Favorittforfattere: F

Etter å ha lova å aldri mer bryte mine egne spilleregler for å kåre favorittforfattere, etter å ha stagnert på fornavn allerede på bokstaven D, må jeg bite i det sure eplet. Igjen. Ja, for jeg kan ikke finne forfattere med fornavn på F som jeg synes holder mål, eller som jeg har lest nok av til å kunne uttale meg, sammenligne og vurdere. En evig, dårlig runddans som ikke endres før jeg tar meg sjøl i nakkeskinnet. Men det er jo nå jeg kårer! Dermed må de uleste nobelprisvinnerne Frédéric Mistral, Frans Eemil Sillanpää og Francois Mauriac forbli uleste, og jeg kan skamme meg i all offentlighet fordi jeg ikke har lest nok av verken Fjodor Dostojevskij eller Franz Kafka, og jeg kan, en gang for alle, si høyt og tydelig at Frid Ingulstad er det motsatte av min favoritt. Som om det var noen tvil. Så, herved går jeg bort ifra at fornavnet skal begynne på F og det gruelig snevre utvalget det skaper, og setter etternavn på F som kriterium. Og da kommer de strømmende, forfatterne, og kjemper om den gjeve prisen. Til min overraskelse er de begge levende, ganske jevne i alder, og norske!

Jon Fosse (f. 1959)
Ja, akkurat her var det aldri noen tvil, og det burde det ikke være for deg heller, grotteboer som han er. Jon Fosse er og blir en av de aller viktigste forfatterne i Norge, og den viktigste nålevende norske forfatteren internasjonalt, primært på grunn av den dramatiske delen av forfatterskapet. At stykkene til Fosse er satt opp over 700 ganger over hele verden og at han er oversatt til mer enn 40 språk, burde være nok for å overbevise en eventuell siste rest av etternølere. Om ikke, så har han også skrevet i de fleste andre sjangre; essays, kortprosa, romaner, billedbøker og lyrikk. Mine favoritter så langt er den nydelige og symboltunge romanen Morgon og kveld, det tragiske teaterstykket Nokon kjem til å komme og den intenst spennende romanen Naustet.

Jon Fosse er en av de forfatterne jeg setter mest pris på; han er intens og imponerende, spennende, nyskapende, interessant, poetisk, har stor språklig slagkraft og tyngde, samtidig som han besitter eleganse og letthet. Språkføringa hans er unik, hvert ord virker nøye utvalgt, verkene hans er messende og påståelige, og ved førstegangs lesing kan han framstå som en kompromissløs og umedgjørlig forfatter med snodige oppheng. Men det kunne ikke vært mer feil. For sjøl om det kan ta tid å komme inn i stilen og i universene han framsetter, sjøl om det krever konsentrasjon og lavt lesetempo, gir det også uendelig mye tilbake. Det gir vakre bilder, nydelige stemninger, triste, men viktige skildringer, portretter av vanlige mennesker med moderne problemer, og leseropplevelser for livet ut. Det siste er nok fordi Fosse, i alle fall i de bøkene jeg har lest så langt, tangerer de eksistensielle spørsmåla som alle mennesker en eller annen gang kjenner på, sjøl om vi ikke klarer å formulere dem til klare setninger. Fosse formulerer det ikke alltid klart, han heller, men han viser de små og store endringene i personenes sinnsstemninger gjennom repetisjoner, ørsmå endringer og en langsom og forsiktig betydningsforskyvelse i det de sier.

