mandag 14. november 2016

Biografi: Amalie Skram

Bildekilde: www.nb.no
Store deler av oktober gikk med til å lese biografien om Amalie Skram. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill, der temaet var å lese om 1001-forfattere. Amalie Skram (1846-1905) er naturligvis med på den norske varianten av lista. Og sannelig var det ikke på tide med litt biografilesing: Jeg kjøpte boka på salg i Ørsta i april 2005.

Biografien det gjelder er naturligvis Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre, først utgitt på Gyldendal i 1992. Biografen er ingen ringere enn forfatter Liv Køltzow (f. 1945), som allerede i 1992 hadde mer enn tjue års fartstid fra yrket. Og denne boka står virkelig ikke tilbake for noe annet som hun har skrevet. Med varme og klokskap, modig innlevelse og ettertenksomme kommentarer, skildrer hun denne ungjenta som fødes i 1846, som vokser opp i Bergen og som siden skal farte verden rundt. Stadig tenkende, følende, i prosess, på vei mot det å bli forfatter. Med stor nøyaktighet bretter Køltzow til side ett og ett lag av Amalie Skrams person, til hun står der, levende og sterk, mørk og lidenskapelig, klar for å møte livet med egen penn. Og det er dit vi følger henne, men ikke lenger.

Veien dit er ufattelig lang. Og noen ganger kan en lure på om det kommer til å gå slik vi veit det går, for det virker ikke sånn. Hadde det ikke vært for den rike litteraturarven hun har etterlatt seg, ville jeg tenkt at dette ikke var mulig. Og lenge var det nok heller ikke reelt for Amalie sjøl. Amalie? Fødenavnet hennes er Berthe. Berthe Amalie Alver. Hun blir født i august, og er en av de heldige. Hun vokser nemlig opp, hun er sterk. Liv Køltzow plasserer henne godt i familien, i slekta, i tida og i byen hun vokser opp i. Hun tegner et bilde av et Bergen i voldsom utvikling, med den gamle og den nye tid om hverandre. At vesle Malla, som hun kalles, seinere skal bli avgjørende for den nye tid, var det ingen som visste.

Foreldrene har mer enn nok med sitt. Med å styre hus og forretninger, med Malla og brødrene hennes, med barna som fødes og ikke vokser opp. Køltzow skriver det ikke, men jeg tenker at det er et tungt, trist hus å bo i. Kanskje det er derfor Malla elsker å streife gatelangs. Hun følger etter brødrene sine, hun iakttar drukkenboltene, hun studerer gatesmug, været, fiskehandlerne, skipene. Hun går på skole også, en pikeskole, og lærer lett. Slik går barndommen, langsomt, som den alltid går. Og Malla blir søtten år og står konfirmant og er ikke lenger et barn. Like etter inntreffer katastrofen. Katastrofen som presser Malla inn i voksenlivet, inn i rolla som Amalie.

Kort oppsummert er det slik: Pappaen til Malla slås konkurs. Han har lånt for mye over for lang tid. Nå er det ingenting igjen, og forretningene går dunken. Han drar fra familien sin, han er vel vitende om hvor han skal, de tror han snart kommer hjem igjen. Med alt han har å leve for i sekken, setter han nesa mot Amerika, det lovende landet, og lar kone og barn rydde opp det økonomiske uføret. De må selge alt for å komme kreditorene i møte. De har ingenting å leve for. Hvordan skal de klare seg?

Inn på banen kommer skipskapteinen Bernt Ulrik August Müller (1837-1898). En reddende engel? Snarere det motsatte, skal tida vise. Men ekteskapstilbudet hans er ikke til å kimse av. Hun er nylig degradert, som datter av en fallitt. Det er så skammelig at det knapt kan sies høyt. Alle snakker om det likevel. Glor. Hvisker. Peker. Det er heldig at hun i det hele tatt får et seriøst tilbud. Vakre, omsverma Malla, som før har hatt nok av friere, har nå ingen. Kan hende er dette eneste mulighet! Et ekteskap, dette ekteskapet, kan redde Malla, redde familien, redde alle. Han er rik og tjener godt, og kommer fra en bemidla familie. Om han kjøper Malla, kan de alle leve på hans milde gaver. Tja, det er i alle fall slik mora ser det for seg. Hun har nok med barn og hus og vil helst slippe å arbeide sjøl.

