mandag 21. november 2016

Englefall

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest den omfattende og intense biografien om Amalie Skram, var det på tide med noe lettere. Jeg fant Englefall i veska mi en dag, og begynte derfor å lese på den. Det var fort gjort, for boka innehar ikke noe særlig motstand, verken språklig sett, gjennom finurlige plot, spennende karaktertegninger, oppstykka kronologi eller krevende metaforer. Det var rett og slett en ganske monoton, lite overraskende og noe tom underholdningsroman med historisk bakteppe.

Forfatteren er den Londonbosatte amerikaneren Tracy Chevalier (f. 1962), som har gjort det til sin nisje å skrive lette historiske romaner, gjerne med utgangspunkt i berømte malerier. Pike med perleøredobb (på norsk i 2003), som også er filmatisert, er uten tvil mest kjent. Fra før har jeg i tillegg lest Damen og enhjørningen (2004) og Uskyld (2007), bøker jeg heller ikke likte særlig godt, så hvorfor bok nummer fire har funnet veien til meg, er fortsatt litt uklart. Kanskje det var den pene forsida. Men nå er jeg i alle fall helt sikker på at denne dama ikke er noe for meg.

Englefall (2010) åpner i januar, 1901. Dronning Victoria (1819-1901) er død, det er en offentlig sørgehøytid, og Kitty Coleman sparker en fremmed mann ut av senga si. Heldigvis går han uten å mukke. Men hvordan i alle dager har det blitt sånn? Hva har skjedd med henne og Richard? Etter flere års ekteskap og kun ett barn har de glidd inn i en meningsløs tralt der de sjeldent ser hverandre og ofte krangler. Kitty bruker mye tid på å lese bøker, hun holder salong og drømmer om andre tider, andre dager, et annet liv.

Dattera Maude er fem år. Hun er med sine foreldre på kirkegården, det naturlige stedet å samles når en høyt elsket monark har gått bort. Svart er den korrekte fargen på klærne, men mora går i mørkeblått. Det har kosta henne nok en feide med ektemannen, og når hun kun ser andre svarte antrekk, skjemmes hun i hemmelighet. På familiegravstedet har familien Coleman fått satt opp ei diger urne. Nabogravstedet har pryda sitt med en stor engel. Stilkollisjonen omtales nådeløst, og det blir noe uenighet når familien Coleman møter sine kirkegårdsnaboer, nemlig familien Waterhouse. De har to døtre, og den eldste, Lavinia, er også fem år. Men mellom døtrene er det ingen uenighet å skue. De er nemlig overbeviste om at de har funnet ei venninne.

Og slik skal det altså gå. Gjennom flere samtidige besøk på kirkegården, etter hvert noe hyppige, og en tilfeldighet som gjør at de to familiene blir naboer, blir faktisk Maude og Lavinia bestevenninner. Det er et vennskap som strekker seg over de drøye ni åra som skildres i boka. På denne tida rekker de å rivalisere, forgude, irritere seg over, krangle heftig, oppleve de verste tragedier, miste kontakten og gjenforenes. De blir nesten voksne, også, i løpet av de 330 sidene. Alt i takt med tida og det som foregår i deres respektive familier. 

Persongalleriet er forholdsvis stort, men ingen av personene har ei tydelig hovedrolle. Jeg fikk mest sympati med Maude og Kitty Coleman, kanskje fordi boka åpner med dem, og oppfatter derfor disse som de viktigste personenen i romanen. Forfatteren skildrer situasjonene sett fra ulike synsvinkler, og kapitlene har navn etter den som ser. Det er en oversiktlig måte å gjøre det på når en ikke vil velge seg en hovedperson, og Chevalier turnerer grepet godt og vant. Men ulempen er at det blir en del repetisjon, som igjen gjør lesinga tam. 

I tillegg er romanen i seg sjøl ganske forutsigbar. Det er ikke noe sjokk at den misfornøyde og frustrerte Kitty Coleman innleder ei affære. Det er heller ikke veldig overraskende at det får konsekvenser - det får den jo alltid, ellers ville affæra vært meningsløs. Nytt for meg er varianten med hva som skjer med Kitty Coleman etterpå, denne voldsomme interessa for kvinnesaken og arbeidet med stemmerett for kvinner. Men forfatteren begrunner greit nok, sjøl om det verken er skildra eller hjemla i Kittys person. Et slikt overfladisk nivå hører vel til sjangeren.  

For å skape kontraster i romanen, tilhører naturligvis nabokona Gertrude Waterhouse et helt annet kaliber. Hun er mer enn nok fornøyd med at mannen stemmer for henne, og hun finner seg i å være underlegen i kraft av sitt kjønn. Hun holder på alle former og fraser og sosiale koder. I hennes øyne er Kitty svært vulgær, så vulgær at hun knapt holder ut å gå i salong hos henne. Nei, det er lettere å legge seg sjuk!

Dynamikken som stammer fra disse familiære forskjellene, er så sårt nødvendig i denne romanen. For det fins nesten ikke spenning eller temperatur her, boka er et drama, et melodramatisk, oppstylta drama, der det lesses på for å vekke emosjonelle reaksjoner. Og sjøl om det skjer mye i boka, virker den stillestående og progresjonsløs. Når håndverket i tillegg ikke helt på topp, ender jeg som regel bare med å bli irritert. 

Det som Chevalier nok en gang er god på, er tidskoloritt. Hun har med ei rekke stil- og moteriktige detaljer og observasjoner, om interiør, klær, mat og husholdning, men også skildringer av ulike klasser, yrker, fritidssysler, helseproblemer, normer, gravferdsskikker, politiske møter og lignende. Slik får hun historia til å framstå som sann og virkelig, sjøl om den formidles slapt. Noen av de fineste avsnittene er å finne hos folkaliseringsinstansen Simon Field. 

Et annet høydepunkt er kvinnene. Sjøl om de er flate og tamme som personer, får Chevalier godt fram den grunnleggende idealistiske forskjellen mellom familiene, eksemplifisert i to sett med mødre og døtre. Forskjellene gjelder for eksempel sømmelig oppdragelse og nødvendig skolegang for pikene, barnas personligheter og interesser, hvordan Kitty og Gertrude driver husholdningene sine, framtidsutsikter de har for seg sjøl og barna, forventningene de hadde til ekteskapet og ikke minst holdningene til kvinnas frigjøring. Gjennom Englefall tydeliggjøres mange grunner til hvorfor denne prosessen var vond og vanskelig i Storbritannia. Åra som skildres, fra 1901 til 1910, var ei voldsom brytningstid, der viktoriatidas strenge og stramme idealer for alvor prøves, vurderes og til en viss grad faktisk forkastes. Og det er så uendelig mye spennende og interessant som skjer! Å redusere tida til dette, til Englefall, er rett og slett ikke godt nok.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar