladd på et tarvelig pensjonat, hun, som er gift med en tysk bankier og allerede har en elsker, hun, som er eldre enn han, og allerede godt etablert i sosieteten. Hva kan hun se i han, hva kan han tilby henne som hun ikke allerede har?

Balzac strammer så til begge historiene på samme tid, slik at alt nærmest kolliderer og skaper et sterkt og dramatisk høydepunkt i teksten: hendelser, avsløringer, avgjørelser, innrømmelser - det kommer etter hverandre som fallende dominobrikker i stor kontrast til den langsomme romanåpninga. Deretter setter han ned tempoet igjen, og skildrer en av de mest rørende, fæle og triste scener jeg noensinne har lest, en grusom scene som strekker seg over flere titalls sider, en scene som understreker romanens tematikk ytterligere, og som endelig avslører Eugènes sanne natur. Ytre ro kontrasteres med indre uro, og omvendt, både i verket og for leseren, og ved bokas siste linjer, når Eugène helt stille betrakter Paris, er det som om det samtidig går av et voldsomt fyrverkeri. Det er emosjonelt, det vitner om innsikt og utvikling, det bærer bud om en etterlengta revansje.

Far Goriot er på mange måter en dannelsesroman, men ikke for tittelpersonen sjøl. Han sitter fast i sitt spor og er til en viss grad klar over det - i alle fall gir han uttrykk for det mot slutten av romanen. Blant anna klandrer han seg sjøl for at døtrene er blitt som de er blitt. Men i fortellinga får vi historia om hele hans livsløp, fra fattig til rik og til fattig igjen. Ved å være med på deler av denne reisa, og til slutt følge far Goriot sjøl på svært nært hold, dannes og finmeisles unge Eugène. Hans møter med Vautrin, sosieteten og Goriot trekker han i ulike retninger. I tillegg kommer studiene og familien. Eugène er forvirra, usikker og rådløs. Noen ganger må han ta raske avgjørelser, og det går galt. Men når det gjelder, følger han sitt indre. Slik blir romanen også et moralsk verk som tar et oppgjør med dobbeltspill og dobbeltmoral, hykleri og griskhet, som peker på det skrekkelige snobberiet i Paris' sosietet, som avslører fasadejåleriet. Og det kunne ikke vært gjort uten så edle hovedpersoner.

Å gå over sin fars lik er et uttrykk som brukes et par ganger i boka. Det kan forstås både konkret og billedlig, noe Balzac spiller på. Fins det mennesker som er villige til slikt? Ja, sier Balzac og viser fram et vell av egoistiske mennesker, folk som forsøker å tjene penger på andres død, som utnytter svake, som stjeler fra de som gir av kjærlighet, til og med de som stjeler fra lik. Disse er alle forderva, sier forfatteren mellom linjene, jaget etter penger er rota til alt vondt. Den gode moralen er det de uskyldige som har, de som er fattige, men som føler seg rike, de som deler med smerte, men av glede.

Far Goriot inngår i Balzacs livsprosjekt, som han kalte "Den menneskelige komedie". Her skulle han med sitt rike vokabular og spenstige, men presise språk skildre absolutt alle sider ved det franske samfunnet, fra høy til lav og alt i mellom. Han skulle ikke legge skjul på noe, men portrettere de usle, de grådige, de edle, de modige og så videre, skredderen og baronessen, høkeren og torgkona, studenten og bankieren, soldaten og ministeren. Verkene deles videre inn i "Scener fra pariserlivet" og "Scener fra provinslivet", hvor Far Goriot naturligvis tilhører den første kategorien. Det er også med nettopp dette verket at Balzac pønsker ut en annen måte å binde verkene sine sammen på, nemlig ved å benytte de samme personene i flere tekster. Men en kan ikke si de blei hyppig brukt - de litterære skikkelsene teller over to tusen personer, og med et så kort livsløp som Balzacs, rakk han sjøl ikke med over åtti utgitte bøker å fullføre sitt ambisiøse prosjekt.

Å lese Balzac er som å gå på fest, skriver Tore Renberg (f. 1972) i det anmasende forordet sitt. Joda, jeg deler hans begeistring for denne flotte franskmannen hvis bøker ikke er til å komme utenom i litteraturhistorisk sammenheng, og som fornya litterær tenking og påvirka flerfoldige etter seg. Men realismen er for fremtredende og tilstedeværelsen i teksten er såpass sterk at jeg ikke på noen måte kan redusere det til å gå på fest. Verkene kjennetegnes av detaljrikdom og psykologi, av oppriktige, nære, fine skildringer som gir seg ut for å være sanne, av rørende menneskelige portretter. De er verken støyende eller kaotiske, noe jeg ofte forbinder med fest, men nøye planlagte og solid utførte. Romanen Far Goriot, som virker å være skrevet nærmest på en strøm, er samtidig så bevisst komponert at jeg ikke kan beskylde Balzac for å skrive "på intuisjon". Men så blei Balzac heller aldri ferdig med sine verker, sjøl ikke etter utgivelsene. Han reviderte til stadighet, gjorde dem bedre, bandt dem sammen. Slikt er ikke festlig, og parallellen til Far Goriot er ikke til å unngå: Hans livsprosjekt tok til slutt hans liv. Men fy søren, for en imponerende, lesverdig, sprudlende, strålende og intelligent litteraturarv han etterlot seg!