Hvilket barn?

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg ikke helt veit hvordan jeg skal begynne på omtalen av Barnet (2018) av Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979), velger jeg rett og slett å referere størstedelen baksideteksten. Den går som følger:

Dette er en kjærlighetshistorie. En mor forteller sitt nyfødte barn om de hendelser som har ført fram til dette barnet. Det er historier om lang tids sykdom, ensomhet og sorg. Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel. Romanen undersøker eksistensen med en uvanlig sårbarhet og et veldig klart blikk for hva som gjør oss i stand til å knytte oss til andre, og hva som gjør det umulig.

Jeg fikk denne boka til jul i 2019 av noen som ganske nylig hadde fått sitt første barn. Jeg på min side hadde da fått tre. Reint umiddelbart, med bakgrunn i tittel og forside, tenkte jeg at dette er ei bok som appellerer til kvinner generelt og mødre spesielt. Kanskje særlig de som blir mamma for første gang i våre dager, og som kjenner på hvor konfliktfylt morsrolla kan være, der du trekkes mellom morsinstinktet og behovet for å ha et eget jeg og å holde på en egen, privat, lukka kjerne oppi alt det nye kaoset. Og det er jo greit, det. For det er mange betraktninger rundt akkurat dette i teksten, og mang en gang forteller forfatteren at hun skriver stående, at hun bysser barnet eller har det sovende på seg, mens hun skriver, skriver, slik at alle skal forstå at nettopp dette, skrivinga, er hennes behov, hennes liv, noe hun ikke kan leve uten. 

Jeg for min del tenker at hun helt fint kan skrive sånt, det skal alle få lov til. Kanskje trenger vi det også, som en ventil? Frustrasjoner over netter med lite søvn, over å amme mer på natta enn på dagen, over å knapt kunne legge fra seg barnet før det skriker igjen, over bleiene, alltid bleiene, og alltid når det absolutt ikke passer, når det er travelt og en må løpe og kanskje har glemt stelleveska, da kommer den verste bleia, den dunkende hodepina som øker i takt med at barnet skriker, skriker, å ikke klare å tolke skriket, å ikke ane om en gjør rett eller galt, det desperate behovet for egentid, en mulighet til å tenke, tenke ferdig, få luft i hodet og ikke bare øredøvende, påtrengende, jallende gjenlyd av barneskrik. 

Men en ting er å tenke slikt. En annen ting er å skrive det ned. Noe helt annet igjen er å utgi det i bokform og kalle det en roman. 

Fordi teksten er så tett på en kvinnelig forfatters liv, tenker jeg at den ligger tett opptil forfatterens egen historie. Dette bekreftes langt på vei av biografiske detaljer. Men tekstlig sett er ikke dette veldig bra. Det er dagboksskriblerier, løst satt sammen. Frie assosiasjoner med ei slags rammehistorie. Flere tidsplan, men med struktur, slik at det ikke blir rot: Skomsvolds historie, primært hennes forfatterhistorie. Og hennes og barnefarens historie, det som da leder fram til barn. Og nåtida, der hun triller på barnet en bestemt vinterdag. Det er fint pusla sammen, men er merkelig ordløst. Det skrives om sjukdom, men ikke hvilken, det skrives om steder, men ikke hvor, det nevnes skoler og mennesker, men de er uten navn. Det er noen gode tanker, noen såre øyeblikk, noen overraskende sammenligninger, et pussig ord, et underliggjørende element - slik skriver Skomsvold. Setningene virker bearbeida, for å oppnå en bestemt virkning. Men så er det ikke så mye mer av verken tekst eller undertekst, og det er samme stil hele veien, enten det fortelles om fødselssmerter, tvil eller intens glede. Virkninga uteblir. Interessant er det i grunn heller ikke. 

Jeg kan gjerne lese om slike erfaringer som det å bli mamma for første gang. Det er en viktig del av kvinners historie, og en naturlig del av kvinners erfaringer. Det endrer jo alt - for både kvinner og menn - og slik sett har det konkrete temaet generell appell. Men, som med alt annet jeg leser, ønsker jeg jo at det skal være bra. Her er teksten flat, skildringene knappe, og teksten oppleves som intetsigende fordi den ikke føles. Og tittelen får meg bare til å lure. Hvem er "Barnet"? Hennes barn, den første eller den andre, som hun liksom skriver til og gjør et poeng ut av at hun får raskt? Eller er den mynta på forfatteren sjøl? 

