Vidunderlige nye verden

Bildekilde: Aschehoug

Jeg håper egentlig ikke at det blir en ny vane, det å kassere månedens 1001-bok hos Line og heller velge en sjøl, helst fra egne ulest-hyller. Men sånn er det altså blitt i disse to høstmånedene. I september var det fordi jeg virkelig ikke liker sånt som den smågale franskmannen Michel Houellebecq holder på med. Jeg valgte meg Et rom med utsikt isteden, og koste meg med den. Denne måneden er det Jung Changs Ville svaner som skal leses i lesesirkelen, men på grunn av arbeidet med masteroppgava, kan jeg ikke kline til med tjukke historiske romaner på over fem hundre sider. Det blir for mye. Derfor plukka jeg heller ned Vidunderlige nye verden fra hylla, ei bok på 201 sider inkludert forord, og leste den.

Vidunderlige nye verden er kanskje best kjent under sin originaltittel Brave New World, og er som kjent skrevet av briten Aldous Leonard Huxley (1894-1963). Huxley skriver da altså innafor samme periode som landsmannen Forster (1879-1970), som står bak Et rom med utsikt (1908). Men så utrolig forskjellig de skriver! Forsters tekst er en kjærlighetsroman, mens Vidunderlige nye verden (1932) er et sterkt bidrag til den nå godt etablerte science fiction-sjangeren, dystopisk framtidssatire som den er. Forster forsøker å portrettere ei ung kvinne i sitt livs valg, noe som må tas nokså alvorlig, mens Huxley både harselerer og gjør narr av høy og lav i sitt eget samfunn (sjøl om det egentlig er ganske alvorlig), og skisserer en helt ny, nokså rævkjørt verdensorden, med alt det innebærer. Her er det få som er nettopp alvorlige, for alle er lykkelige. I alle fall i teorien.

Romanen er skrevet i tredjeperson, og Huxley forflytter seg lett mellom de ulike personene. Sentralt står tre skikkelser: Den unge kvinna Lenina, som med sin alt-i-ett-glidelåsdrakt alltid er klar for intimt samvær med alle menn som vil ha henne, slik som det sømmer seg for unge kvinner. Den neste personen er Bernard Marx, en ikke helt fornøyd fyr med tanker litt utenom det vanlige (tilfeldige navn, noen?). Han synes faktisk at den evige eksiltilstanden på Island høres spennende ut, når det røyner på som verst. Begge disse to jobber på Central London Utkleknings- og Kondisjoneringsanlegg, leda av direktøren av samme sted, kalt D.U.K. Og D.U.K.-en, han har ansvaret for produksjonen av mennesker. I dette skrekkelige framtidsuniverset avles mennesker opp utafor mor og livmor, de ligger på flasker, utsettes for risikoer, sjukdommer, innsprøytninger, farer, påvirkninger, sjokk, alkohol, nedfrysninger, indoktrineringer og lignende fra fosterstadiet til et stykke opp i tenåra. Alle tilhører alle, sier de, og alle skal kjenne sin plass og sin klasse og være glad for at de er en Alfa, en Beta, en Delta. en Epsilon eller en Gamma.

Den siste viktige personen er John, også kalt Villmannen. Han er oppvokst i et reservat, og bringes til London som voksen. Hans litterære referanse er Shakespeare, som det siviliserte samfunnet har gjort forbudt, må vite, og hans sosiale referanse er indianernes sammenblanda kultur og kultus, i spedd den noe skakkjørte og alkoholiserte moras fortellinger om en helt annen, vidt forskjellig verden. Dette kolliderer totalt både i og utafor John, og byr på mange interessante problemstillinger av etisk art. Og nettopp dette, det etiske, tolker jeg som et av hovedpoengene ved Huxleys tekst. Han ønsker bevisstgjøring, refleksjon og deretter helst slagkraftig handling, slik at 1930-tallssamfunnet ikke kjører seg inn i den skumle leia han skildrer. I dag, 82 år etter utgivelsen, kan vi jo spørre oss om vi egentlig er så langt unna denne forferdelige dystopien, med genteknologi, medisiner, dop, frivolitet og et økende åndsfravær, takket være manipulerende og underholdende massemediers stadige og ukuelige tilværelse.

Hva handler så boka om? I begynnelsen er romanen litt stakkato. Huxley mer skildrer rutiner og hverdagsliv i den nye verdenen, noe sporadisk og hoppende, andre mer sammenhengende, enn at han følger et typisk romanplot. Han ønsker å vise oss hele samfunnet, i alle dets fasetter. Så han guider oss. Åpninga på boka, første kapittel, er her et godt eksempel. Vi blir ikke egentlig kjent med noen personer, Huxley psykologiserer ikke. Isteden følger vi noe overfladisk ei gruppe studenter på omvisning på anlegget. Informasjonen om inseminasjoner, fostre på flasker, alkohol i blodet, hjernevasking, sterk klassedeling, sjokkbehandling og lignende kommer nesten utelukkende fra D.U.K.-en og hans entusiastiske medarbeidere, som formidler med samme begeistring som en kunnskapsrik museumsguide som kun er opptatt av gjenstandene som vises fram (og ikke menneskene hun forholder seg til). Noe blir også skildra, som for eksempel episoden med småbarna i kapittel to, som blir "kondisjonerte" til å instinktivt hate bøker og blomster. 

