Bokhyllelesing: Johan Falkberget

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i år hang jeg litt etter hva leseprosjektene angår, og nå ser jeg at det også har blitt krøll i systemet - leseutfordringene og rundene har gått om hverandre, og leste bøker og innlegg har vært litt på kryss og tvers, slik at kronologien ikke stemmer helt. Og i tillegg er etterslepet stort - akkurat nå er seks bøker lest, men ikke omtalt. Men pytt! Jeg leser og leser, og koser meg sånn! Sjøl om dagene er fylt av barn og bråk og ymse gjøremål, er kveldene lange og stille og helt ypperlige for lesing. For eksempel andre bindet av trilogien Christianus Sextus, nemlig I hammerens tegn (1931), ført i pennen av Johan Falkberget (1879-1967). Boka er lest til fjerde runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var oppfølgere.

Vi fortsetter mer eller mindre der vi slapp i første bok, med de svenske jämters ublide skjebner i gruva i Rørostraktene. Starte opp skal de, sjøl om det ikke en gang fins noe å lønne arbeiderne med! Og etter hvert får de ikke mat heller -. I forrige bok klarte ikke Tol Olofsson mer av sulten og nøden i gruva og bestemte seg for å gå hjem igjen. Og det er ikke akkurat en liten svipptur han har foran seg. Vandringa over fjellene er lang og hard, det blåser og er sterk vinterkulde, han har ikke mat, han er nær ved å miste forstanden helt, men endelig kommer han hjem etter dager, uker, han veit ikke hvor lenge. Til egne hus, egen port og enga utafor, helt dekka av snø. Med døra spikra igjen og ingen kone og barn innomhus. Sulten hadde vel nådd dit også -.

Men helt tilfeldig ser han noen bittesmå spor. Sporet av barnesko, kan hende noen dager gamle. Han følger dem til naboen, og der finner han barnebarnet Gölin. Kona er død, men barnebarnet lever! Og nå, nå er hun den eneste i hele verden som binder han til jorda og livet og bevisstheten, som holder han unna galskapen og ukristeligheten. Hun gjør han bedre. Men nøden er stor. Som fattiglemmer lever de, av almisser og rester, og de blir tynne og bleike og aldeles fortvila, både hun og han. Så Tol bestemmer seg for å gå tilbake til Norge igjen. Men med Gölin denne gangen. Aldri mer skal han forlate henne!

På vei til Norge stanser de ved ei kirke. Og mens vesle Gölins kjære farfar snakker med presten, kommer hun i snakk med en rar mann, en mann med hatt med fjær i, med flette i håret og bare ett bein. Det er Brodde. Han jobber også i kirka, i alle fall innimellom. Han har vært i krigen, som så mange andre av de svenske jämtene, Brodde var hovslager og rytter. Og det var i krigen han blei ett lem kortere. Brodde kan sovne stående på en fot, om han må, ellers er han dugelig til å drikke alt som inneholder noen form for alkohol. Og ser han sitt snitt til å rappe noe, gjør han det. Sjøl om det skulle være fra ei kirke i brann!

Men Gölins tindrende øyne og sterke barnetro skreller av det barske og ubarmhjertige hos den glemte og alkoholiserte krigshelten Brodde. Han vil fortelle henne historier, få henne til å le, holde henne varm, gi henne mat. Han vil at hun skal se på han slik hun ser på farfar. Og sjøl om farfar Tol forsøker å bli kvitt Brodde mang en gang, går det ikke. Også han, med ei gammal trekrykke som gnager sårt og blodig under armen, skal gå den lange og umulige ferden over fjellene, over kjølen og helt opp til bergstaden i Norge. Så blir det altså de tre, den gamle mannen, den enbeinte mannen, og den vesle jenta. Men ferden er lang og hard, og det er kun to som kommer fram.

I første del av boka er det disse tre - Tol, Gölin og Brodde - som bærer handlinga videre. Men etter å ha fulgt disse ei stund, flyttes fokuset over til gruva igjen. Som alltid gjøres disse synsvinkelskiftene lett og elegant med skildrende mellompartier der leseren lærer vidda, skogen, fjellet, trærne og blomstene å kjenne. Naturen er som en slags person i verket, alltid til stede, med vinden som en evig pust. Falkberget følger alt og alle i tredjeperson og beveger seg uanstrengt mellom naturen, menneskene, handlingene og tankene.

