Alfabetlesing: Dagbøker i stein

Bildekilde: Bokelskere

Hvordan skrive et liv? Går det an i det hele tatt? Når begynner det egentlig, og når tar det slutt? Og hvor mye, hvor mange, får være med underveis? Hvor mange betyr noe, endrer noe, påvirker, gjør oss klokere, dummere? Hvor mange små og store hendelser kan en se helt bort ifra, og likevel skrive sant? Slike spørsmål, og mange, mange flere, kan ikke forfatter Carol Shields (1935-2003, født Carol Ann Warner) ha unngått å stille seg sjøl underveis i skapinga av det som skulle bli romanen Dagbøker i stein (The Stone Diaries, 1993, på norsk i 1995). For der gjør hun nettopp dette, hun skriver et liv.

Og det begynner med dagen da den fiktive hovedpersonen, som vi følger i både førsteperson og tredjeperson verket igjennom, blir født. Egentlig begynner jo alt sammen lenge før det, men det er selve fødselsdagen vi har fokuset på, den er vårt nedslagsfelt, vårt nå, der mor til Daisy, som barnet etter hvert skal komme til å hete, ikke en gang veit at hun er gravid. Gjennom elegante hopp i tid, fram og tilbake mellom rier og tanker, blir vi kjent med mora, Mercy Stone, oppvokst på barnehjemmet i nærheten der alle barn får etternavnet Stone (og slik får tittelen ekstra tyngde, bokstavelig talt, for ikke bare er moras navn Stone og far til Daisy steinarbeider, men mye av handlinga kretser rundt stein, og i tillegg er Mercy ei svært diger dame). Gjennom Mercy får vi også vite mer om far til Daisy, Cuyler Goodwill. Mercy ånder ut i det Daisy kommer til verden, og slik slutter første kapittel.

Totalt er det ti kapitler, som alle har navn etter den dominerende begivenheten i Daisys liv, og som i tillegg er tidfesta med konkrete årstall: Fødsel, 1905, Barndom, 1916, Giftermål, 1927, Kjærlighet, 1936, Morsrolle, 1947, Arbeid, 1955-1964, Sorg, 1965, Velvære, 1977, Sykdom og nedgang, 1985, Død. Og med det leser vi oss gjennom Daisys liv og samtidig nesten hele 1900-tallet. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt der vi betrakter Daisy og hennes nærmeste, og der vi ikke kan unngå å reflektere over hennes liv. Også Daisy undrer seg over hvordan livet hennes tar uante veier, eller blir på samme vei alt for lenge. Jeg trodde at slike kapitteloverskrifter var et dumt grep, fordi Shields avslørte for mye og gjorde verket forutsigbart. Men der tok jeg grundig feil. Shields bruker mange ulike perspektiver for å belyse livet til Daisy, slik at kapitlene er svært ulike hverandre. For eksempel slipper hun til andre personer med deres tanker og meninger, eller alt foregår i brevs form. Kunngjøringer er også med, et slektstre og gravskrifter, samt et utvalg bilder midt i boka, noe som kan få en til å sette spørsmålstegn ved forfatterens leik med virkeligheten. Så gir også boka seg ut for å være en slags biografi, dog hovedsakelig i romans form. 

Er det så noe spesielt med Daisy, som gjør at hennes historie må fortelles? Kanskje ikke. Hun utmerker seg ikke noe særlig i seg sjøl, det står det også i boka, men i kombinasjon med de rundt henne og hendelsene hun lever igjennom, blir hun særegen likevel. Kanskje er det nettopp gjennomsnittligheten hennes, det hverdagslige ved hele hennes person, som gjør at hun må presenteres nærmere. Jeg opplever at hun er representativ for en hel generasjon kvinner, og at kvinners dilemmaer, deres posisjon i samfunnet, i familien, i yrkeslivet, aleine, som kone, mor, datter, enke, og bare som seg sjøl, presenteres, drøftes og skildres. Og stadig borer Shields lenger og lenger ned i hovedspørsmålet: Hvem er hun egentlig?

Identitet, ja. Det er komplekst og vanskelig begrep, og her skildres utfordringene, følelsene, behovene og tvilen knytta til identitet i alle sine valører. Daisy har ingen mor, og er slik rotløs. I tillegg visste jo ikke mora hvem hun egentlig var, sia hun vokste opp på barnehjem. Som ung aksepterer Daisy at hun lever sammen med nabodama og hennes voksne sønn, men plutselig kommer faren tilbake. Og det endres, hun endres. For hvert kapittel endrer hun seg, og etter hvert som hun blir eldre, nøster hun også litt på egenhånd. Hun søker tilbake til Canada, til landet hun kommer fra, til steinene, til historiene. Til egen identitet og hennes livs formål. Hvorfor blei nettopp hun født? De eksistensielle spørsmåla er mange.

I tillegg til identitet og kvinnas stilling i samfunnet, opplever jeg at Shields også diskuterer frihet, som er nært knytta opp til begge de nevnte temaene. Nye generasjoner kommer, tida endrer seg, oppfatninger, ideer, tanker, holdninger, handlinger. Og de legger sine nye grep om kvinner og identiteten vår. Daisy ser, betrakter og opplever. Når er hun fri, helt fri, og hva slags type frihet er det hun egentlig trakter etter? Da hun som nyfødt blir morløs og ikke kan miljøpåvirkes av henne? Da hun overlates til nabodama som baby og frigjøres fra familiens bånd? Da hun gjenforenes med faren og flytter fra Canada til USA? Da hun gifter seg, blir enke, blir økonomisk uavhengig, da hun får svar på spørsmål hun lenge har grunna på, da hun tilgis, eller tilgir, eller ikke før hun sjøl dør? Og kan en både være fri og tilhøre noen? Flytte, endre, reise, fly, og ha røtter?

Tematikken er sterk og viktig og tidløs, og alt er fint vevd inn i hverandre. Prosaen er nådeløs, og det ordinære livet til Daisy Stone Goodwill er ekstraordinært godt fortalt. Teksten er spennende og rørende, og krever refleksjon og empati. For Daisy er, her og nå, for leseren. Og hun er med hele seg akkurat det hun skal være til forskjellige tider, der Shields velger å ta sine utsnitt. Lita og leiken, nysgjerrig, varm, kvikk, reiselysten, ivrig, stille, letta, trist, kjølig, engasjert, overarbeida, sterk, modig, skuffa, motløs, sjuk, gammel, ensom. Steinbakgrunnen og kretsinga rundt steinarbeid og steinmotiver preger henne, men likeså blomstene, som nabodama var så glad i. Og steinene og blomstene kontrasterer og utfyller hverandre, det døde og harde, det levende og lette, det evige, det som alltid gjenfødes, det maskuline, det feminine. Begge deler er en del av Daisy, det forvirrer, men det fullbyrder også.

Dagbøker i stein var den amerikanskfødte canadiske forfatteren Carol Shields store internasjonale gjennombrudd og ga henne priser som the Governor General's Award, the National Book Critics Circle Award og Pulitzerprisen. Den blei oversatt til norsk av Ingrid Haug (f. 1952), som har gjort en kjempejobb med boka og klart å gi alle personer sin egen stemme. I dag regnes Dagbøker i stein som en klassiker i både USA og Canada, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den er rett og slett ei utrolig god bok, den er rik, annerledes og modig. Her er flotte skildringer, psykologisk innsikt, spennende tematikk, mye humor og original komposisjon. Det gjør at Daisy Stone Goodwills liv er verdt å lese om, for skrive det, det gikk tydeligvis an.