Bestselger-oppskrift

Etter å ha lest svært mye god middelalderlitteratur de siste ukene, er det forskrekkelig langt ned og svært langt vekk til Kate tretten-på-dusinet Morton (f. 1976). Men den litterære nedturen skyldes en helsemessig nedtur: med feber, ru og sår hals og noe som kjennes som en litt for trang ullsokk dratt nedover huet, har jeg virkelig ikke vært i form til å lese pensum eller noe anna som krever hjernevirksomhet. Faktisk, de første dagene var jeg så klein at det var uaktuelt å lese i det hele tatt. Men etterhvert kvikna jeg til, hadde behov for noe lett og enkelt, og tydde til Kate Morton.

Hun er australsk, forfatteren, men alle bøkene hennes foregår primært i England. Og her er ingen ingredienser ukjente for den røynde leser: gamle slott, mørke skoger, høye murer, langt lyst hår, smijernsporter, bortgjemte kroker, en voldsom patriark, landsbysladder, isolerte mennesker, forfattermyten, hemmeligheter og triste, men skjebnesvangre misforståelser, tragisk kjærlighet, en mørk og stormfull natt..., hjerteskjærende konflikter, ofring (av typen å ofre seg for noen andre, ikke den mer bestialske menneskeofringa), soning, bot og anger og sjokkerende tilståelser i siste sekund. Inspirasjonskildene er mange og gjenkjennelige: Rebecca, Jane Eyre, Stormfulle høyder, Jane Austen, Charles Dickens og så videre, uten at Morton på noen måte lever opp til knehasene på noen av disse. For dette er rein kiosklitteratur. Altså; hjerte-smerte i en tradisjonell, om enn litt ordrik, innpakning. For En svunnen tid, forøvrig en dårlig tittel, er på hele 624 sider. Det er om lag 300 sider for mye, også når en er sjuk og finner seg i mer vissvass enn til vanlig.

Det er tre søstre som er til gjenstand for historia denne gangen, et par eldgamle tvillinger på godt over 80 ved navn Persephone og Seraphina Blythe, og deres yngre bare gamle søster Juniper på omtrent 70 (snålt navn, ja, det er ei plante). De bor på et gammelt, muggent slott, har muselort på kjøkkenet og dårlig elektrisk anlegg. Deres glansdager er over for lenge sida (derav tittelen), men er for all del ikke glemt. Å, nei! Og jeg som hadde en halv tanke om å sette "ute av syne, ute av sinn" som innleggstittel - det er akkurat det motsatte av hva disse gamle kjerringene lever og ånder for. Her er det om å gjøre å knuge på minnene, gode som dårlige, ekte som falske, så lenge som overhodet mulig. Så skal de fortelles med millimeterpresisjon til bokas leser. For å klargjøre: store deler av boka overleveres til leseren via skildringer (fra 1930-tallet), uten en styrende instans (Percy synes ditt, Saffy føler datt, og Juniper er på taket osv.), mens resten av boka fortelles via en jeg-person som lever i 1992. Dette er to helt motstridende fortellerteknikker, og kombinasjonen av dem er uheldig i denne boka. Hadde det fungert bra, skulle jeg latt det fare, sjøl om det er uvant, men her er det så ufattelig mye å gripe fatt i...

For de som kjenner Mortons univers kan jeg bare si at denne er klin lik den forrige. For uinnvidde er dette ei skikkelig jentebok, følelsesbok, sutrebok - med et par krigskulisser og et vell av tradisjonelle problemer. Du veit, hun og han og alt som hører hjertet til. Også forviklingene, da, med mennesker og dyr, dårlig kommunikasjon (det hele begynner med at et femti år gammelt brev endelig kommer fram), tilfeldigheter, uvær og en haug andre klisjeer. Det er kvinnene og kvinnelivet som står i fokus; hva vi ønsker, begjærer, elsker, savner, hater. Morton spiller på tradisjonelle kjønnsrollemønstre og -forventninger, men helt uten kritikk, humor eller originalitet (jamfør her med forrige innlegg om Aucassin og Nicolette fra 1200-tallet, som faktisk hadde noe nytt å by på!).

Jeg har mange innvendinger til boka, men for de av dere som dyrker Morton, prøv å husk at jeg forsøker å være objektiv og ser primært på det fortellertekniske. Og sjøl om mange har glede av boka, som tidtrøyte eller underholdning, vil ikke det si at det er solid og godt håndverk. Det er utrolig lærerrikt å lese ei bok for å dissekere den etterpå, og det er mye lettere med svake bøker, hvor bristene er tydelige, enn med gode. Jeg må også klargjøre at grunnen til at jeg har lest boka, foruten at jeg fikk den i gave og var sjuk, er at jeg er en trofast følger av mange ulike forfatterskap, fra debuten og framover, deriblant Morton. Men dette er nok spikern i kista for henne.