Etter hvert som alle de viktige personene blir introduseret, følger Huxley et mer tradisjonelt handlingsmønster og beveger seg litt bort fra redegjørelsene. Men fortsatt kan teksten kanskje oppfattes som litt tørr grunna de mange beskrivelsene han stadig kommer med. Men i ei bok som denne, som ligger langt inn i en skummel men plausibel framtid, er nettopp skildringene og detaljene viktige for at leseren skal kunne se alt for seg. Huxley holder seg stadig innafor på riktig side; han gir nok visuell informasjon som utfylles av replikker og kommentarer fra personene - hvis de da ikke er på somaferie.  

Og så spisser det seg til. John og mora Linda blir tatt med til London. Hun, som har lengta tilbake i tjue år, reiser fort vekk igjen. Han blir fortvila av å skulle orientere seg i alt dette fremmede. Samtidig liker han Lenina veldig godt, men kommunikasjonen dem i mellom er nesten umulig på grunn av grunnleggende og ekstremt store forskjeller i arv, oppvekst, miljø og kultur. Alt kleises sammen og ut kommer svært lite godt: det føles ikke rett for noen av dem, og ikke for leseren heller. Kan det egentlig gå bra, for noen, i et slikt samfunn? Kan vi se det for oss, leve oss inn i det?

Tidvis var det ganske ekkelt å lese boka, andre ganger mer underholdende. For kritikerne har rett, her er det mye humor. Men jeg klarer likevel ikke å se bort ifra alvoret. Det stikker så djupt og treffer så veldig hardt. For det er ikke bare hjernevasking, det er også upersonlig produksjon av mennesker, noe som ikke er helt utenkelig i disse surrogati-dager. I tillegg er de lavere klasser tvillinger i vanvittige antall (bokanowskyfisering), alle ser helt like ut, snakker med korte setninger, kan ikke lese og foretrekker dop over liv. Overklassen, Alfaene, er sjølsagt unike og i kun ett eksemplar hver seg. De er genmanipulerte for å bli ledere. Tenk å umenneskeliggjøre barn, mennesker, på den måten? Samlebåndsprodusere dem, som om de er ting uten tanker og sjel! Å frata et menneske mor og far, familie? Mor og far er noe tilbakelagt, gammeldags, det er skjellsord! Fremmedgjøringa er ekstrem, det er kun det kollektive som betyr noe, individet er ingenting. Utilitarisme, på sitt verste, i praksis. Og når du dør, utvinnes fosforet fra liket før du forsvinner som ei lita røyksky opp i den matte himmelen fylt med støyende helikoptre. Som om du aldri var til.

Tredje kapittel var en sørgelig affære - store deler av teksten er der klipping og liming av ulike dialoger uten avsendere eller mottakere. De er løsrevne, allikevel satt inn i en slags kontekst (vi begynner kapittelet med de konkrete samtalesituasjonene), men det blir for mye og de ulike samtalene blir et kaos av stemmer. Kanskje det var meninga at det skulle være en god måte å gjenspeile framtidssamfunnet på? Jeg veit ikke. For meg blei det for mye, og uten det som var ønska virkning, tror jeg, så jeg var veldig glad når kapittel fire gikk tilbake til normalt format og ikke bare var tomme dialoger.

Det er Henry Ford, T-Ford-fyren (1863-1947), som er guden i dette overindustrialiserte skrekkuniverset. Til og med tidsregninga er før og etter Ford. Og de sier ikke Å Gud, slik som mange av oss kanskje sier, men Å Ford. Det er industrialismen og kapitalismen som rår. Menneskene bedøves med soma og kondisjoneres til å være arbeidere eller ledere slik at de aldri kan tenke sjølstendig, organisere seg, gjøre opprør. De fratas alle muligheter for ekte kjærlighet og nærhet, men kan bruke og kaste andre mennesker når de sjøl vil - slik de igjen kan og blir brukt av andre. Menneskeverdet er lik null, og det er et uhyggelig vanskelig premiss å akseptere for en leser - jeg klarte det ikke. For det strir så i mot alt jeg har inni meg, alt jeg mener og tror. 

Like fullt er det viktig å lese Vidunderlige nye verden. Den folder seg ut i all sin prakt og er illevarslende, grusom og skrekkinngytende. Men den er også et eksempel på en forfatters klarsyn og kan tolkes som en advarsel, i dag også. For som det står i et sitat bakpå boka, så er vi "allerede langt inne i den 'vidunderlige' nye verden Huxley skildrer". Og det bør vi kanskje gjøre noe med, før det er for seint, før det er ungene våre, og ikke morsmelkserstatninga, som kommer på flaske.

Noe av det fineste med utgivelsen er forordet, som er skrevet av Margaret Atwood (f. 1939) - for alltid ei av de viktigste og dyktigste forfatterne denne verden har sett, og ei som bærer Huxleys visjoner videre med sine egne science fiction-romaner. Nå, som jeg har lest Huxley, er det lett å se intertekstualiteten mellom verkene og respekten og begeistringa som ligger djupt nedfelt i Atwoods bøker. Kanskje han har prega henne like mye som hun har prega meg? 

Vidunderlige nye verden er oversatt til norsk av Georg Brochmann (1894-1952), som gjennom et imponerende ordforråd gjenspeiler Huxleys vidd, intelligens og diabolisme. Boka kom på norsk i 1948 og bærer preg av et litt gammeldags, tilbakelent språk. Men det kler både tekst og handling, og skaper en nødvendig avstand til dette påtrengende vidunderlige, som dessverre er en del av vår verden.