Aucassin og Nicolette

På min ferd gjennom middelalderlitteraturen er turen nå kommet til ei snål lita bok. Den er angivelig fransk, og dateres som oftest til tidlig på 1200-tallet. Sjangerbestemmelse er derimot verre og er hyppig oppe til diskusjon blant de lærde. Den kaller seg sjøl for en syngefabel, hittil den eneste i sitt slag. Årsaken er rett og slett at annethvert kapittel synges og fortelles - derav navnet. Den ligner virkelig ikke noe anna jeg har lest før, sjøl om både motiver og vendinger kan kjennes igjen. I Aucassin og Nicolette har de tradisjonelle middelalderfortellingene fått en ny og spennende vri.

Jeg synes komposisjonen er genial, av flere årsaker. Som tilskuer eller tilhører mister en ikke interessa når fortellinga brytes opp med sang. De små versene som synges fungerer på mange måter, som repetisjon, som pause, de introduserer nye temaer, de transporterer heltene, de karakteriserer personene, de sier noe om samfunnet og tida og så videre. De kan på mange måter sammenlignes med en allvitende fortellers fugleperspektiv i vår moderne prosa. I prosastykkene, som fortelles, utbroderes historia, det er dialog og indre monolog, skildringer. Her kommer vi tett på personene det fortelles om. Fortellinga blir på denne måten lett å se for seg, menneskene blir levende, og får meg til å tenke at en slik organisk framstilling av ei historie er forferdelig gammel. Uten at jeg på noen måte er kvalifisert til å stille spørsmålet, lurer jeg derfor på om ikke syngefabelen er enda eldre?

Å være den eneste i sin sjanger må jo være ganske stas! Den minner likevel om mye annet, så det er tydelig at forfatteren har latt seg inspirere. Det er nærliggende å tro at den kan være en parodi på samtidas ridderdiktning, en type opprør mot fastlåste litterære helteskikkelser (som jo projiseres på virkelige folk). Forfatteren sparker godt mot høy og lav, konge og geistlig, fattig og rik, gjeter og soldat, mot menn, men ikke kvinner. Det har fått flere til å lure på om forfatteren kan være ei kvinne. Hun, eller han, kan ha latt seg inspirere av romansene, og skrevet en satirisk variant. Eller så kan det være en veldig tidlig variant av commedia dell'arte, som kanskje har lengre tradisjoner enn vi tror? Uansett hva som er det bakenforliggende er det to ting som er tydelige: forfatteren er ikke redd for å gjøre narr, henge ut, provosere, diskutere, og denne fortellinga er laga for muntlig framføring, kanskje av en gjøgler eller en liten skuespillertrupp. Slike omreisende kunstnere har det vært i Europa i forferdelig lange tider - vi veit jo at f.eks. Karl den store trakk til seg smått og stort av intellektuelle, håndverkere og kunstnere til Aachen på 800-tallet. Er det så utenkelig at også underholdere kom dit?

Oversetter Kirsten Marianne Bessesen poengterer at denne syngefabelen kun er gjengitt i en eneste skriftlig kilde. Hun lurer på om det kan tyde på liten utbredelse. Ja, for hvis syngefabelen var populær, ville den vel vært i andre håndskrifter også? Jeg skjønner tankegangen hennes, men jeg må likevel protestere: syngefabelen har kanskje ikke vært utbredt i skrift, men den må ha hatt stor muntlig levedyktighet. Mest sannsynlig var denne typen muntlige sangfortellinger svært vanlige, det er i alle fall mye som tyder på det, og det er da med andre ord noe som folk kjenner til og kan. Hvorfor skal folket i Europa, som forresten ikke kan skrive, skrive ned noe de kan? Forfatteren er, som du skjønner, ukjent, men flere litteraturhistorikere har mer eller mindre gode teorier. Jeg tror det er sannsynlig at en geistlig eller en annen skriftkyndig overvar forestillinga og skreiv den ned i etterkant, kanskje med hjelp fra truppen? Paradokset er naturligvis at vi kun kjenner til Aucassin og Nicolette fra en skriftlig kilde, ikke via muntlig overlevering.

Men uavhengig av hva som er historia til syngefabelen, så er det ei historie som det er verdt å lese. Her er det mye språklig humor; framhevinger og overdrivelser, gjentakelser og ordspill, ironi, vidd, rim og rytme. Forfatteren spiller på samtidas litterære (og de reelle, særlig ved et hoff el.l.) kjønnsroller, på konvensjoner og forventninger, på fysikk og følelser, på lov og sedvane, tro og utro. Det får meg til å tenke at den som skreiv eller skapte syngefabelen må ha vært klok. Men fordi verket er såpass enhetlig tror jeg ikke det er flere forfattere som har skrevet det ned, og fordi handlinga er såpass konsentrert over et begrensa tid og rom, tror jeg heller ikke at boka er blitt til over særlig lang tid. Spekulasjoner til side - like fullt forblir forfatteren like ukjent.

Jeg har egentlig ikke mer å si enn: les Aucassin og Nicolette! Det tar en times tid, den gir mye underholdning, stiller en rekke spennende spørsmål og reiser interessante litterære problemstillinger. Som litteratur er boka ikke på noe vis vanskelig å lese eller suverent god, og den krever heller ikke djup innsikt i middelaldersymbolikk eller religion. Men den er helt unik, snål, morsom, overraskende og spennende - hvis du lar den slippe til. Og jeg må jo nevne at jeg synes det trengs flere som Nicolette. Jeg vil ikke garantere at du heller får svar på spørsmåla du sitter igjen med etterpå, men i det minste er vi da to som lurer på hva som egentlig ligger bak Aucassin og Nicolette. Et spørsmål om å bli betatt eller besatt, altså.

Forøvrig har oversetter Kirsten Marianne Bessesen skrevet et flott forord, og har mange interessante noter underveis. Teksten har god flyt og er lett å lese. Boka kan kjøpes fra Aschehougs hjemmesider - og er til og med på tilbud!