Drapet på Margaret Thatcher

Bildekilde: Press

En forfatter jeg virkelig har fått sansen for de siste åra, er britiske Hilary Mantel (f. 1952). Hun har, gjennom sin mektige trilogi om Thomas Cromwell (1485-1540) og alt som rører seg av maktspill og intrigemakeri ved Henrik VIIIs (1491-1547) hoff, vist seg som en svært dyktig forfatter, både når det kommer til historiske detaljer og psykologiske skildringer. Første bok, Ulvetid (2009), var så intens at jeg ved endt lesing nesten trodde at jeg var Thomas Cromwell - så levende blei han. Men så tok det tid før neste bok, Falkejakt (2012), kom. Og i og med at helheten tidlig blei lansert som en trilogi, venta jeg i mange lange år på siste og avsluttende bok, Speilet og lyset, som endelig kom i 2020. I mellomtida kom jeg over denne novellesamlinga av Mantel, og i påvente av resten av trilogien, ga jeg tekstene en sjanse.

I novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier, som utkom både på norsk og på engelsk i 2014, viser Mantel en helt annen side av seg sjøl. Her går hun bort fra den historiske, ordrike og detaljrike formen hun har funnet fram til i og blitt så god på. Her skal det være knapt og presist, med strenge krav til form og innhold. Og det er dessverre ikke alltid at hun lykkes, men til gjengjeld er noen av tekstene svært gode.

Det er ti noveller i boka, og de er av nokså jevn lengde, med unntak av "Vinterferie", som kun er på sju sider. Øvrige tekster er på tjue til tretti sider hver. Umiddelbart etter lesing vil jeg si at tekstene skiller seg litt fra andre noveller og novellesamlinger jeg har lest. Noveller er ofte lette å lese, og lar en observant leser sitte igjen med litt av hvert å gruble på. Her opplevde jeg at det var en del motstand underveis i tekstene, men kanskje ikke så mye å tenke på etterpå. I tillegg var novellene springende i tid og rom, slik at det var få fellesnevnere i samlinga. Det gjorde at noen av tekstene tok tid å komme inn i og forstå. Som leser har jeg et behov for å vite hvem jeg leser om og hvor vi befinner oss nokså tidlig, særlig når det gjelder korte tekster. Her blei jeg dessverre litt forvirra innimellom.

Vi befinner oss i vår nære fortid - de fleste tekstene er lagt tretti til førti år tilbake i tid, til Thatchers (1925-2013) tid. Ei tid som er velkjent for den britiske leser og for middelaldrende lesere verden over, men som er noe mer fremmed for ei som kun var noen år gammel da Thatcher overlot roret til John Major (f.1943) i 1990. Tekstene finner sted både i England og i utlandet, inspirert at Mantels egne erfaringer. Sammen med ektemannen sin tilbragte hun først fire år i Botswana, deretter fire år i Saudi-Arabia i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette gir tekstene, gjennom fokaliseringsinstansen, et preg av å kikke inn i andre og fremmede kulturer. Det er svært interessant lesning. 

Flere av novellene skildrer en hovedperson som befinner seg i et avgrensa område: i en leilighet, i en bil, på et advokatkontor. Og deres hverdagsrutiner blir brutt når en fremmed brått forstyrrer, og i flere tilfeller faktisk invaderer hovedpersonens sfære reint fysisk. Mantel er god på disse stemningsskiftene - fra det nære, rolige og hverdagslige til det truende og ubehagelige, men samtidig spennende. Andre hovedpersoner har en agenda teksten igjennom, som å finne en avdød far eller holde et foredrag. I en tekst skildres det hvordan ei ung jente sulter seg til døde.

Tekstene behandler viktige temaer, som kvinners posisjon i samfunnet, spiseforstyrrelser, et planlagt drap, politikk, makt og relasjoner mellom mennesker. Men flere av dem heller litt for mye mot det dagligdagse, og er vanskelige å huske i etterkant. De jeg husker, er de tekstene som vekker avsky. Den ene er åpningsteksten "Beklager å forstyrre", der den kvinnelige hovedpersonen ikke blir kvitt en plagsom besøkende. Året er 1983, hun og mannen bor i Saudi-Arabia. Hun er svært isolert og ganske ensom, og en dag kommer det en mann som vil låne telefonen. Hun er høflig, han er pågående, og det er som om handlingsrommet hennes blir trangere og trangere etter hvert som han biter seg fast i livet hennes. Endelig forstår hun at han vil gifte seg med henne, men det er ikke det hun vil. Men det betyr ingenting for han, for hun er ei kvinne og hun er i hans øyne uten reell verdi. Det er en nokså enkel og direkte tekst som virkelig får fram kulturforskjellene og kvinnas stilling i den vestlige verden og i den østlige.  

"Vinterferie" er samlingas mest vellykka novelle, og samtidig den ekleste. Den handler om et ektepar som reiser på vinterferie. De kommer seint fram fordi flyet er forsinka, og den ventende drosjesjåføren må kjøre langt i mørket for at de skal komme til hotellet. I bilen skildres forskjellene mellom hun og han, og det er noe der, noe litt ubestemmelig, som gir oss et inntrykk av at ikke alt er som det skal være. Hver for seg tar de innover seg landskapet de ser fra bilen, helt til et dunk gjør at sjåføren må bråbremse. Han sier at de har truffet et kje, som han pakker inn i et teppe og legger i bagasjerommet før han kjører videre. I baksetet er det som før. Men i siste setning snus alt sammen, og da er en nødt til å lese novella på nytt. Strukturen er enkel og Mantel følger formkravene som tillegges sjangeren. Novella er tilgjengelig og lett å forstå, slik at den gjerne kan brukes i undervisning. I tillegg reiser den noen viktige spørsmål i kraft av sluttsetninga, der leseren blir nødt til å reflektere rundt hva en sjøl ville gjort i en lignende situasjon. 

Hilary Mantel er fortsatt en forfatter jeg har sansen for, men etter å ha lest Drapet på Margaret Thatcher og andre historier veit jeg at jeg foretrekker de historiske romanene hennes. Det er noe med det store persongalleriet, de dramatiske scenene, en følelse av at sceneteppet går opp, de storslagne hendelsene skildra med Cromwells ytre stoiske ro og indre tvil, den tørre humoren og de beske kommentarene som får meg til å fryde meg. Nei, jeg tror jeg må lese Ulvetid på nytt før jeg gir meg i kast med Falkejakt og deretter Speilet og lyset. Det høres ut som fin vinterlesing når livet endelig roer seg en smule.

Både trilogien og novellesamlinga er solid oversatt av Hege Mehren (f. 1961) og gitt ut på norsk av Forlaget Press.