Jon Fosse er for meg en forfatter en må lese når en er i et bestemt humør. Han er så tett på livet at det er en påkjenning å ta innover seg alle sansningene hans, og han skriver så godt at jeg føler hvert ord, og enda verre, alt det som ikke står. De forknytte menneskene, de uløste konfliktene, spenninga som lader ord, pauser og bevegelser. Alle blir levende, og de forflytter seg rundt på arbeidsrommet mitt, uhørlige, men gestikulerende, og mens jeg leser, kan jeg nesten sverge på at jeg ser leppene deres bevege seg og at jeg hører en lav hvisking. Melankoli er en stemning som ofte er tilstede i verkene til Jon Fosse, samt en fornemmelse av å stå på utsida av både et samfunnsmessig og familiært fellesskap. Usikkerhet og angst formidles i mange varianter. Likevel er menneskene han skildrer sterke og i høy grad tro mot seg sjøl. Deres evne til kommunikasjon og samarbeid er det derimot verre med. På tampen må jeg også nevne billedbruk og symbolikk - Fosse velger tradisjonelt, spiller på assosiasjoner og det usagte, samtidig som han lader med eget innhold. Helheten er vellykka, men samtidig sår og trist; liv og død er som oftest de viktigste kontrastene. Men som Fosse viser i Morgon og kveld, er det mange nyanser i mellom ytterpunktene.

Nå som jeg har brukt tre avsnitt på forfatterskapet til Jon Fosse, føler jeg at jeg bare såvidt har kommet i gang - jeg kunne skrevet så ufattelig mye mer. Men jeg synes ikke jeg klarer å skildre Fosse godt nok, jeg klarer ikke finne de helt riktige orda for å fange det magiske i verkene hans. Det får derfor bli med dette: Jon Fosse er fantastisk. Les!

Marita Fossum (f. 1965)
Her var jeg mer usikker på hvem jeg skulle velge, men valget falt til slutt på Marita Fossum, som en av få Oktoberforfattere jeg setter pris på. Jeg har ikke lest så mye av forfatterskapet hennes hittil, men jeg gleder meg over hver bok. Hvis en sammenligner med Jon Fosse er forfatterskapet hennes, som rommer seks romaner, lite. Men han debuterte allerede i 1983, hun i 2002. Han beveger seg over mange sjangre, hun holder seg til romanene. Hun har erfaring fra psykiatrien, mens Fosse er litteraturviter. Begge bruker erfaringene sine i det de skriver. I likhet med Fosse krever også Fossum sin leser, hun er tett på personene sine og byr på emosjonelle berg-og-dalbaner, som likevel ikke er sentimentale og klisjéfylte. Det synes jeg er en bragd.

Å drepe en drage er den Fossum-boka jeg liker best. Jeg synes hun skriver godt om det å være på kant med seg sjøl, om å være voksen og tilregnelig og ansvarsfull, og samtidig ikke klare å ta vare på seg sjøl. Else mister sønnen sin, og sorgen har en ekstremt sterk kraft, den passiviserer henne totalt, og etterlater bare et skall eller en ham der det en gang var et menneske. Else er fortsatt seg sjøl, og hun er fortsatt her, men samtidig ikke. Sorgen, hvis det er det det er, er først tanker, inntrykk, sansninger, situasjoner hun husker, trodde hun hadde glemt, vil glemme. Og boka handler nesten like mye om sønnen som om henne sjøl. Hun befinner seg plutselig i et slags limbo, på utsida av alt, og hun er aleine. Kombinasjonen av ensomhet og maktesløshet, sorg og fortvilelse lammer og skremmer. Fossum klarer å få meg til å kjenne det som Else kjenner, se det hun ser, tenke det samme. Og ofte synes jeg det kretser like mye om usikkerhet som sorg, savn som smerte.

Hvem er dine favorittforfattere på F?
Både Fosse og Fossum har til felles det at de klarer å berøre leseren gjennom språket, være seg et poetisk eller mer et nøkternt språk, framfor å fortelle oss lesere rett ut hva hovedpersonene føler og tenker. Det mener jeg er en styrke. Jeg liker å ikke bli fortalt alt, jeg liker at noe er "hemmelig"; jeg liker å kjenne etter sjøl. Men du liker kanskje noe helt annet, og velger derfor helt andre favoritter?
Jeg har atter en gang vært ulydig, men veit at det finnes mange gode forfattere med fornavn på F. For meg er de enten ikke bra nok, eller så har ikke jeg lest nok. Dessverre. Men det siste er det enkelt å gjøre noe med, heldigvis. Og på G er det igjen fornavna som gjelder!

God leseuke!