Biografi: Biskop Arnes saga

Bildekilde: thorleifdahl.no

Til niende runde av Ingalills biografilesesirkel skulle vi lese bøker om "alternativere" - de menneskene som lever litt eller veldig annerledes enn de fleste andre, og som gjerne tror at de har eller faktisk har spesielle evner, samt at de praktiserer et fargerikt livssyn med særprega elementer. New Age er en kategori der mange slike alternativere passer godt inn. De fleste får et vell av assosiasjoner til ordet alternativere, jeg for min del ser for meg middelaldrende damer i flagrende, spraglete gevanter og lange, klirrende øredobber med månesteiner. Damene går mer enn gjerne på mindfullnesskurs, oppsøker regresjonsterapeut og blir spådd med teblader, kaffegrut eller tarotkort mens røkelse og krystaller skaper balanse. Om noen syns dette blei litt for konkret eller en smule fordomsfullt, så får jeg bare si med en gang at jeg har ei sånn ei i familien, og hun refererer mer enn gjerne alt hun driver med. Hun er dessuten synsk, har praktisert som medium og er sertifisert healer, hva nå enn det måtte innebære.

Men jeg hadde ingen biografier liggende om damer eller menn som med vekslende hell prøver seg som sjamaner. Derfor bestemte jeg meg, som så ofte ellers, for å gå bakover i tida. For er det noe jeg har mye av, så er det gammel litteratur. Valget stod mellom Tundals visjon, Sankt Brendans havseilas og Biskop Arnes saga. Jeg falt ned på sistenevnte, overbevist om at jeg nå fikk ei runde med sterke syner, drømmelignende visjoner, religiøs inspirasjon, maniske våkenetter, kurerende håndspåleggelser, mirakler ved gravstedet og en posthum helligkåring. Men jeg fikk ikke så mye som ei lunken lanke eller en fuktig fot. For den godeste biskop Arne var virkelig ingen alternativer i ordets rette forstand - og slik sett var boka litt på sida av emnet. Hans saga, det vil si biografi, er en interessant, men også en svært traust og tørr utgivelse. Den kan oppsummeres med ett ord: kirkepolitikk.

Ingen flagrende gevanter her altså, kun en kjortel, og en prekær mangel på healingkurs og oppsøking av fotsoneterapeut etter den ikke-eksisterende yogatimen hvor alle må ha med egen tromme. Likevel vil jeg argumentere for at biskop Arne likevel er en smule alternativ, i alle fall sett med dagens øyne, sjøl om auraen hans kanskje er blitt litt matt med åra. Det er nemlig et fåtall mennesker som noensinne har levd som biskop Arne, og da er han vel litt alternativ? I hvert fall om en med alternativ mener og forstår atypisk. For den godeste Arne Torlaksson var nemlig:

- biskop

- på Island

- i middelalderen (levetid 1237-1298, biskop 1269-1298)

Og dessuten var han en skikkelig kranglefant. Eller for å si det på en annen måte: han var virkelig ikke redd for å gå rett inn i konflikter med full tyngde. Jeg vil kanskje til og med si at han sparka inn noen åpne dører av og til, der han føyk rundt til hest på Island og skapte seg uvenner ved enhver fjord. Men han hadde gode grunner til sin voldsomme framferd, sjøl om han kanskje kunne trengt en aldri så liten smilende Buddhafigur på rommet. Kirkegodset og kirkejorda, som Den hellige kirke på ymse vis hadde erverva seg fra de islandske bøndene (som forut det hadde kirker i sameie i flere hundre år), blei nemlig tatt tilbake av de sure etterkommerne til de samme bøndene. De okkuperte store områder gjennom å bosette seg der, på såkalte stader, de tok prestene til fange eller sendte dem bort. Biskop Arne satt hele tida trygt på bispestolen sin i Skálholt, helt uten duftlys og drømmefangere, men blei svært provosert av islendingenes ukristelige og barduse framferd. Men islendingene mente at de var i sin fulle rett. Bak handlingene og konflikten lå to svært ulike tolkninger av et kongebrev fra Norge. Og da ingen ville gi seg, måtte de vente på svar fra, ja, nettopp, Norge. Og de stridende parter kunne ikke akkurat bare sende kongen en melding på Skype heller, eller ta han inn på (den mentale) kanalen, som vi sier i familien.