Uansett hva en lander på vedrørende den tvetydige tittelen, så er det grei skuring så langt. Men så, et lite stykke uti boka, begynner Skomsvold å skildre en forfatterkollega som hun angivelig har hatt et forhold til over lengre tid. Det som er problematisk med dette, er at jeg, på første setning som omhandler denne mannen, forstår hvilken mann hun skriver om. Det er en mann jeg også har kjent. Og dette er langt ifra fiksjon. Når hun så skriver side opp og side ned om denne mannen, uten å nevne navn, hun bare utleverer han mer og mer intenst, det blir mer og mer tydelig hvem dette er og tilsynelatende er hun fullstendig uten tanke for han og familien hans, da beveger boka seg bort ifra de ufarlige, private og uinteressante dagboksskriveriene. Nå er hun djupt inne i et etisk minefelt.

Og her kunne hun fint vært - i dagboka si. Her kunne hun skrevet om denne mannen uten å skamme seg, uten å tenke på han og familien, bare fokusere på seg sjøl og sitt perspektiv, sin smerte, sitt sinne, sin sorg, sin frykt. Men hun velger altså å samle disse notatene sammen, rydde dem og lage en helhet, sende alt inn til Forlaget Oktober og, med viten og vilje, la alle sidene om denne mannen stå. I skjønnlitteraturens navn. Svakt forkledd som fiksjon, men med svært mange sammenfall med forfatterens eget liv. Til hennes forsvar så er han jo en del av hennes historie og slik sett relevant, og det er nesten halve boka som direkte eller indirekte handler om han, så boka ville blitt innmari tynn uten. Like fullt: Dette er ikke greit.

Jeg er ikke interessert i denne virkelighetslitteraturen, og opplever at jeg med Barnet blir lurt inn i ei slags felle. Det var ikke dette jeg trodde jeg skulle lese om. Det var langt ifra dette jeg ville lese om. Og jeg klarer ikke å løsrive denne delen av boka fra resten - til det er den for dominerende. At Skomsvold har hatt forhold til andre menn enn sine barns far regner jeg bare med, og det er i alle tilfeller uinteressant. At hun har hatt slike affærer som denne, med en gift mann, driter jeg i. At hun velger å skjemme ut seg sjøl gjennom å utlevere en mann som ikke kan forsvare seg, er utrolig nedrig gjort. Hun bruker han - og jeg antar at store deler av det litterære kretsløpet i Norge veit hvem hun skriver om, og gosser seg over å få litt pikante historier og privat informasjon på denne måten. Jeg blei derimot kvalm og fikk mest lyst til å brenne ei bok jeg ikke en gang hadde lest ferdig, og det har jeg aldri hatt lyst til før.

Kjersti Annesdatter Skomsvold skal holde seg for god til å skrive sitt liv på denne måten, og i alle fall for god til å utlevere andre og trekke dem ned i et sammensurium av ei bok, som verken er godt skrevet eller godt tenkt. Det blir ikke greit sjøl om en gir det merkelappen "roman"! Det hele er usmakelig, det er ekkelt, det er forferdelig trist, fullstendig unødvendig og det er ikke minst uetisk. Det som gjør det enda verre er at det er kalkulert og gjort med overlegg fra både hennes og forlagets side, for å sikre at ei klein flis av ei dagbok blir en populær boksnakkis, nettopp på grunn av forfatterkollegaen som hun så skamløst utleverer. Men kunsten skal ikke være reality-tv. Litteraturen er ikke heva over lover og regler og etiske prinsipper. Og jeg vil ikke støtte de som mener det motsatte. Derfor skal jeg aldri mer lese Kjersti Annesdatter Skomsvold. Min støtte går til den navnløse mannen og familien hans, som aldri burde opplevd dette.

Og "Barnet"? I mine øyne er det fortsatt Kjersti Annesdatter Skomsvold.