Egil Skallagrimssons saga

Egil Skallagrimssons saga, også kjent som bl.a. Egilssoga, er en av de eldste islandske ættesagaene, med handling som foregår fra ca. år 850 til ca. 990, og som geografisk spenner fra Norge til Island, de mange øyene i vest (seinere de norske skattlandene), Danmark, Sverige og De britiske øyer. Persongalleriet er stort og rommer opp mot fire hundre mennesker (men må se seg slått av Njålssoga og dens fem hundre personer). Hovedhandlinga er konsentrert rundt Egil Skallagrimsson (ca. 910 - 990), som lever et langt og motsetningsfullt liv: han er både kriger og skald.

Som med mye middelalderlitteratur er forfatteren også her ukjent, men en mener at sagaen blei nedskrevet i løpet av 1200-tallet. Mange tror det er Snorre Sturlason (1178/79 - 1241) som står bak, men det er enda ikke blitt bevist. Årsakene til å skrive ned sagaen har nok vært mange. Foruten at Egil lever et spennende liv som i seg sjøl er verdt å fortelle, er han også opphavsmannen til flere fantastiske kvad som middelaldermenneskene i stor grad kjente til. Å sette dem inn i en konkret sammenheng, å få kronologi på de mange historiene om Egil, må ha vært et flott oppdrag for en lærd, uansett hvor mye ukristelig adferd som skildres. Men likevel er noe av det viktigste i sagaen flere familiers misnøye med den norske kongen Harald Hårfagre og hans styre, som dermed danner det politiske bakteppet for norsk bosetting på Island. Forfedrene til Egil Skallagrimsson, med Grim Kveldulvsson (nokså tidlig bedre kjent som Skallagrim) i spissen, er blant dem som forlater Norge. Egil Skallagrimssons saga er derfor ikke bare en skjønnlitterær saga og en biografisk beretning, av og til med reine fiksjonselementer, det er også en viktig historisk kilde til hvordan landnåmet foregikk, og hvordan samfunnet på Island etableres og organiseres.

Egil Skallagrimssons saga består av mange flotte og spennende historier, ofte med krig, drap eller hevn som hovedhandling. Egil er en stor mann og en staut og modig kriger. Han kjemper både for seg sjøl og sin ætt, for andre, mer tilfeldige mennesker, og ligger ofte i viking om somrene sammen med bestekompisen Arinbjørn. Men sagaen handler ikke bare om berserkergang, våpen og holmgang, sjøl om det utgjør mye av det overfladiske materialet. Grim drar til Island fordi Harald Hårfagre har drept broren hans, Torolv. På øya er det mulighet til å starte på nytt, med norsk tingordning og norsk lovverk i bunnen, men uten konger som tar seg til rette og lar seg manipulere, som dreper både frender og motstandere og som driver inn harde skatter. Her er det mulig å leve slik en vil, slik en "alltid" har gjort. Nettopp dette gjør sagaen til en kulturhistorisk gullgruve for oss i dag.

Etter å ha lest Njålssoga (som jeg egentlig burde lest etter Egil Skallagrimssons saga for å få riktig historisk kronologi) trodde jeg at jeg hadde blitt litt immun mot "litterær vold". Men Egil Skallagrimssons saga var overraskende brutal og direkte i sine skildringer av lemlestinger og drap. Og det som kanskje sjokkerer mest, men også fascinerer, er Egil sjøl. Det skildres blant annet at han dreper et annet barn allerede som sjuåring. Hvorvidt det er sant eller ikke, vites ikke, men poenget er tydelig: Egil er voldelig og territorial, han forsvarer sin ære som om den var laga av gull, han dreper over ord, og, paradoksalt nok, redder sjøl livet ved hjelp av ord. Egil Skallagrimsson er et komplekst menneske, i følge mange også det første moderne mennesket. Han tilhører et samfunn og en æreskodeks som vi har vanskeligheter med å forstå, han utøver brutal fysisk vold der det for oss ville vært siste utvei, han gjør seg i flere tilfeller til herre over liv og død, noe som strider med vår mer pasifiserte og kristne tankegang. Likevel lager han de nydeligste dikt, hvor han lar jeg-et, som er han sjøl, sette ord på sorg og smerte. Dette er mjuke emosjoner som det ikke er rom for i et maskulint maktmiljø. Men Egil ytrer dem likevel, og er i ett med seg sjøl og alle sterke følelser, gode og dårlige. Hans skaldskapsgave er kommet fra gudene, og han ærer dem ved å bruke den.

Det mest imponerende ved sagaen, er diktinga som tilskrives Egil Skallagrimsson. Her er det mange gullkorn å hente! Stilistisk sett er dråpa Egil lager til kong Eirik Blodøks, kalt "Hodeløsningen", fordi kvadet er så godt at det redder livet til skalden, svært fornøyelig og en imponerende oppvisning i rimkunst. Kvadet til Arinbjørn er også flott, og oser av respekt, vennskap, kjærlighet og humor. Men sårest, tristest og best er nok minnekvadet Egil lager over yndlingssønnen Bodvar, som drukner i en tragisk ulykke. Egil har lagt seg til sengs og vil dø, men narres godmodig av datteren Torgerd til å yrke et aller siste kvad. Konsekvensen er at Egil finner en måte å leve med sorgen på.

Min utgave er godt oversatt av Hallvard Lie. Min eneste innvending er at sagaer ikke kler riksmålet så godt (eller omvendt), det blir fort litt klønete og formelt, omstendelig og tungt. Jeg skulle gjerne lest en versjon på nynorsk, da det er mye nærmere det norrøne originalspråket. Boka er stemningsfullt illustrert med naturmotiver fra Island, tegna av Johannes Larsen. De tilfører teksten et værbitt, litt ensomt og fast uttrykk. Jeg leser også inn stor respekt for det skiftende, uforutsigbare været, de voldsomme naturkreftene, spesielt havet med blikkstille eller kraftige bølger, evig i horisonten. Det kan være en parallell til Egil Skallagrimsson - som er litt som en naturkraft, som forener det brutale med det lyriske, det fysiske med det psykiske, maskuline emosjoner med mjukere, i vår tid mer tradisjonelt kvinnelige emosjoner. I han møtes alt dette, og det stormer både i og utafor Egil. Jeg tror at å yrke kvad blei et fristed, både fra krevende omgivelser og et krevende, levende indre.

Strofene nedafor er henta fra det vakre og ufattelig triste minnekvadet "Sønnetapet". Mer er å finne i Egil Skallagrimssons saga.

Tungt det er
på tungens vekt
å veie
Valfaders skatt,
mistrøstig
nå jeg maner
Vidurs ran
fra tankens vrå.

Krøkt av sorg
jeg evner knapt
å løfte
i lyset frem
mjøden dyr,
som Friggs mann bar
i urold
fra Jotunheim.

Ti min ætt
er enden nær,
lik morken
lønn i skogen;
motløs går
den mann som bær'
sin sønns lik
til siste sted.