Kjære alle dere som synes posten er treig i dag, fordi et brev sendt fra Bergen til Oslo kan bruke fem dager på å komme fram isteden for ett døgn: dere har ikke noe å klage på. Biskop Arne kunne skrive brev så blekket spruta til både kong Magnus (Lagabøte) og erkebiskopen i Nidaros, Jon Raude, paven og Gud og hvermann, men brevene kom likevel ikke bort fra øya før i faredagene (fire dager i slutten av mai i eldre tid). Og svaret? Jo, det kom ofte ett eller to år etterpå. Sjølve seilasen over til Norge kunne ta alt fra fjorten dager til halvannen måned, avhengig av børa en fikk på veien. Og noen ganger måtte en stanse underveis, for eksempel på Færøyene, og overvintre der. Så tok det litt tid å leite opp de som skulle få brevene. Konger og biskoper satt sjelden stille, i alle fall ikke i sommerhalvåret, de dro rundt på visitaser, veitsler og lå i krig med Danmark (en viss Eirik Magnusson). Da måtte postmannen værsågod å ri etter. Ting tok svært lang tid, og det var ikke bare-bare å få løst en komplisert sak med mange sterke parter involvert. Biskop Arne gjorde alt i sin makt, han dro til Norge gjentatte ganger, han bannlyste de kirkerappende bøndene (stadamennene) og nekta dem nattverd og oppmøte i kirka. Slik kunne de ikke holde på!, tordna biskop Arne, og hinta ublu til de stakkars sjelenes forlenga oppholdstid i purgatoriet.

Så får de svar, erkebiskop Jon Raude dømmer som forventa i Arnes favør og kirkene blir tatt tilbake. Men stridighetene er mange, og ei stund etter er det noen som prøver seg igjen. En må huske på at etter vinteren 1262-63, da kong Håkon Håkonsson plutselig kom på at han kunne legge under seg alle de vestlige øyene for å få litt mer kronasjer i den skrinne norske statskassa, endres hele maktstrukturen på Island. I fristattida var Island organisert med lokale høvdinger, goder, som styrte sine områder, fungerte som prester og finansierte kirkebygg, hadde visse forpliktelser til tiende o.l., og møtte som representanter på det årlige Alltinget, der sakene blei avgjort nokså demokratisk etter felles lovverk. Kirka var organisert ganske likt som i Norge, men uten et eget erkesete, og først en (1056), deretter to (1106) bispestoler. Det var likevekt og maktbalanse mellom kirka, slektene og godene, mellom tro, ære og lovverk. Litt utpå 1200-tallet forrykkes brått maktbalansen, og de indre stridighetene begynner. Enkelte slekter hadde vært litt grådige, og da var veien råkort til holmgang. Folk aksepterer ikke at noen få skal bestemme alt, og det bryter ut borgerkrig, en blodig og urolig periode som varer i nesten femti år (også kjent som Sturlungetida). Midt oppi dette kommer Norge på banen (trenger jeg i det hele tatt å nevne endeliktet til en viss Snorre Sturlason?). Via sysselmenn knytter kongen til seg viktige maktpersoner og legger dem under seg som vasaller. Den som plutselig da bestemmer nesten alt er den mektigste sysselmannen. Det skaper naturligvis kjempeproblemer i mange ledd - også overfor kirka. Sysselmannen er nemlig kongetro, mens biskop Arne og hans menn først og fremst er gudstro.

Bråket om stadene, kirkene og kirkejorda, varer i hele biskop Arnes levetid. Han kjemper kirkas sak til det siste, men de islandske bøndene har fått utdelt en solid dose mot og stahet. De er verken redde for bannlysninger eller trusler fra en fyr i kjole som jevnlig veiver rundt med et røkelseskar - de holder på sitt og vil beholde tradisjonene og eiendommene de har hatt i ætta i mer enn to hundre år. Skulle ikke forundre meg om noen av dem tok seg et blot oppi skogkanten når det røyna på også - men det står det naturligvis ingenting om i denne bispesoga. Når de sta islendingene derimot ligger på det siste, er det flere av dem som ber om absolusjon, om ikke annet så for sin sjels skyld. Og det får de, mot at de går med på biskop Arnes premisser og legger sine mange uavklarte feider i hans åpne hender, slik at han kan avgjøre utfallet av alt. Litt feigt, kanskje, å være så streng mot de som skal dø? Biskop Arne visste godt hva han gjorde når han sikra stadene til kirka igjen, sjøl om han måtte bruke mer list og kløkt enn amen og halleluja. Og han synger og holder messe over likene, sjøl om de har krangla med biskopen aldri så lenge, sultefora prester, bråka på Alltinget og rasla med sverd og spyd.

Sagaen slutter litt brått i 1290-91. Biskop Arne er på reise i Norge, og får av ulike grunner ikke lov til å dra tilbake til Island. Delvis fordi konflikten mellom biskopen og stadamennene (eller kirke og konge) fremdeles ikke er løst, delvis fordi kong Eirik manipuleres litt av egne menn til å holde igjen biskopen. Her er det et maktspill på mange nivåer, og det er ikke bare kirke- og kongemakt som blandes inn, men også mange privatsaker og en mengde følelser, som alltid subtilt uttrykt. På et ufrivillig tokt ned mot Danmark nekter biskopen å spise mat som er plyndra fra danskene, og han blir nokså svak, står det. På den andre sida var det god tid til å bedrive meditasjon, thai-chi og visualiseringer, om han skulle ønske det. Biskopen kommer seg og vender tilbake til Island i 1291, og stadene blir kirkas eiendom igjen. Året etter begynner stridighetene på nytt. Biskop Arne Torlaksson dør i midten av april 1298, mens han er på atter ei reise i Norge. Han blir gravlagt på Munkeliv kloster i Bjørgvin. 