Hvorvidt ekteskapet er frivillig og i hvor stor grad unge Malla presses av familien, vites ikke. Det vi veit er at hun er ung, atten år, og at han er tjuesju. Som bemidla verdensmann på de sju hav og dertil horehus har han all verdens erfaringer. Malla, som kun har farta rundt i Bergens smau og gater og vært vakker, har ingen erfaringer. Ikke får hun tips, råd, varsler eller instruksjoner av mora heller, noe hun opplever som et djupt, vondt svik. Hun sendes til ulvene, uten å vite om det sjøl. I alle fall om romanen Forrådt skal gis noe vekt, og det er vanskelig å se bort ifra den, tett, nær og stram som den er. Og så uhyre presis -.

Det går rett vest. Ikke med ekteskapet, i alle fall ikke sånn i første omgang. Men den nygifte, nå hetende Amalie Müller, har ikke noe annet valg enn å være med sin nyslåtte ektemann på handelsreise. Først går turen til London, der de må vente på skipet og lossinga, deretter til Karibien. De er borte i ni måneder. Hun er fullstendig uten vern, kun overlatt til kaptein August og mannskapet. 

En har grunn til å tro at Amalie og August blei bedre kjent i denne perioden. Både hennes seinere brev, bøker og mannskapets beretninger vitner om et ekteskap som allerede er i oppløsning. Køltzows teori, med rot i Forrådt, er at Amalie presser på for å få vite om ektemannens tidligere synder. Hun tvinger han til å utlevere alt han har gjort, særlig av seksuell art. Hun tvinger han også til å ta henne med inn i dårlige strøk og på bordeller. Det er som om hun har en hunger etter å se, oppleve, føle. Er det fordi hun allerede er blitt helt kald? 

I Forrådt er det mannen som til slutt får et sammenbrudd. Slutten er åpen. Tar han sitt eget liv, eller ikke? Om dette kan ha skjedd i virkeligheten også, er forsåvidt ikke så interessant. Det som er interessant er det som skjer med Amalie. Hun får et sammenbrudd, hun har to hoder, sier hun, og hun har det helt grusomt. Hva det er - angst, vrangforestillinger, nerver, psykose, sjokk - det er vanskelig å si. Men i mange døgn er hun helt utafor, og hun trenger tilsyn av lege. 

Køltzow spør: Er det ektemannens avsløringer og innrømmelser som får henne til å reagere slik? Datidas store skrekk, særlig i de borgerlige kretser, var syfilis - den antatt arvelige og visselig seksuelt overførbare sjukdommen. Mange menn var smitta og fikk derfor ikke lov til å gifte seg, men fikk så papir på at de var friske og kunne gifte seg likevel. Å ha papir på at en kunne gifte seg, var uansett ikke regna som et godt tegn. Gjaldt dette August Müller? De tre hovedfasene av syfilis var nok ikke allmennkunnskap helt enda, og resultatet var at mange menn uvitende smitta koner og elskerinner. At dette var noe folk var opptatt av, gjenspeiles i litteraturen. Både Henrik Ibsen og Alexander L. Kielland tematiserer syfilis i henholdsvis Gengangere og Arbeidsfolk, begge fra 1881. Amalie tematiserer sjukdommen i Constance Ring fra 1885.

Men enda er vi på 1860-tallet. Amalie Müller frykta sjukdommen. Mer enn noe annet, kanskje. I alle fall da hun blei gravid, først med en sønn (1866), så med en til (1868). Køltzow skriver at hun ofte er bekymra for sønnene sine. Hun skriver om dem, tenker, undres. Er de normale? Har de arva noe - litt for mye - fra faren? Har hun noe å frykte? 

