Favorittbøker: D

Om jeg hadde visst at bokstaven D ville by på så utrolig mange potensielle favoritter som nesten er umulige å sammenligne, ville jeg kanskje ikke starta med dette prosjektet i det hele tatt. En rask opptelling i romanhylla viser at jeg sitter på hele trettifem titler som begynner på D. Men jeg har jo lest mange flere - for eksempel hele serien om Den vesle vampyren. Naturligvis er ikke alle bøkene like gode, men det er likevel nok til at valget kan bli både ubehagelig og en smule tilfeldig. Egentlig, når en tenker seg om, er det jo ikke så rart at D er en hyppig brukt bokstav i norske titler. Du, din, de, dag, død, der, den, det er vanlige begynnelser. Og ikke minst når en legger til alt som er oversatt fra engelsk og amerikansk, som begynner med "the". Nå må det med andre ord prioriteres. Og helt til slutt er det ei bok som står igjen. Endelig og soleklart. Som om det aldri kunne vært ei anna bok.

Bildekilde: Bokelskere

Den blinde morderen

Den blinde morderen (The Blind Assassin, 2000, på norsk samme år) var den første boka jeg leste av den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939). Det var ikke den første boka av henne som kom min vei, for det var Alias Grace (1996, på norsk i 1997), men da var jeg enda såpass ung at jeg ikke helt visste opp og ned og syntes all voksenlitteratur lett truende. To år seinere, i 2004, hadde turen kommet til Den blinde morderen. Jeg jobba i bokhandel og fikk ikke det stirrende dameansiktet på forsida ut av huet. Jeg følte at hun så på meg, samtidig som teksten sa noe om en blind. Det stemte ikke overens. Hvordan kunne det henge sammen? Hvem var blind? Og var det konkret eller i overført betydning? Dessuten var boka beæra med Bookerprisen, og jeg fikk garantert av en lesende, lojal kunde at det ikke var krim, sjøl om det så sånn ut. Og etter hvert blei boka med hjem, må vite, og jeg hadde en av de største leseropplevelsene jeg noensinne har hatt.

Boka åpner slik: "Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Broen var under reparasjon: Hun kjørte rett igjennom fareskiltet. Bilen styrtet over tredve meter ned i juvet, braste gjennom tretoppene som var dunete av ungt løv, slo ut i flammer og veltet ned i den grunne bekken på bunnen. Biter av broen falt oppå den. Det var ikke stort annet enn forkullede rester igjen av henne."

Det er ti år sia jeg leste dette for første gang. Når jeg tenker på boka og lesinga nå, er det som om det ikke er så lenge sia. Riktignok bodde jeg fortsatt hjemme og hadde ingen barn, men akkurat den mystiske stemninga fra boka, den opprivende, nesten brennende følelsen inni meg, sitter så i. I flere uker var jeg i Atwoods verden. Først leste jeg så fort jeg bare kunne, for det var spennende, forunderlig, rørende, interessant, engasjerende. Og svært annerledes fra alle andre voksenbøker jeg inntil da hadde lest. Den første erkjennelsen var at denne boka, og denne forfatteren, tar leseren på alvor. Ingen undervurderinger, bare veldig mye å strekke seg etter, hele tida. Det var som å få et stimulerende sjokk rett inn i hjernen. Sånn kan litteratur være, sånn skal det være! Videre var komposisjonen utrolig elegant - lag på lag med fortellinger, røde tråder, intertekstualitet. Atwood har bygd opp boka som ei kinesisk eske, nøyaktig og profesjonelt. Det var mye å bryne seg på, også for en røynd leser, men jo mer en kan og veit om tegn, myter, religion, historie, litteratur og lignende, jo mer får en ut av boka. Det var enormt fascinerende, og er det fortsatt i dag.

Så begynte jeg å dosere lesinga slik at boka skulle vare så lenge som mulig. Samtidig ville jeg heller ikke gå glipp av noe, og jeg begynte å gå bakover og lese avsnitt på nytt, samtidig som jeg holdt progresjonen framover. Men da var jeg allerede så langt inne i historiene at det blei vanskelig å gå en hel arbeidsdag uten å lese. Ved middagsbordet var jeg ikke akkurat pratsom, og tv og datamaskiner fantes ikke. Jeg ville bare være i boka, i fortellingene, med personene, jeg ville fortsette å nøste på de røde trådene og se hvor det leda meg. 

Da jeg kom til slutten, grein jeg for første gang på svært lenge av ei bok - jeg tror forrige gang var av Brødrene Løvehjerte omtrent ti år før. Jeg var letta, svært bevega og imponert på samme tid. Alle brikkene falt på plass, omtrent bare ved hjelp av siste avsnitt. Spenninga, historiene, menneskene og sammenhengene kom fram i lyset, det var forunderlig, moro og rart - jeg tror jeg leste slutten fire eller fem ganger, og det var like intenst hver gang. Og resten av året forsøkte jeg lett insisterende og en smule kommanderende å prakke denne 628 sider tjukke romanen på tilfeldige bokhandelkunder. Flere måtte jo lese denne, bli en del av dette, oppleve! Men boka viste seg å være litt vanskelig å få solgt mange eksemplarer av. Kanskje på grunn av omfanget?

Til deg som leser her i dag, kan jeg ikke annet enn å svært helhjerta anbefale Den blinde morderen, som er fortellinga om de to søstrene Laura og Iris, deres liv, deres tanker og deres menn. Boka er dramatisk, humoristisk, spennende som en kriminalroman og har til og med elementer av science fiction. Den er ei gavepakke til alle som setter pris på den virkelig gode litteraturen, som vil strekke seg, bli forundra og imponert.

Hva er din favorittbok på D?

Når det var så mange i kamp her hos meg, kan jeg lett forestille meg kaoset som kan oppstå i større boksamlinger. Er det i det hele tatt mulig for deg å finne ei bok som ruver over alle de andre? Jeg håper det! Jeg måtte fort velge bort over halvparten av bøkene, som på en eller annen måte var svakere enn resten (for eksempel den traurige Der regnbuen ender og den lille, rare kortromanen Det tapte paradis, - ikke Miltons Paradise Lost). Så begynte den mer vanskelige elimineringa, og da var det mange fine og gode romaner som blei pressa ut av lista. Men Den fjerde nattevakt fikk bli. Og Draumkvedet. Og ikke minst Den amerikanske jenta av Monika Fagerholm. Den gamle mannen og havet er en veldig god kortroman eller langnovelle, men egentlig ikke en favoritt hos meg, så den fikk gå. Dronningsagaen blei på lista, sammen med Dager i stillhetens historie. Den tvilende Thomas blei strøket etter mye om og men, mens Den engelske pasient fikk være. Og Den lille hesten, som er den fineste boka Thorvald Steen har skrevet. Men det blei altså Margaret Atwood til slutt, fordi hun er helt suveren, noe hun demonstrerer til det fulle i denne fullendte romanen.