Uten at jeg kjenner spesielt godt til de mange brødre og søstre som har via sitt liv til kirka og Gud opp igjennom århundrene, tror jeg at biskop Arne var av en spesielt sta sort. Han ga seg aldri på det han mente var rett, og han var villig til å ofre svært mye av egen formue, tid, krefter og verdighet på å drive sin sak igjennom hos erkebiskopen, den norske kongen og til og med hos paven (når jeg tenker meg om gjelder vel det de fleste kristne som vi har legender, vitaer eller sagaer etter). Men villige til å kjempe var også hans fiender, sjøl om biskopen overlever nesten alle, og det sier muligens en del om islendingene...? Sta eller ikke sta, Biskop Arnes saga er en av de beste og viktigste kildene vi har til norsk og islandsk historie mellom år 1270 og 1300. Sagaen refererer mer enn 60 brev og dokumenter, og ytterligere tjue brev nevnes. Sagaen er også brukt i flere viktige historiske arbeider som blant anna omhandler sættargjerden i Tunsberg (avhandlinga til Jens Arup Seip), og kaster et annet lys over de norske kongene og deres hoff enn deres respektive sagaer. Det i seg sjøl er aleine verdt lesetida, og i tillegg får vi innblikk i en hel kirkeorganisasjon, islandske maktstrukturer, utvikling av lover og kristenretter på Island, ættefeider, Alltingmøter, enkeltskjebner og det politiske og diplomatiske talentet til Arne Torlaksson. Så får det bare være at fyren levde uten varme steiner og kabbala - spesiell var han uansett. (Til mitt forsvar skal det sies at Island har flere lokale, hellige biskoper (beati), to av dem er til og med godkjent av paven som sancti. Jeg trodde han Arne var en av disse, men den gang ei!)

Men så viser det seg at biskop Arne litt alternativ likevel, fordi han skiller seg kraftig ut fra andre geistlige i sin samtid. Og det er ikke fordi han sysler med akupunktur eller observerer UFO-er i smug, han er rett og slett bare gjennomført avholden. På 1200-tallets Island var det ikke uvanlig men utenomekteskapelige forhold, av og til også blant prestene, som da skulle leve i sølibat. Biskopen er helt konsekvent og dømmer hardt de som våger seg på noe annet enn ekteskapelig kos. Sånn sett blir han et viktig ideal. Også juridisk sett skiller Arne Torlaksson seg ut. Han nøyer seg ikke med å leve etter Bibelens og pavens ord, han lager lover sjøl også, og har et stort talent for å se klart i kompliserte juridiske situasjoner. De islandske kristenrettene fra 1200-tallet er det i hovedsak han som står bak, og de stod som gyldig lovverk til langt inn på 1700-tallet. Enkelte av biskopens bestemmelser er fremdeles i bruk. Dette gjorde han fordi han mente at de norske kristenrettene ikke var godt nok tilpassa det islandske samfunnet, som jo hadde en helt annen maktstruktur. I tillegg viser biskopen seg fra en mer medmenneskelig side enn mange andre prester når det kommer til håndteringa av de døde. Han bestemmer at kvinner og barn som dør i barsel, eller barn som dør uten dåp, skal få gravlegges rett på utsida av kirkemuren, og ikke langt unna sammen med sjølmordere, fredløse og andre som har falt i kirkas unåde. Datidas sedvane var slik at de som skulle gravlegges så tett på kirkegården, ofte blei lagt til hvile i vigsla jord likevel. Biskop Arne bestemte at de også skulle bæres til kirke for en verdig seremoni, så lenge de var forlikte med kirka. Men han skaper også det som etter hvert blir et svært viktig og nesten uoverkommelig skille i det islandske samfunnet, som overraskende nok ikke har noe med chakraene å gjøre: nemlig mellom ekte og uekte barn. Dette påvirker naturligvis også mor til barnet. 

       

Det er fremdeles ikke kjent hvem som skreiv sagaen om biskop Arne. Det vi veit, er at et originalmanuskript, som nå er borte, stammer fra tidlig 1300-tall, altså kort tid etter begivenhetenes gang. Det betyr som regel at en kan feste nokså mye lit til det som fortelles. Den sagaen vi kjenner i dag, er en rekonstruksjon basert på to hovedhåndskrifter og noen fragmenter. Og sagaen fortsetter der Snorres kongesagaer og sturlungesagaene slutter, noe som betyr at vi kan følge norsk og islandsk middelalderhistorie mer eller mindre sammenhengende over en periode på mer enn fem hundre år. Ikke dårlig! Boka er utgitt av Thorleif Dahls kulturbibliotek i samarbeid med Aschehoug.