Det blir bare spekulasjoner. Det som ikke er spekulasjoner, er det som skjer i ekteskapet. Først utenlandsreisene, igjen. Barna er med. Amalie har satt sjøbein for godt og huskes som en solid matros som hjalp til i det verste uvær: Hun stod støtt på dekk og tok sin del av sjauinga. De kommer hjem i 1871, etter to år. Deretter følger en periode i Bergen. Amalie får nye venner, hun radikaliseres, hun forsøker seg med små skriverier, som skuespiller, hun er med i en krets rundt Bergens Tidende og etter hvert kommer hennes første bokanmeldelse. Det er år som er viktige for Amalies utvikling som kunster og kvinne. I 1876 flytter de ut på Askøy. August legger opp som kaptein, familien og det gode liv skal dyrkes. Amalie har ikke sansen for det og vantrives.

Akkurat hva som gjør at hun vantrives, eller på hvilken måte, veit vi ikke noe særlig om. Vi veit heller ikke hvordan ekteskapet deres utvikler seg videre på det private plan. Vi kjenner ikke til hans temperament, kun hennes. Vi veit ikke om han terroriserer og truer, herser, kuer, krever, slår, voldtar og denger, eller om han bare stenger henne ute og er fornøyd med å ha nattlige besøk hos piken på kammerset. Men vi veit alt som skjer etterpå. Men akkurat da, akkurat det som skjer når Amalie ikke finner noen utvei, ikke noen annen utvei enn skilsmisse, og at hun en kveld kvinner seg opp og sier ifra til August, det som skjer da, den natta, som sender Amalie rett ut i et nytt sammenbrudd, det er uten tvil noe skummelt. Hun er livredd August og skriker når han kommer nær -.

I mange dager er det kun legen som får pleie henne. Hun trenger morfin, opiater, hjelp til å sove, hvile. Hun er i en tom kaostilstand når hun ikke er livredd og skrikende, hun drømmer stygt eller ikke i det hele tatt, hun er utslitt, mager, storøyd og underlig nærværende. Eller ikke: Hun husker ikke at hun har barn, før hun plutselig kommer på at hun har to. Legen tar notater for hver dag, doseringer, dagsform, mat, hvile, anfall. Han anbefaler et opphold på Gaustad asyl. Amalie takker ja. August sier seg villig til å betale. Hun legges inn i desember 1877, og blir på Gaustad i omtrent to måneder. Separasjonen er endelig, og skilsmissen er et faktum i 1882.

Ett uønska ekteskap mindre. Jeg ser for meg at Amalie er uendelig letta, men samtidig alvorlig bekymra. For hvordan skal det gå med henne og barna nå? Å være ei skilt kvinne er det samme som å stå utafor samfunnet. Hun har ingen rettigheter, ingen penger, ikke noe husvære, hun får ikke jobb, ikke venner. Hun er totalt utestengt. Hadde det ikke vært for brødrene hennes, ville hun trolig ikke klart seg. Men hun klarer seg. Åra som følger er en eneste lang kamp. Amalie utkjemper til stadighet små slag, men fordi hun kan fokusere på seg sjøl, dyrke seg sjøl og sitt, skjerpe kunnskapen, viljen, evnen, seirer hun også. 

Slik kommer hun stadig nærmere og nærmere litteraturen. Hun skriver først litt, så en del, mest om litteratur, anmeldelser, omtaler. Hun deltar i debatter. Hun leser enormt mye og lar seg påvirke. Hun dyrker impulsene hun får, hun lever lenge på dem. Hun er en ivrig brevveksler, blant annet med Alexander L. Kielland (1849-1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Hun lærer trolig meget av dem begge. Hun kvesser vidd og klokskap og pennespiss overalt hvor hun kan. Gjennom bekjentskapet med den danske forfatteren Erik Skram (1847-1923) fra august 1882, våkner også en annen side av Amalie. En side av henne som har vært død sida bryllupsnatta med August. Gjennom kjærligheten blomstrer Amalie og blir klar, for Erik, ekteskapet og forfatterskapet.

