Sankt Hans fest

Alexander L. Kielland

Den korte romanen Sankt Hans fest (1887) av Alexander Lange Kielland (1849-1906) kan oppsummeres veldig fort og greit: Byens glade gutter bestemmer seg en fuktig kveld for at de skal lage en skikkelig sankthansfest for alle - høy og lav, men særlig lav - og klarer på kun noen dager å få med seg nesten hele byen på forslaget. Det kommer til å bli så moro! Men så kommer presten hjem igjen, etter å ha vært ute på en av sine mange reiser. Og fordi nettopp denne presten er ingen ringere enn Morten Kruse, litt for glad i mat og penger og makt, skal han naturligvis legge seg oppi planene.

Sankt Hans fest kan betraktes som en frittstående oppfølger til romanene Gift (1883) og Fortuna (1884) og følgelig kjenner vi igjen flere av personene, sjøl om fokuset har skifta sia sist. For eksempel følger vi ikke lenger så tett Abraham Løvdahl - han er nå blitt redusert til en biperson som lister seg stille rundt. Verken kona Clara eller faren, professor Løvdahl, er viktige her, og de var nokså avgjørende i forrige bok. I stedet veksler teksten hovedsakelig mellom Randulf, Holck og Garman - de gladeste guttene i klubben. Og naturligvis presten, tidligere kjent som Morten Bakstrever.

Det er klart det er moro å lese om hvordan det går med disse menneskene, som en føler en kjenner litt etter to tidligere romaner. Men samtidig er det en bismak her. Slettes ikke alle har fått en hyggelig skjebne. Noen er blitt tause og motløse (her finner vi nevnte Løvdahl). Noen er støyende og enkle. Noen er nærmest knust av det økonomiske fallet som skildres i Fortuna (familien Kruse, for eksempel, men Morten Kruse har brukt sitt nederlag, sitt hat og sin bitterhet nokså effektivt). Og noen har benytta sjansen til å arbeide seg oppover, og har skodd seg på andres ulykke. Romanen har et rikt persongalleri, og Kielland hopper som vanlig i tredjeperson helt uanstrengt fram og tilbake mellom menn og kvinner, gammel og ung. Og fordi han karakteriserer så uhorvelig godt, går en ikke i surr underveis.

Ytre sett er altså handlingsrammene enkle og tydelige, og kanskje ikke særlig spennende. Men når Kielland går inn på hver enkelt person og skildrer dem, får vi flere eksempler på indre spenning. For eksempel i forhold til hvordan Morten Kruse arbeider, og på hvilken måte han tar for seg ulike personer. Det er en gru å lese! Det gir frysninger å lese skildringene av hvordan Kruse tolker de ulike menneskene han snakker med, innsmigrer seg eller avviser, anklager og skjeller ut, tilpasser seg deres nivå og deretter river dem i stykker. Og det verste er jo at slikt skjer, hver dag, i virkeligheten også! Det må også nevnes at karakteren Kruse er basert på Lars Oftedal (1838-1900), venstrepolitiker og prest. Kielland hadde et par høner å plukke med Oftedal, og aggresjonen bak skildringene er sterk, tvers igjennom hele denne romanen.

Sankt Hans fest handler kanskje om en fest, men er i virkeligheten en rein tragedie for de involverte, altså hovedsakelig byens glade gutter, men også andre. For Kruse kommer, og han bruker alle midler for å få sin vilje. Hans trofaste følgesvenner, kalt kaninene, hopper og spretter over det ganske land, og hvisker og tisker om alt. En kan aldri vite hvem som er kanin og ikke, for Kruse har fremragende midler som han bruker for å omvende folk. Raskt forstår vi at ikke alt her skal gå som planlagt, og tematikken glir fra fest til makt og det er duka for nok et slag i den vesle byen.

Sjøl om dette ikke er Kiellands fremste realistiske og naturalistiske verk, kan en ikke la være å se visse trekk. Det, i kombinasjon med at litterære personer og hendelser er basert på virkelige personer og hendelser, skulle kanskje gjøre boka uleselig og uforståelig for oss i dag. Men slik er det slettes ikke. Boka er svært lesverdig, den er meningsfull, har mange gode skildringer og viktige poenger, og viser leseren elegant og effektivt hvordan noe kan spre seg så raskt som det gjør her - både på godt og vondt. Videre setter Kielland gode og dårlige sider av ett menneske opp mot hverandre, og gode og dårlige mennesker får bryne seg på hverandre. Men gråsonene er mange, og slik oppleves Sankt Hans fest som reell og plausibel.

Jeg har nevnt makt som et tema, men også religion står sterkt her, og ikke minst forståelsen av religion og hva en kan bruke religionen til. Som vanlig går Kielland hardt til angrep for å vise fram det hykleske, dobbeltmoralske, nedverdigende og krenkende ved religionen, som tvinger, skremmer og holder fast menneskene og sjelene i ei skrustikke en aldri kommer ut av. Kruse omformer og omdanner de hellige ord etter eget behov, slik at religionen blir ei farlig kraft. Jeg opplever at det kanskje er Kiellands fremste oppgave her, å varsle.

Romanen, som er blant Kiellands korteste med sine knappe seksti sider, er rask å lese, men gir en mye å tenke på. At språket er litt gammelmodig er bare kledelig, og at skildringene er noe omstendelige, er bare sjarmerende. Så får det bare være at maktspillet ikke er en svir å lese om - til det er det altfor ille.