Biografi: Richard Løvehjerte

Bildekilde: Oktober

Denne boka har med få unntak blitt lest seint om kvelden, mens jeg har venta på at minsten skal falle til ro for natta. Og det har forsåvidt kledd teksten, som omhandler en mørk epoke i europeisk historie (middelalderen, seinere bevist å ikke være fullt så mørk som tidligere antatt) og mørke handlinger (korstogene til Det hellige land). I sentrum av dette står kong Richard Løvehjerte, også kjent som Richard I (1157-1199). Stavemåten på navn i det følgende er på engelsk, fordi det er slik forfatteren har skrevet det i boka. Og forfatteren er naturligvis Thorvald Steen (f. 1954), etter hvert godt kjent for sine mange historiske romaner. Denne heter Løvehjerte og kom i 2010. Tidligere har jeg også lest Den lille hesten (2002) og Kamelskyer (2004).

Roman, ja. Men boka er også noe mer. Steen portretterer og lever seg inn i Richard med mye patos og historisk korrekte fakta, slik at en også kan kalle dette en slags biografi, og i alle fall en fiksjonsbiografi - en utgivelse som opererer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Derfor er det denne boka jeg har lest til Ingalills biografilesesirkel, der temaet for oktober er eventyrere. Om ikke en korstogsfarer er en eventyrer, så veit ikke jeg. Gjennom store deler av middelalderen var det ridderne, det vil si adelige menn, som reiste rundt, stort sett på hest eller til fots, med rustning og lanse, på oppdagelsesferder, på skattejakt, på banketter, på korstog, for å duellere eller turnere, delta i krig eller bevitne ymse rojale begivenheter. De var leiesoldater og sirkusartister, livgarde og politiske representanter. Det fremste idealet var sagnkongen Artur, og etter hvert som ridderdiktinga, balladene og den høviske litteraturen bredte om seg, kom også mannlige helter som Tristan, Lancelot, Yvain med flere. Også virkelige menn var mange ridderes ideal. Som for eksempel kong Richard Løvehjerte, kristendommens fremste forsvarer og erobreren av Den hellige by, Jerusalem.

Boka åpner med halvannen side fra år 1199. Richard ligger til sengs med store smerter. Han har koldbrann i skuldra, og de legekyndige aner ikke hva de skal gjøre. Mora Eleanor av Akvitania (1122-1204) er der, erkebiskop og rikskansler Hubert Walter (1160-1205) også. Richard glir inn og ut av bevisstheten. For leseren er det tydelig hva slags scene dette er, så det er derfor ikke overraskende at Steen like etterpå går tilbake til Richards barndom. I korte, utvalgte episoder følger vi unggutten på vei mot kongetrona, og deretter hans vei østover, før han vender hjem til sitt privilegerte, men kronglete liv som konge over både britiske og franske områder. Av sine samtidige blir han løfta fram som en helt, som gjennom sine grusomme massakreringer av muslimer og tidsriktige antisemittisme virkelig var kristenhetens beskytter. Steen har litt annet fokus.

I knappe setninger, og uten særlig mye overbevisning, forsøker forfatteren å kaste lys over kongens indre liv - som om det er noe han kan ha store forutsetninger for å kunne gjøre. Hva den virkelige Richard egentlig tenkte og følte om korstog, sin nemesis Saladin (1138-1193), mora Eleanor, kongeplikten, sin hustru, dronning Berengaria av Navarra (1165/1170-1230), Gud og så videre, er for det meste helt hemmelig. Så det Steen skriver må tas med en klype salt. Og han portretterer en konge som tviler, på det meste. Det kan naturligvis være tilfelle, men Steen har ikke historisk belegg for å kunne hevde det. Likevel er det et pluss at Steen ikke bare byr på rein heltedyrking.

Steens Richard går i krig og korstog med brask og bram, uavhengig av om fienden er hans egen far eller selveste Antikrist (samtidas populære kallenavn på Saladin). Han er avhengig av lojale og ikke minst økonomiske støttespillere for å lykkes i øst, men er litt for autoritær og flåkjefta til å bli godt likt. Han har ingen skrupler, og slakter i boka ned omtrent tre tusen muslimer, inkludert kvinner og barn, noe forfatteren poengterer flere ganger. Mange av dem dreper han sjøl. Han er altså en konge som ikke er redd for blod. Og han er heller ikke redd for å drepe foran Saladin, hvis styrker var vitne til massakren. At Saladin gjengjeldte med å ta livet av alle sine kristne krigsfanger, hopper forfatteren elegant over. I Løvehjerte er Saladin en tvetydig skikkelse: Han er militærstrategen som lar den blodtørstige, kristne kongen leve. Han er Richards fiende og hans redningsmann. Dette bringer Richard ut av balanse. Kan en slik edel handling, å redde sin fiende, begås av en ond mann? Kan det også hende at Saladin er skapt av Gud, er et menneske, som han sjøl? Og: Kan kristenhetens forsvarer være et dårligere menneske enn Antikrist?

Mange av disse spørsmåla er naturligvis interessante, ikke minst fra et etisk eller filosofisk ståsted, og ikke mindre i dag enn den gang da. Men formulert i hodet på Richard blir det fort en del forenklinger, samt repetisjoner, noe som trolig skyldes både form og forfatter. Derfor framstår den faktiske krigen og maktkampen mellom Saladin og Richard også som en livslang og stadig økende besettelse. Og når Saladin dør, litt etter det mislykka korstoget og ikke for Richards hånd, føler ikke Richard noen form for glede, noe han trodde han ville da han dro til Det hellige land. Her er altså et fnugg av utvikling å skimte - fra den ekstatiske krigsherren ved det herja blodbadet til noe som minner om refleksjon hos en litt mer moden mann. At Saladins kropp ikke lenger eksisterer, fjerner ikke skikkelsen Saladin fra Richards tanker. Slik blir Saladin også et symbol i teksten, og kilde til mye sjelelig uro og det vi i dag ville kalt mentalt stress. Akkurat dette viser Steen fram på en god måte.