Biografien om Amalie er klok og raus. Køltzow observerer, skildrer og tolker tekst, hun skriver oss inn i situasjonene og problemstillingene, slik at vi deltar like mye i dagliglivet og familiefeidene som i utviklinga mot det å bli kunstner. Køltzow lar det gå langsomt, slik det unektelig gikk, og hun lar både ideer og detaljer virke inn på Amalie, den følsomme, sårbare og mottakelige Amalie, som gjemmer seg under et kaldt og utilgjengelig ytre. En engel, kalles hun, som oppfører seg som en aseksuell, og hun sjarmerer mang en mann med sitt vesen. Lite visste de, at hun bare ville lære -.

For det er det hun vil. Skrive. Få det til. Publisere. Bli lest! Gjøre som Brandes roper høyt om, sette problemer under debatt. Og er det noe Amalie ikke er redd for, så er det å sette problemer under debatt. Allerede fra debutteksten hennes blir det klart at vi har å gjøre med en svært stilbevisst, modig og sterk naturalistisk forteller. Liv Køltzow får virkelig fram alle valørene i Amalie, tvilen hennes, angsten, bestemtheten, målet, i skrivekunsten og i privatlivet.

Den unge Amalie Skram er en bragd av ei bok! Jeg har aldri lest maken til biografi - så ryddig, strukturert, kunnskapsrik, balansert, presis, interessant! Den er et kjempemessig verk, detaljert, stemningsfull, fokusert. Vi følger veien, kunstnerveien, og Køltzow har djup innsikt i ei kunstnerkvinnes dilemmaer. Hun skriver utifra et ønske om å forstå, og det er så fint og respektfullt gjort. Nærheten hun bringer inn i biografien er rørende, hun byr på seg sjøl og på Amalie, Køltzows Amalie, kvinna som blir kunstner. 

4 kommentarer:

  1. Dette høres ut som århundrets biografi - og biografiomtale.

    Sjekket storytel straks jeg hadde lest omtalen din, men not so lucky. Setter den uansett opp på den mentale leselista. Amalie har alltid vært en stor favoritt. Hun er den eneste jeg de senere år har gjenlest(hørt) bøker av. Lydversjonene denne gangen. Overrasket over at jeg likte dem enda bedre nå. De fleste bøker jeg prøver å gjenlese får motsatt respons.

    SvarSlett
    Svar
    1. Åja, Amalie er fantastisk! Jeg har enda ikke lest hele forfatterskapet hennes, men jeg nærmer meg, og jeg liker alt sammen! Og biografien var virkelig god. Håper du får snust på den en dag.

      Jeg er så glad for at du satte i gang denne lesesirkelen! Jeg har fått lest så masse som ellers antageligvis fortsatt ville vært på vent. Så du får bare bære over med lange innlegg og kreative kategoritolkninger - jeg er med til neste år også!

      Slett
  2. Jeg slukte den flotte omtalen din av denne flotte biografien. Her ligger hele Amalies historie i kortversjon. Må nok vurdere å skaffe meg denne flotte boka av Køltzow. Jeg har fortsatt flere bøker av Amalie Skram til gode å lese, så det er et prosjekt i seg sjøl.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Ja, boka anbefales, særlig for de som er interesserte i Amalies person (og hvilken bokelsker er vel ikke det...?). Her lærer vi henne virkelig å kjenne - hvorfor hun skiller seg, hva som er vanskelig, hvorfor det er vanskelig, hvordan hun håndterer å være kvinne, mor og kunstner, og hvor mye kunsten krever av henne. Hun er jo ingen Camilla Collett, som må sette bort to av sine egne barn, men likevel: Til slutt må hun dra fra dem. Fy søren som det må ha kosta henne. Hun skulle bare visst hvor viktig det var, hvor riktig det var! Noen ganger er det verdt det, sjøl om det gjør forferdelig vondt.

      Og Køltzow! All ære til henne - dette er en unik og uhyre god måte å turnere stoffet på.

      Slett