Det usynlige biblioteket

Bildekilde: Bokelskere

De fleste har sikkert hørt navnet Thorvald Steen (f. 1954) et par ganger - i alle fall om du er interessert i norsk samtidslitteratur. Gjennom snart førti år - debuten kom i 1983 - har han skrevet, og han har i løpet av den tida vært innom de fleste sjangre. Men jeg vil likevel hevde at det er romanene sine han er mest kjent for. De kan på mange måter deles i to: De sjølbiografiske romanene, som for eksempel Vekten av snøkrystaller fra 2006, og de historiske romanene, slik som Det usynlige biblioteket fra 2015. Og det er den jeg har lest nå.

Steen velger seg ut interessante historiske epoker og komplekse historiske personer når han skal skrive sine bøker. Slik får han et mangslungent bakteppe å spille på, som han når som helst kan trekke inn i skildringer eller handling. Det er et smart valg sett fra forfatterens side. Det at han velger såpass profilerte personer er også et godt trekk. Det er lett å finne kildemateriale som sier noe om menneskene, og deler av boka burde derfor kunne skrives svært raskt. Fra før har jeg lest Den lille hesten (2002), Kamelskyer (2004) og Løvehjerte (2010), som alle er skapt over samme lest. De handler henholdsvis om Snorre Sturlason (1178/79-1241), Saladin (1137/38-1193) og Rikard Løvehjerte (1157-1199). Denne gangen skal vi enda lenger tilbake i tid, for personen som skildres mest, er Aleksander den store (356 f.v.t-323 f.v.t.).

Felles for alle disse bøkene er at storslagent innhold som krig, drap og død, vold og voldtekt, kidnapping, avstraffelser, lange reiser, okkupasjoner, forhandlinger og så videre, formidles i et lavmælt språk. Steen skriver godt, og det radikale bokmålet flyter uanstrengt. Ordtilfanget er ikke det største, men orda er velvalgte og presise, og det er behagelig å lese teksten. Videre opplever jeg at Steen langt ifra forsøker å skildre en sannhet; han ønsker heller å bli kjent med og presentere de enkelte historiske personene han har valgt seg ut. Han kunne lett gått i ei felle, der han alt for tydelig tilba sine historiske rockestjerneidoler, men det gjør han stort sett ikke. Han er nokså nøktern, og lar disse mannfolka være både sinte, sure, såre, triste og redde, altså menneskelige, framfor å kjøre på med kritikkløse skildringer av rå styrke og barske flir til enhver tid.

Et annet felletrekk romanene i mellom, er den uklare grensa mellom fiksjon og fantasi. På et punkt stopper de historiske kildene, og Steens fantasi, inspirert av faktiske forhold, tar over. Men hvor det skjer, er ikke godt å si. Kan hende materialet som blir til disse bøkene er så godt bearbeida at ikke en gang Steen er klar over det. Men det sier seg sjøl at vi i dag aldri kan vite hva Aleksander eller Snorre, Rikard eller Saladin tenkte i bestemte situasjoner, for eksempel i deres dødsøyeblikk. Vi veit ikke hva de følte, hva som lå til grunn for avgjørelsene, hvordan de resonnerte. Likevel får vi her presentert en flik av hva de kan ha tenkt og følt. Det er spekulativt å gå inn i, og en skal trå varsomt når en tukler med andres ettermæle. Det er ikke alltid jeg opplever at det som særlig sannsynlig det Steen skriver, men jeg aksepterer det som et mulig alternativ.

Det usynlige biblioteket skiller seg litt ut fra de øvrige titlene, så vidt jeg kjenner til, da fokaliseringsinstansen er ei kvinne. Hun heter Phyllis, og hennes her gjenskapte norske stemme er basert på faktiske kilder. Phyllis er kokke på slottet til Aleksander den store, men ikke bare det: Hun er også Aleksanders elskerinne. Phyllis er jevngammel med Aleksander, og fordi hennes nå avdøde ektemann var soldat, og hun valgte å reise med, har hun også erfaringer og opplevelser fra det lange felttoget mot øst. Hun veit hvilke utfordringer Aleksander møtte på - opprør underveis, motstand hos de okkuperte, jallende skrik og pumpende blod, den evige varmen, den brennende sola, mangelen på mat og vann, og i fjellene om vinteren: Blodige fingertupper som skraper mot isen på jakt etter noe, bare noe, som ikke er gjennomfryst.

Men når vi kommer inn i historia, er situasjonen en ganske annen. Rammene er tydelige og persongalleriet er begrensa: Året er 323 f.v.t. Aleksander er blitt forgifta og ligger for døden. Hans forhold til Phyllis er gjort kjent og hun sitter innelåst på slottet i påvente av en dom. Hun veit at hun mest sannsynlig går døden raskt i møte, kan hende før Aleksander. Men så lenge hun kan skrive ned alt hun veit om han, hans motstandere, hans taktikk og tanker, får hun leve. Så Phyllis skriver. Hun fører ordet, og hun betrakter han, Aleksander, nærmest konstant.