Også blant de gjenværende svenske dragoner kortes rekkene ned. Og hvert tap er så sårt, så sårt for de svenske arbeidskarene, som sulter, som har svarte, sprukne never og som stuper i seng hver kveld, utslitte, utmatta. For leseren er det minst like sårt, for disse liv er så godt skildra at en ser dem, er med dem, puster inn den samme tunge, fuktige, rå gruvelufta, spiser det samme tørre barkebrød, kjenner den sure røyken fra ildstedet svi i øya, har på de samme tunge tresko og hviler på de samme harde brisker -.

Glimt av lykke fins likevel. Mellom galskap og drukkenskap, amputasjoner, ulykker, tjuverier, sott, døde spedbarn og dødfødte barn, knuste hjerter, sjølmordere, stort armod og djupe redsler for helvetes pinsler eller for at krigen skal vende tilbake og byen atter skal brennes ned, er også de som klarer å skape seg et liv. Deres fortelling blir ei lise for sinn og sjel, og det er til å grine av, hvor lett de kan trå, de som har det så usselt, men som er rike i sin fattige kjærlighet til hverandre.

Og dette er bare bittelitt av alt det Johan Falkberget er innom i sin mektige romanserie. Han sympatiserer fullt ut med de fattige og sjuke - i disse bøkene kjemper han deres kamp! Og har gir dem all sin omtanke og varme. Han skildrer livene deres uten å romantisere eller forskjønne. Samtidig holder han seg for god til å velte seg i fattigdommen og grusomhetene, jo mer intenst det blir, jo kortere er setningene, jo knappere er sansningene. Men sjøl det vesle han skriver er nok til at en ser det hele for seg, og det gjør djupt inntrykk. Slik er det med velvalgte ord og harde, korte liv.

Falkbergets persongalleri er enormt, og rommer alminnelige arbeidere, høyfjellsbønder, drukkenbolter på salig Madam Frosts ølkippe, gruveselskapets privilegerte menn, handelsfolk, prostituerte, tilreisende, den utdanna elite, prestefolk, bygdeoriginaler, hestegutter og tjenestejenter, de blinde, de veike, de sjuke, de små - alle har sin plass. Det magiske er at det aldri blir uoversiktlig eller sammenblanda, både forfatter og leser har til en hver tid full kontroll på hvem som er hvem og hva de driver med. Det er imponerende! Det episodiske fra forrige roman er altså tona ned, men en kollektivroman er den like fullt.

Og mer enn en gang blandes skjebnene sammen. Folk møtes og veksler ord - vil det gå godt eller dårlig? Det er aldri lett å vite hvilken vei det tar. For er det noe disse bøkene ikke er, så er det forutsigbare. Handlinga slynger seg av gårde, personene hives på og kastes av, de beveger seg i periferien eller i sentrum, og alt henger sammen. Og gruva drives, pengene rår, kornet minsker, den lange vinteren står igjen for døra. Forrige boks hovedperson, Adam Solomon Dopp, ligger lenge i strid med bonden Peder Monsen Rugelsjøen, gruvas egentlige oppdager, om nettopp finneretten til gruva. I denne boka kommer de nærmere ei løsning, men vil det være ei god løsning?

Og hva med Tol og Gölin og Brodde? Vil de makte tapet oppe på vidda, der en av dem vil finne sin evige hvile mellom gråstein og krigslik? Vil de klare å begynne på nytt i Røros? Falkberget skriver hjerteskjærende om disse skjebnene. De er så fattige at de ikke har noe - helt uvirkelig å leve seg inn i. Og likevel lar de seg ikke knekke. De har hverandre, troa på Gud og bedre tider, historiene om fortida og drømmene om framtida, de har nærhet og nærvær, som gir livet mening og innhold, sjøl om det er nok en dag uten mat. Det er uendelig rørende og vondt å lese, særlig når smerter, sjukdom og død går hånd i hånd med den såre, grunnløse optimismen. Og ikke minst er det vondt å lese om håpet, som er så lite at en knapt kan se det i gruvemørket, men som likevel alltid er der.