Nobelprisen i litteratur 2014

Og så er vi brått veldig med i nåtida. Det er 2014, og nobelprisen i litteratur for inneværende år skal deles ut klokka ett. På Nobelprize.org teller de ned med ei diger digital klokke, og nå er det tre timer og tre minutter igjen. Det er et helt år sia canadiske Alice Munro (f. 1931) blei beæra med utmerkelsen. Vil det bli nok ei canadisk dame i dag? Jeg tror ikke det, men jeg håper likevel. Håper så inderlig at det endelig er Margaret Atwoods (f. 1939) tur.

Klokka er ti, og jeg har allerede åpna de aktuelle nettsidene. Jeg skal følge pressekonferansen i sanntid, i år som i fjor, og jeg gleder meg til øyeblikket når de høye, slanke dørene går opp, de i hvitt og gull, og budbringeren, professor, forfatter, historiker og ständig sekreterare for Svenska Akademien, Peter Englund (f. 1957), kommer ut. Han kommer til å være ulastelig antrukket i år som i fjor, vel vitende om at akkurat nå er hele verdens blikk retta mot han i noen minutter. Han kommer til å være glad, for det er nettopp det det er, en glede, å etter mange måneders intenst arbeid endelig kunne annonsere hvem som blir årets mottaker av verdens gjeveste litteraturpris, som i tillegg til heder og ære, et navn i historiebøkene, en storslått seremoni og selskap med de svenske kongelige, får en god slump penger. Hele åtte millioner svenske kroner! Med litt sunt vett kan forfatteren leve svært godt resten av livet.

Men hvem blir det i år? Det er umulig å vite. Svenska Akademiens veier er like uransakelige som en viss annens. Når jeg ett år tror at jeg endelig har forstått hvordan de tenker og hva de legger vekt på, gir de prisen til en forfatter få visste fantes, som skriver helt annerledes, som utfordrer alle etablerte tanker om litterære verdier og som så absolutt utfordrer en konform litterær smak av høyere sort. Peter Englund lirer fra seg noen strofer - Svenska Akademiens begrunnelse i korthet. Og verden undres, i alle fall gjør jeg, på hvordan i alle dager dette henger sammen.

Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke får det til å henge helt i hop. Jeg, og mitt ene hode, mot de atten hodene som er innvalgt til Svenska Akademien (minus Kerstin Ekman (f. 1933), som ikke har møtt sia 1989, i protest mot (den manglende) behandlinga av forfatterkollegaen Salman Rushdie (f. 1947)). Sytten av Sveriges ledende og mest intellektuelle hoder, som hvert eneste år leser ekstremt mange bøker fra hele verden! Jobben deres er å lese, finlese, nærlese, studere, analysere, diskutere, veie opp mot hverandre. De setter seg inn i hele forfatterskap, tragiske skjebner, vonde barndomsår, såre erindringer, forrykende romaner, digre verk, lyrisk språk, fantasifulle virkemidler, i det som ikke blir sagt, men som likevel er der. Og på en eller annen måte, nesten magisk, tror jeg, klarer de å måle umålbare størrelser opp mot hverandre, slik at de, ved sommerens slutt, begynner å nærme seg en endelig kandidat, og når det blir oktober, må de bare bli enige om en. En som er verdig. En som har berika, eller skal komme til å berike, ikke bare dem, men hele verden, med sin litteratur, sitt språk, sin intensitet og livsfølelse.

Hvert år håper jeg at en av mine forfatterfavoritter får prisen. Det er sjølsagt veldig partisk og muligens en smule egoistisk, men like fullt et godt begrunna håp. Jeg har aldri lest noen som skriver som Margaret Atwood, som bruker hele vår kultur- og litteraturarv i sin produksjon, som pakker bøkene fulle med intertekstualitet og fiffige omskrivinger, som har et politisk budskap så vel som et litterært. Jeg har heller aldri lest noen som får meg til å føle slik Per Olov Enquist (f. 1934) gjør. Han stempler orda inn i meg, ned i meg, presser historia inn i sin særegne form, han tvinger historia si fram mer enn han forteller, stadig kjempende med sin egen historie, sitt eget liv. Han har skapt en helt egen sjanger, hvor luft og pust er avgjørende, hvor spenning eksisterer på et annet nivå, hvor alt er som av en annen verden. Og ingen setter seg inn i et materiale som britiske Ian McEwan (f. 1948). Hans sans for detaljer, hans respekt for et grundig bakgrunnsarbeide er imponerende. Gang på gang går han inn i helt nye fagområder, og han skriver imponerende trygt og sikkert, sjøl om prosjektene hans ikke alltid er like vellykka. Grunnsteinene i hans bøker er alltid kommunikasjon mellom mennesker, og der er det svært mange fallgruver. Han utnytter dem til det fulle og skriver mye sant om det moderne mennesket. Og vår egen Jon Fosse (f. 1959), da, som jeg alltid heier litt på, mest i smug, for det er koselig å heie på en norsk, og han, med sine intense, knappe romaner, dikt og skuespill, er den jeg tror har best sjanse av våre nålevende forfattere. Men han er veldig ung - i alle fall i nobelprissammenheng. Likevel, uansett hvor gode de er, favorittene mine, så er det vel lite trolig at noen av dem får denne utmerkelsen i år.

Femti sekunder igjen. Det er sjette gangen Peter Englund skal annonsere årets prismottaker. Han har prøvd nøkkelen i låsen til de doble dørene, kan en fortelle, og den funker i år også. Heldigvis. Bare ti sekunder igjen. Og der kommer han ut av den venstre døra, han lukker igjen etter seg og går opp på den lille scenen som er laga spesielt til annonseringene av prismottakerne, han har rosa slips, rosa sløyfe på brystet, hvit skjorte og svart dress. Og han sier:

Vi har nyss avsluttat vårt møte. Och vi bestemde då at 2014 års nobelpris i litteratur skal tilldelas den franske forfattaren Patrick Modiano (f. 1945).

Det blei altså en av disse uransaklige veiene denne gangen. Han er jo helt ukjent (bare tre av bøkene hans er oversatt til norsk, og de kom ut på 1970- og 1980-tallet)! Jeg klarer ikke la være å tenke at denne franskmannen, ja, for det blei enda en franskmann, den ellevte i rekka, kanskje er et resultat av et kompromiss. De har ikke en gang fått tak i han, kan Englund fortelle. Hvilket sjokk det må være... Like fullt: Gratulerer så mye!