Kiellands vintereventyr

I takt med at det snødde og snødde her hos meg i januar, leste jeg tilfeldigvis også to verker hvor årstida, været og snøen var mer eller mindre sentrale elementer. Begge er skrevet av Alexander L. Kielland (1849-1906), og de utkom i 1886. Det første verket er en roman med tittelen Sne, som blei skrevet til Kiellands samtidige forfatterkollega, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Det andre verket heter Tre par, og er et "lystspill i tre akter". Sjøl om verkene er ulike i form og innhold, har de også mange likheter. Derfor behandler jeg dem samla her.

I Sne er det mest som om vinteren sjøl har ei rolle i boka, som den ukontrollerbare kaoskrafta den kan være. Kielland åpner med følgende skildring:

Når sneen faller efter storm - tett, tung og nøyaktig - utfyller fordypninger, jevner spisser og skarpe kanter, da er det underlig å tenke seg at dette er det samme vann, som kan risle og hoppe, skumme som røk i fossen og finne vei med modige strømbølger ut i det frie blå hav. 

Foruten kulda og snøen som fyker rundt hushjørnene i stadig større fart, vender Kielland også gjentatte ganger tilbake til ei gammal løe som står på prestegården der boka i stor grad utspiller seg, og hvordan været behandler denne. Det knirker og knaker i det gamle bygg, der er nedsunket på midten, skeivt av vind og elde, og som for lengst skulle vært oppfriska med nye vegger og nytt tak. Faktisk har også presten gått slik til verks, for å få ordna dette, men den store hovedstadsmann Daniel Jürges kom kan hende litt skeivt ut med den enfoldige lokalbefolkninga, slik at hele prosessen er gått i stå.

Bildekilde: Bokelskere

Den gamle prest er mye, men i egne øyne er han dog nokså feilfri. Det vites iallfall at han har rett i denne sak! Så løa kan bare stå der, som en skamplett for alle som trer inn i hans lune prestegård. I det minste kan han dog ha høy i den. Og villig forteller han også hvorfor den står slik til alle tilreisende.

Hit, til den snøfylte prestegård, ankommer Jürges' sønn og store håp, Johannes Jürges. Han er student, teologi, må vite, og den gamle er så stolt av den unge, der studerer og finner sin vei mellom Guds ord, likeså sin far. Det er påske når den unge ankommer, og med seg hjem til mor og far, har han for første gang med seg sin trolovede, ei ung kvinne ved navn Gabriele Pram. Hun kjører med sleden gjennom vinterlandskapet på vei til prestegården, hun baser igjennom den høye snøen, ser hvordan den glitrer i solskinnet og hvordan de lette snøfnugg piskes opp og nærmest blir som tåkedis i vinden når det kveldes og stormen legger seg tett, tett.

Vel vitende om at den gamle er eldst, svært tradisjonell og konservativ, trer Gabriele modig inn i prestegården. Hun går ikke av veien for en diskusjon eller tre, og hun taler gjerne imot. For det skal vise seg at hun og Daniel er uenige om så mangt. Men hva med Johannes? Når han er i sitt fedrenehjem, vil han da støtte sin kjærlighet og kommende kone, eller sin elskede far?

Kielland er seg sjøl tro - her går det unna i dialogene med både fynd og klem, og ingen er trygg for hans krasse karakteristikker. Generasjonene og ideene kolliderer så det dirrer rundt hele prestestua. Den bakstreverske, tunge prestestand henges ut med prestekjolen blafrende på snei, og i de komiske skildringene av Daniel Jürges er det mye å le av. Han, som er blant landets fremste hoder! Skribent i hovedstadens avis, ofra seg sjøl for sitt kall, først nordpå, nå midt i bondesmørja. Snakk om sprik mellom egen persepsjon og andres! Og de unge idealistiske, som først blåses hit, så dit, jagende etter noe å jobbe for, er tatt på kornet i sin streben etter den riktige sak. Det er som om de har glemt alt som har vært, til tider, og bare skal framover, uten å tenke på hvis skuldre de står på. Også den nervøse frua i huset, ødelagt av barnefødsler og sorg over de døde små, får nytt å tenke på i møte med den nyankomne. Og sønnen? Vel, uttrykket om å befinne seg et sted mellom barken og veden kommer i hu.

Krast, presist og med masse vidd er Sne noe så sjeldent som en humoristisk naturalistisk perle, ei bok som har mye å by på av menneskekunnskap og klokskap. Forfatteren avkler og avslører, og finner seg ikke i utpressing, krenking eller hykleri. Til tider er han alldeles rasende, det er så en kan høre han kjefte opp fra boksidene, forferda over tingenes tilstand og hva en kan komme unna med. Og som alltid ligger hans sympati hos de svake. 

Kielland er overraskende moderne og lesverdig, sjøl om språket også i denne utgava er noe gammelmodig. Men når en først kommer inn i stilen og tonen, går det så det gviner over lave heier og under djupe grantrær, helt fram til den snøtunge prestegårdsløa der en hører det knirker i de morkne, grå planker. Og budskapet er klinkende klart, også for herrene Jürges.

Bildekilde: Bokelskere

I Tre par er snøstormen bytta ut med kanefart og skøyteløp, røde roser i kinna og hivende pust. Her er ingen storm å frykte, men likevel skal det suse godt rundt de seks hovedpersonene. Her er det nemlig slik at de fleste er av den oppfatning at isen er bedre på den andre sida. To ektepar og to enslige, tre menn og tre kvinner, møtes tre ganger over to dager. Først nærmest ved en tilfeldighet hjemme hos Sandbergs, deretter til skøyteløp dagen etter og middag seinere samme kveld, også hos Sandbergs.

