Døde menn går i land

Bildekilde: Bokelskere

Noen ganger kommer ei bok bare som bestilt! Med litt kaotiske dager på jobb, fullstendig kaos på hjemmebane og enda verre netter, med våkne, sjuke og sutrete unger om hverandre i alle rom, var det ikke så greit å stresse ned og finne ro. Da passa det godt å lese ei bok som det var lett å komme inn i, som hadde spennende handling, god flyt i dialogen og passe lange kapitler.

Mange kjenner sikkert til disse kriminalromanene som André Bjerke (1918-1985) utga under pseudonymet Bernhard Borge mellom 1941 og 1971, der de mest kjente er Nattmennesket fra 1941, De dødes tjern fra 1942, Døde menn går i land fra 1947 og Skjult mønster fra 1950. Fellestrekk er bruk av psykoanalyse og okkult eller overnaturlig tematikk som veves rundt ei kriminalgåte. Slik var Bjerke tydelig forma av sin samtid og nære fortid. En annen detalj jeg ikke hadde kjennskap til, er at boka jeg har lest er skrevet i samarbeid med en annen forfatter, nemlig Bjørn Carling (1919-2005), under pseudonymet Erik Vendel. Men ingen av disse navnene er å se i boka eller på omslaget.

Jeg har ikke lest krim av Bjerke før, bare dikt, og har heller ikke noe sterkt forhold til verken Borge eller Bjerke eller Carling. I slutten av tenåra var jeg såvidt innom De dødes tjern i en skurrete filmversjon vist på en bitteliten reise-tv, men den vekka ikke noe særlig begeistring den gangen, og da i alle fall ikke i litterær retning. Jeg ville heller være den som dro på slike hytteturer eller teltturer, ikke se på noen som, med vekslende hell, gjorde det. Men nå, mange år seinere, og med et annet verk i bokform, var stemninga en helt annen.

Døde menn går i land er lagt til den idylliske, sommerlige sørlandskysten. Ute på ei øy ligger et gammelt, staselig bygg kalt Kapergården. Gården er omhylla av mystikk med sin brutale forhistorie, uvennlige eiere og stadige, underlige hendelser. Det sies at en ikke kan - eller skal - endre på noe i hele huset, at verken møbler eller gjenstander må flyttes på. Nei, alt må være som det var da kaperkaptein Jonas Korp bodde der! Om noe endres, vil kapteinen rett og slett hjemsøke huset, straffe og skremme beboerne og sette alt tilbake på sin rette plass.

Men dette tror ikke forretningsmannen Arne Krag-Andersen noe på. Nei, det må være løgn og fanteri alt sammen, eller enda verre: rein fordummende, idiotisk overtro! For spøkelser og gjenferd fins jo ikke. Og tror en på slikt, er en bare teit. Så når eieren av Kapergården endelig vil selge, står Krag-Andersen klar og kjøper til spottpris, for han skal gjøre hele skiten om til tidenes badehotell. Det er jo den turistperla! Med den beliggenheten! Det bare må bli bra. Men når underlige ting begynner å skje, blir han nødt til å tenke seg om et par ganger. Og da er det like greit å invitere med seg et par gode venner, slik at han har noen å dele mysteriene med. Slik kommer Paul Rickert inn på banen, og det er han som forteller det hele til oss lesere. 

Og Paul Rickert, han er en hyggelig fyr. Bestekompisen til Arne, helt uten egne ambisjoner, men fikser det meste. Kanskje litt lett å distrahere, og kan hende litt for naiv for sitt eget beste. Dessuten blir han fort begeistra, for å ikke si forelska. Og gjenstanden for forelskelsen er sjølsagt Monika, som i sin tur naturligvis er kjæresten til nevnte Arne. Men ser Arne hva som foregår? Eller er han for opptatt med forretningsplanene sine? Det er i alle fall noen som ser dem... Her er det duka for både intriger og spenning, med trekantdrama, uforklarlige hendelser og mystikk i nattemørket. 

Denne kriminalromanen sitter som bare det! Bjerke og Carling virker å ha planlagt boka godt, skrevet ut handlinga og seinere kutta i teksten, slik at resultatet er stramt, presist og solid. Her er det lite å kritisere, annet enn at det tidvis blir  litt mye fomling i mørket. Men teksten er både spennende og leiken, og det er mye humor underveis, noe som er en fin kontrast til den bekmørke satanist-tematikken vi etter hvert kommer inn på. Paul Rickert er dessuten et fint valg av fokaliseringsinstans og hovedperson, da han ikke er skarp nok til å forstå alt, bare noe. Slik opprettholdes et spenningsforhold mellom leseren, Paul og resten av teksten, og vi opplever alt gjennom hans begrensa blikk. De øvrige personene virka i starten som reine typer, men heldigvis tar forfatterene seg litt mer tid etter hvert, slik at disse blir tydelige skikkelser framfor karikerte figurer. 

Hvis en skal plukke fra hverandre handlinga og konfliktlinjene, ser en fort at det er mange tråder å holde styr på. Arne styrer med sitt, og har sin linje med Monika. Men Monika har også ei utvikling sammen med Paul. Så er det den gamle eieren av huset, og de snåle naboene, samt forfatteren, som stadig kommer inn i fortellinga på ulike tidspunkt. For å ikke glemme egnens rasende pastor, som preker forbannelse over alle som nærmer seg Kapergården, og husholdersken. Videre har vi Arnes vennepar Ebba og Tancred, som mer enn gjerne trimmer de små grå med et par kriminalgåter, og til slutt alle de gamle fortellingene om kaperkaptein Jonas Korp, som både er myte, bakteppe og en slags hovedperson, uten at han er til stede i teksten. Til sammen er det mange mennesker og mange handlingstråder, men en får ikke følelsen av det underveis, da alt er så pent og presist klipt opp, limt sammen og porsjonert ut. Helheten har jevn progresjon, med velplasserte spenningstopper underveis, noen mystiske hendelser, noen grøssende avsnitt og noen spørsmål en rett og slett ikke får svar på...

Og da gjør det jo ikke så mye at en halvveis forstår hva som er i eiminga bare noen kapitler uti boka. For det er så mye å kose seg med her, fra det pertentlige presisjonsnivået i språket og gode skildringer til en spennende versjon av "det lukkede roms mysterium"! Og både kvinner og menn ordner opp og etterforsker med liv og lyst og kaster ut den ene teorien etter den andre, noe som gjør det lett for leseren å med-spekulere og gruble i vei. For kan det være en sjanse for at disse gamle historiene er sanne? At kaperkaptein Jonas Korp virkelig kommer tilbake? Og at det er hans tunge skritt de hører der oppe, i det gule rommet, sjøl om alle i huset er samla nede i peisestua? 

Tja, den som leser, får vite...