I disse erindringsaktige kapitlene er det mange tidshopp. Kronologien er uklar, sjøl om en forut for lesinga kjenner til grove riss ved Aleksanders historie. Dette gjør leseropplevelsen noe rotete, og en kjenner på følelsen av kaos. Jeg tenker at det må også Phyllis ha kjent, der hun må ha anstrengt seg for å holde hodet kaldt, skildre elskeren og holde seg i live - men ikke på denne utilsikta måten. Kaosfølelsen leder dessverre til at teksten taper troverdighet. Lett oppstramming og mer ryddighet i kronologien hadde hjulpet veldig. 

De mange korte kapitlene gir teksten mye luft, og det kler også fortellinga. Men likevel er boka noe omstendelig å lese. For det første strever jeg litt med Steens innlevelse i Phyllis. Det er så tydelig at han er mann og at han skildrer ei kvinne så godt han kan, men visse aspekter ved kvinnelivet er umulige for en mann å forstå. Skildringene med seksuelt innhold er ganske tamme og nærmest følelsesløse. Han legger også til grunn av Phyllis er forelska i Aleksander, og her klarer jeg ikke å la være å reagere. En så mektig hersker som Aleksander den store var vel ikke akkurat avhengig av forelskelse og kjærlighet for å ta for seg? Å regne med at alle kvinner tiltrekkes av en litt lav mann med krøller og tjukke lepper er arrogant. 

For det andre blandes Aristoteles (384 f.v.t.-322 f.v.t.) også inn i boka. Her gis noen lite flatterende skildringer, og jeg får rett og slett vond smak i munnen. Dette mener jeg Steen burde holdt seg for god til å gjøre. I tillegg kan jeg ikke se den direkte relevansen - trolig kunne balansen mellom Phyllis og Aleksander blitt trua på andre måter, noe den også blir. Men en kan kanskje ikke skrive om Aleksander uten å nevne Aristoteles, så sånn sett er det riktig at han inkluderes. Men det kunne vært gjort på så mange andre måter. Steen fletter inn ei historie som trolig stammer fra middelalderen framfor antikken, og skildrer det han tenker er bakgrunnen for et motiv som fins gjengitt både i skupturer og billedkunst, i tillegg til mange skjønnlitterære varianter. Motivet er Phyllis som rir på Aristoteles - med eller uten klær - og poenget er hvordan ei kvinne kan seire over antikkens største tenker, at begjæret også der kan ta over for logikken. Det kan jo være interessant å diskutere, men jeg strever med å forstå hvorfor dette trengte å være med her.  

For det tredje er jeg overhodet ikke interessert i hvordan Steen fletter inn seg sjøl og sitt, atter en gang. Det er som om han sammenstiller sin egen historie og fysiske sjukdom med Aleksanders siste dager, der han i giftrus kjemper mot døden, mer eller mindre lamma. Som om denne lammelsen kan sidestille disse to mannfolka. Aleksander og jeg, skriver Steen. Han sammenligner seg også med Phyllis - vi skriver fordi vi må, skriver Steen nesten til slutt i romanen. Jeg syns det er pinlig. Og jeg klarer ikke å la være å lure på om Steen ikke stoler på eget prosjekt? Hvorfor kan ikke historia om Aleksander stå aleine? Tror Steen at Aleksander den store må aktualiseres på noe vis? Samtidig som han gjør dette, er det også veldig tydelig, og delvis også skrevet i boka, at forfatterens beundring for Aleksander er svært stor. Da tilsier min logikk at Steen burde gitt Aleksander enda mer plass, framfor å ta denne plassen sjøl.

Forfatterkommentarene som dukker opp underveis, for eksempel som egne kapitler, avsnitt eller innspill i kursiv, burde vært luka ut i sin helhet. De skaper brudd i ei spennende historie som formidles tamt, men som kunne blitt mer engasjerende om leseren hadde fått fortsette uforstyrra. Om Steen er så motivert for å formidle sin nesten livslange nesegruse beundring for Aleksander, kunne dette blitt gjort i et etterord, der forfatteren ikke har mulighet til å påvirke og avbryte leseren i like stor grad, eventuelt i ei egen bok, der Steen kunne diskutert seg sjøl og Aleksander så mye han makta. Her, i beretninga til Phyllis, hører det overhodet ikke hjemme. Og jeg skjems litt over at en så merittert forfatter ikke ser det sjøl. 

Men sjøl om epoken er spennende, kildene er interessante og personene er historiske, sjøl om mange av skildringene er presise og fine, sjøl om språket er godt og portrettet av Aleksander den store oppleves som komplekst og virkelig, sjøl om boka i og for seg er fin, så er det også såpass mange problemer her, at jeg tror dette blir den siste av Steen på meg. Jeg ser nemlig av notatene mine at jeg har flere innvendinger, men jeg velger å sette strek her. Det aller fineste med Det usynlige biblioteket er kanskje tittelen, som i alle fall skaper mange flotte bilder i mitt indre og usynlige bibliotek.