Bokyllelesing: Fjodor Dostojevskij

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg var lita, trodde jeg at Fjodor var et tullenavn på lik linje med Kåre-Beate og Pimpernell. Så blei jeg større, og lærte at det siste var potet og det første var forfatter, mens det i midten var halvt potet og halvt politiker og dessuten litt forfatter også. Men likevel var navnet Fjodor liksom for godt til å være sant. Det er morsomt å si, på samme måte som fjomp, og jeg ser for meg en skikkelse som kanskje er lillebroren til Frodo.

Men etter hvert fikk jeg tak i etternavnet også, det litt vanskeligere Dostojevskij (1821-1881). Det har jeg sikkert skrevet på sju ulike måter opp igjennom åra, for jeg blir liksom aldri helt fortrolig med den veldig unorske skij-avslutninga. I tenåra så jeg et dystert svart-hvitt-foto av et kantete, sørgmodig og tungt ansikt. Det var fjeset som hørte til navnet. Og denne mannen var blant de frykta russerne - forfatterne av tunge, tjukke, utilgjengelige, mørke og psykologiske verker. Angsten for å ikke skjønne bæret skremte meg vekk fra russere som sådan til jeg bikka tjue og vel så det. Men ikke nå lenger! Med romanen Dobbeltgjengeren har jeg fått tekst til navnet også, og jeg er i gang med å kurere Dostojevskijangsten en gang for alle. Håper jeg.

Titulærråd Jakov Petrovitsj Goljadkin er bokas hovedperson - en liten, trinn mann som tripper rundt og gjør alt han skal til punkt og prikke. Han er opptatt av å være korrekt, av å opptre slik han skal, av å bukke for sine overordna og unnskylde seg før han tar ordet. Han vil slettes ikke vite av hyklere og løgnere, dobbeltmoralister og tvilsomme kryp som skifter side etter vinden. Nei, Goljadkin er pålitelig, og setter æra si i sin plettfrie vandel og sitt gode navn og rykte.

Helt til det dukker opp en annen. En annen Goljadkin, ja for han har faktisk samme navn som vår Goljadkin! En mann som ligner veldig, faktisk er de helt like! Og den nye Goljadkin begynner å arbeide samme sted som vår Goljadkin. Alt det skal vår helt klare å bære, jada, han vil til og med bli venn med den nye Goljadkin. Men når den andre bruker sin navnebror som ei brikke i sitt intikate maktspill, koker det over, også for godtfolk. Men hva i all verden kan han gjøre? 

Dobbeltgjengeren er en roman som kan leses og tolkes i alle fall på to ulike måter. Den første er rett fram og flatt, historia slik den er, der en mann forsøkes fortrengt av en annen mann. Og det skjer jo, så det kan sikkert være ganske gjenkjennelig for dem det gjelder. Og en kan også få noe ut av ei slik konkret lesing. Men ganske fort blei det klart for meg at dette ikke var forfatterens mening eller intensjon. Dostojevskij vrir dette innover, slik at der vi leser om to menn, foregår det hele egentlig innad i en mann. Det er kort sagt en kamp mellom godt og vondt, den oppriktige og ærlige mot den innsmigrende og manipulerende. 

Romanen, som også blir kalt ei fortelling, ei novelle og en kortroman, er lagt til den russiske byen St. Petersburg. Og det er faktisk så mange og så presise byskildringer her at en kan snakke om at byen er en slags annen (eller tredje) hovedperson i verket. Oversetter Peter Normann Waage (f. 1953) opplyser dessuten om at presisjonsnivået til Dostojevskij gjør at det også idag er fullt mulig å foreta en byvandring i Goljadkins fotspor, for den som skulle være interessert i det. Men da håper jeg vedkommende har langt bedre vær enn Goljadkin! For er det noe som virkelig trekker ned stemninga her, så er det det nærmest konstant dårlige været. Det regner og blåser, han hutrer og fryser, vinden slår og pisker, han mister kalosjen, det er sørpete og sølete, det snør bortimot vannrett og så videre, det hele i takt med at det stadig går dårligere og dårligere for vår Goljadkin. 

Og slik er verket så smått naturalistisk i stil og tone. I alle fall fikk jeg assosiasjoner til Amalie Skram (1846-1905) underveis, og en lurer jo på, allerede ganske tidlig, når Goljadkin forsøker å søke hjelp, om dette kan gå bra? Så begynner den nedadgående spiralen, som er fysisk så vel som psykisk. Fra en nokså kvikk morgen, en flott og kostbar tur til byen, blir det gradvis mer dystert og ikke minst ydmykende - et visst selskap der Goljakdin trenger seg inn, sørger for det. På mange måter er det selskapet som blir katalysatoren for videre handling. For etterpå blir det mørkt, i tråd med Goljakdins humør. Goljadkin ser den andre for første gang, og stemninga blir jagende og klaustrofobisk der de formålsløst løper gjennom St. Peterburgs gater. Men hvem jager hvem?

Vi er svært tett på Goljakdin hele tida, sjøl om romanen er skrevet i tredjeperson. Forvirringa og det kaoset han så føler på, er også reelt for leseren. Samtidig er det et spennende og suggererende element her, som gjør at en bare må lese videre for å finne ut hva som skjer, og ikke minst for å finne ut hvordan det hele utspiller seg. For en aner jo hva som kommer.

Men hvordan det faktisk går, og hva som skjer med de to herrene Goljadkin, skal ikke jeg røpe her. Da må du rett og slett lese boka sjøl, noe som bør være fullt mulig da den er på like under to hundre sider. Jeg leste boka til andre runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var ei bok fra 1800-tallet. Og med et verk som utkom for første gang i 1846, vil jeg hevde at jeg er innafor. Og med det er Dostojevskijangsten over, så da spørs det bare hva som er neste bok ut! Ulesthyllene har litt av hvert å by på...