Videre er boka delt i tre, etter de geografiske områdene Richard befinner seg i: del I heter Jerusalem, del II Dürnstein, del III Rouen. I hver enkelt bolk har så Steen delt opp teksten i mange små, nummererte kapitler, som tar for seg viktige og uviktige hendelser. Mye er Richards private grublerier, der han for eksempel drøyer i det lengste med å trekke seg tilbake fra Det hellige land. Hva vil mora si, paven, folket, hvis de får vite at han ikke har erobra Den hellige by, slik han skulle? Han har også ymse plager, og både i øst og hjemme i Rouen trenger han hjelp til å hanskes med smertene. Det blir mange bagateller etter hvert, kan hende litt for mange. Men slik er det kanskje om en har gått seg vill i sitt eget hode og ikke har noen å betro seg til. Ja, for hvem kan en konge egentlig stole på? Rikskanslere? Allierte? Bestevenner? Brødre? Sin egen mor?

Disse dilemmaene opptar stadig mer av Richards tid. Han blir urolig og mistroisk og ser konspirasjoner rundt hvert hushjørne. Samtidig må han leve med at han er ansvarlig for mange menneskers død, noe som går mer og mer inn på han jo eldre han blir. Plutselig ser han hva det betyr, at disse talløse, navnløse menneskene er noens sønn, bror, ektemann, at de har familier som venter, som er avhengige av dem, som har gitt alt og som nå ikke har noe igjen. Og de nedslakta vantro dukker opp igjen, sammen med ansiktet han frykter mest av alle: Saladin. Slik bringes spørsmål om samvittighet, moral, ondt og godt med mer på bane, men som likevel kun tematiseres indirekte i teksten. På mange måter er det fint, for da skapes et eget rom der også leseren kan delta.

Noe av det vanskeligste med historiske romaner, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Hvor mye kan en forfatter tillate seg, i skjønnlitteraturens navn? Hvor mye, og hva, kan en tolke av sparsommelige eller rikholdige historiske kilder? Steen holder seg, så vidt jeg kan se, nokså tett til standardfortellinga om Richard Løvehjerte - det vil si at en kan finne igjen det meste på Wikipedia eller lignende nettsteder. Men det at han i tillegg er selektiv med tanke på det som fortelles om Saladin, gjør at jeg trekker mye av Steens informasjon i tvil, noe som forstyrrer det som skal være ei skjønnlitterær lesing. Noe som virker som en tilfeldig håndtering av historiske fakta, gjør både forfatteren og boka mindre troverdig.

Den historiske kontekstualiseringa som forfatteren også prøver seg på, er ganske klein. Richard skal liksom være en danna og skolert mann, da han som kongssønn har tilgang på de beste lærere. Men det refereres aldri til noen slike, og Richard har heller ingen skolerte tanker. Han er i det hele tatt ganske enkel, og bryr seg om svært lite anna enn seg sjøl. Mora er hans læremester, og hun verdsetter korstog og poesi. Hun har klokketro på sin sønns framtid, så lenge han gjør noe innafor ett av de to vidt forskjellige feltene. Kombinasjonen er ikke egentlig utroverdig, men blir skralt skildra. Nest etter mora, finner Richard kulturelle og særlig litterære impulser hos sine eldre stesøstre. Her byr Steen på et stykke dårlig historisk spekulasjon om identiteten til Marie de France. Andre ganger, som når Steen av en eller annen grunn plutselig vil skrive om dogen i Venezia, går han helt ut av Richard, som han ellers følger tett i tredjeperson. Et slikt brått og uprofesjonelt brudd burde naturligvis vært luka ut. Og det med Anne Hofer er bare flaut. Et element som derimot bakes godt inn i teksten, er Hildegard av Bingen.

Å lese to historiske romaner på rappen, er kan hende ikke det beste. Det er i alle fall veldig vanskelig å ikke sammenligne. I dette tilfellet trakk Steen det korteste strået. Både Fange 59. Taterpige og Løvehjerte er litt monotone bøker skrevet i tredjeperson. Forfatterne sier lite, og kverner heller på det samme flere ganger enn å trekke inn nye elementer. Begge tekstene mangler i stor grad ytre spenning, uten at det egentlig er et minus. Men da må det andre innholdet i boka være minst dobbelt så bra, og trekke både handling, personer og lesere framover. Der Basso viser en genuin respekt for stoffet, er Steen så til de grader pretensiøs. Hun portretterer ei fattig taterjente, han en rik konge. Og vips er vi inne på kjønn og klasse, ganger to! Det er ikke særlig moro å se at slike kjønnsstereotypiske mønstre gjentar seg sjøl både i skrift og hos forfattere. Et annet tankekors er hvordan Basso forsøker å vise oss hvordan Maria har det, mens Steen hele tida forteller oss hvordan Richard har det. Det verste eksempelet i så måte må være denne setninga: Han fortsatte å dø. Tusen takk, Thorvald Steen, for at du skildrer så sanselig.

Videre må det nevnes at særlig i siste tredjedel av Løvehjerte er det noen setninger som i det hele tatt ikke henger på greip. Her har både forfatter og forlag slurva, og det er i beste fall bare irriterende. Men med alle disse faktorene lagt oppå hverandre, hjelper det pent lite at romanen bærer en så fin tittel. Den er rett og slett ganske pompøs. Opp som en løve, ned som en skinnfell, er det noe som heter. Og boms! - der ligger både Richard Løvehjerte og Thorvald Steen.