Over til En svunnen tid: Min første innvending er at den er for lang. Skravlekjerringa Morton skulle ha blitt heftig begrensa i manusvasken. All den indre dialogen er mest pjatt som verken driver handlinga framover eller lar oss bli kjent med personene. Det har en distanserende, overfladisk funksjon. Ved å bla igjennom en hovedpersons utrolig varierte følelsesregister, spiller Morton på gjenkjennelseseffekten. Før eller seinere er hun i nærheten av hvordan akkurat du som leser reagerer i en gitt situasjon, og da føler vi med hovedpersonen. Hun, både forfatteren og hovedpersonen, oppnår sympati. Og vi leser videre. Smart triks. Men dialogene og de indre dialogene er fortsatt verken nyskapende, spennende eller feiende flotte. De er helt ordinære. Og ei skravlebok uten innhold har lett for å bli ei tidtrøyte som mange legger fra seg. Men Morton blir jo lest! Hvorfor kommer jeg tilbake til under. Og for å eksemplifisere hva jeg mener bør kuttes, synes jeg hele del V er en god kandidat. Boka kan fint slutte uten at alle tråder gjenfinnes og nøstes opp; ved å så tvil kan leseropplevelsen bli sterkere og boka kan vare lenger i fantasien. Ved å prate ut alt, dreper Morton leserens fantasi.

For det andre: Det skjer for lite. Jeg er vanligvis ikke særlig opptatt av handlinga, men når 624 sider brukes på å fortelle om én kveld og en hendelse, som er nokså forutsigbar, begynner jeg å bli litt småsprø. Jeg føler meg rett og slett lurt fordi boka ikke har mer å komme med, fordi fortellinga, trass i bokas omfang, er så tynn. Bokas hovedhendelse kan oppsummeres ved hjelp av få ord, men det er helt greit å bruke tid på historia om veien dit er interessant eller sjarmerende eller spennende eller intens eller uforutsigbar eller språklig imponerende eller bare noe. Men det er den ikke. Derav følelsen av å bli lurt. Jeg er utilfredsstilt! Akkurat som søstrene Blythe... Til Mortons forsvar er det utrolig vanskelig å holde et jamnt høyt nivå og et stødig fokus i en roman på over 600 sider. Derfor mener jeg at boka burde vært kutta, stramma opp, for da ville ikke historia virka så tynn. Noe annet som burde strammes opp er korrekturlesinga til Schibsted forlag. Fysj!

Så til punkt tre, som i alle fall delvis besvarer spørsmålet ovafor: Boka er merkelig innholdstom og flat. Hvorfor, tenkte jeg, hva er det som mangler? Jo, her er det ingen tidskoloritt, ingen viktige karakteriseringer. Niks og nada. Det som gjør en historisk roman til en historisk roman, altså, er ikke her. Dette er ikke per definisjon en historisk roman, men forfatteren hopper i tid. For å klargjøre: boka følger en jeg-person i 1992 og tre søstre, primært i tidsrommet 1939 - 1941, men også i 1992. Men ingenting hos forfatteren eller den sansende instansen er ulikt i de forskjellige kapitlene, sjøl om det ligger mer enn femti år i mellom, og menneskene burde være nokså annerledes. Det er ingen skildringer av klær, møbler eller stiler, kunst og design, tapeter, veggtepper eller parkett, nyanskaffelser, oppfinnelser, verktøy, utstyr, kjøkkenartikler, biler, fasader eller lignende. Ingenting. Altså ingen tidskoloritt. Altså ei bok for alle. Her er ingen for dumme til å ikke forstå hva det er snakk om, her er verken håndmalt tapet, fora gardiner, gobelin eller kniplinger, eller sofistikerte eller intellektuelle henvisninger til trettitallets samtid og dens viktigste kunstnere og politikere. Det er i grunn ganske rart, da alle personene i boka har sterke litterære interesser, med unntak av Percy, som tar igjen på andre områder. Og når det kommer til karakteriseringer: de er naturligvis ikke inkludert fordi alle leserne skal ha mulighet til å leve seg inn i personene som agerer i boka, f.eks. Edith. Hvordan ser hun ut? Når ingenting er karakterisert, er heller ingenting utelatt. Alle føler seg med.

Hvilket bringer meg til punkt fire: Denne lange teksten er helt uten motstand. Alt flyter bare, det er ikke farlig om en leser fort, skummer eller tar seg en dupp. Her er det lite som er viktig, men forferdelig mye som sies. Av alle detaljene er det få som faktisk trenger å være der, og de kan en enkelt skille ut ved hjelp av repetisjon: de viktigste elementene repeteres ofte. En kan derfor lese uten særlig stort nærvær, eller i mitt tilfelle, med både feber og fantasier. Bokas univers er motstandsløst, repeterende, glatt, aldri tilstede her og nå, tangerer aldri mitt liv eller mine problemer. Alt foregår i samme strøm mellom de to permene. Når boka lukkes, er ikke fortellinga viktig, når den er utlest, blir den glemt. Om Morton hadde gitt leseren litt mindre prat og litt flere utfordringer, om ikke alt hadde vært innlysende, åpent og løst, hadde nok boka blitt mer interessant, stimulert fantasien og kanskje også blitt værende.

Og for å få en ende på mitt eget ordgyteri, så er dette ironisk nok et utrolig langt innlegg om ei utrolig lang bok. What goes around, comes around, er det noen som sier.