Og det begynner litt kaotisk og komisk, da vi som leser forstår at her er det mye forhistorie mellom parene og individene. Noen arbeider sammen, noen bare liker hinannen, noen er ikke så begeistra... Og ett hode har en helt egen plan med det hele, men hvem det er, skal jeg ikke avsløre. Det hviskes og tiskes i krokene, mennene buldrer og ler og kvinnene kniser, ja, for de må jo holde seg til sedvanen og kjønnsrollemønstrene og deles slik opp etter kjønn og gjøremål (kvinnene gjør husarbeid mens mennene røker). Men det betyr ikke at de ikke kan diskutere disse fastlåste vaner og mønstre. Og det gjør de, til gagns!

Skøyteløpet lar dem alliere seg med hverandre på uvant vis, og uformell konkurranse utløser også barduse løfter og ei tidsfrist: Innen solnedgang samme dag, midt i middagen, faktisk, må en av mennene bestemme seg for om han vil bli i ekteskapet og hos sin kone og sine barn, eller om han vil forlate alt sammen til fordel for ei anna. Det er ikke en beslutning en skal ta overilet, ei heller ikke ute på isen, sjøl om hun er aldri så forlokkende med sine sunne farger. Situasjonen kompliseres ytterligere når flere får vite om saken, og deretter kaster seg inn i kampen. Parallelt har vi også frua som egentlig ikke liker sin egen mann, og i alle fall ikke kan se han på samme måte som sin venninne, og vennene som kanskje er litt for intime?

Her er det omsnakking, hinting, søt flørting, direkte flørting, beiling og reine frierier om hverandre, og alt må foregå uten at ens bedre halvdel, som stadig er rett rundt hjørnet, får nyss i saken. Å si at stykket er et lystspill er derfor helt riktig, en filmatisert versjon ville uten tvil blitt kalt en komedie. Misforståelser, antagelser, redsler, plutselige erkjennelser og små oppvåkninger hører også med, i likhet med dekkhistorier, distraksjoner og store og små løgner. For det er jo ikke kaffe en byr på! Dialogen er rask, effektiv og presis, og med akkurat nok kaos omkring blir det lystig og lett.

Men sjøl om det er aldri så moro underveis, glemmes aldri stykkets grunnspørsmål. Hvem er egentlig villig til å bryte ut av ekteskapet og det behagelige liv? Hvem vil ta risikoen, få samfunnsstraffen, bli stempla som utro og ekteskapsbryter, risikere å aldri mer se sine barn? Ekteskapet som institusjon diskuteres og kjønnsrollemønsteret kritiseres. Hvorfor er det så lett for menn, alt dette romantiske, og ikke for kvinner? Hvorfor er det greit at menn har affærer og elskerinner og løse forbindelser, og at det er noe positivt? Hvorfor er akkurat det samme noe negativt for kvinna?

Kielland har et våkent blikk og skildrer godt. Han tar situasjonene og personene på kornet og setter pekefingeren akkurat der det gjør vondt, midt i sjøloppfatninga. Og han presser. Hardt. Særlig på mannfolka. Og dessverre er problemstillinga han skisser opp fortsatt aktuell. Kvinner er mindre frie enn menn, og vi dømmer oss sjøl og hverandre hardere. Fortsatt er det "lov" for en mann å forlate familien sin, det er liksom forståelig at han vil være sammen med ei yngre utgave, mens ei kvinne som gjør det samme, risikerer langt mer og blir baksnakka av fjern og nær - tenke seg til, forlate ungene sine! Men handlinga er og blir den samme -.

I Tre par får det hele en slags løsning til slutt. Jeg sitter igjen med følelsen av at den kanskje var litt i raskeste laget? Virkeligheten er dessverre ikke slik, sjøl om det var godt at det gikk i orden og at det kloke hodet fikk sitt igjennom. Men det hadde vært svært fornøyelig å se dette stykket på en scene! Eller på det store lerret - de uoppfinnsomme Hollywoodforfatterne bør i grunnen ta en kikk på gammel, norsk litteratur for å finne ny inspirasjon. Riktignok er ikke tematikken ny her, men jeg kan likevel se for meg dette i for eksempel Woody Allens regi, dog uten det nevrotiske aspektet.

Igjen må jeg bare poengtere hvor moderne og lesverdige Alexander L. Kiellands verker er, og hvor godt de har stått seg. Uavengig av sjanger makter Kielland å skape troverdige portretter av ulike mennesker i djup konflikt med hverandre eller med seg sjøl. I tillegg får vi bakteppet; samfunnets idealer kolliderer, det er snøstorm eller sjanse for skilsmisse, alt betviles, det er kaosfølese og desperasjon. Som leser får en slengt alt i fanget og aner uråd. Like fullt makter Kielland å få budskapet sitt igjennom. Han bruker retorikk, humor, raseri, vinterværet og masse, masse kjærlighet. Han støtter alltid de som trenger det mest, og bruker slik verkene sine politisk, være seg kvinnesak, arbeidersak, fattigdomsproblematikk eller usedelighet. Han setter problemene under debatt, er uredd og kompromissløs. Her er det mye å hente, mye å lære, mange uforglemmelige personer, rørende skildringer og replikker med snert. Og derfor anbefales verkene mer enn gjerne videre.