Vilhelms værelse

Bildekilde: Bokelskere

Det første jeg tenkte da jeg kom ordentlig i gang med denne romanen, var: For et språk! Og da jeg hadde lest den ut: For et språk! Deretter: For ei bok!

Hun er dansk, Tove Irma Margit Ditlevsen (1917-1976), men for meg var hun nokså ukjent inntil jeg endelig fikk lest ut Vilhelms værelse fra 1975, som over nyttår ville runda hele ti år i ulesthylla mi. På mange måter er det rart at den har blitt stående så lenge. På andre måter ikke - jeg kan huske at jeg har prøvd meg på boka et par ganger tidligere da jeg var i begynnelsen av tjueåra. Men jeg kom meg ikke forbi den voldsomme og kaosprega åpninga, den trykkende følelsen av nederlag som ligger i, under og mellom linjene, intensiteten i språket og de mange tidshoppene. Nå, derimot, kom jeg igjennom alt sammen. Men om jeg blir klok på det, er en annen sak.

Hovedpersonen i romanen er forfatteren Lise Mundus, som det fortelles om i tredjeperson. Hun er en feira forfatter, en av Danmarks mest kjente, men hun er fanga i et destruktivt ekteskap, der hennes maktsjuke alkoholikermann Vilhelm bestemmer alt. Hennes fortid som narkoman hjelper heller ikke på saken, og hun lar seg dytte og manipulere, kue og bruke. Helt til hun får nok, og forsøker å ta sitt eget liv, hvilket bringer henne inn på en institusjon for en liten periode. Så er det ut igjen, og på'n igjen. Lise og Vilhelm misliker hverandre så sterkt at de mer enn gjerne er utro, de skryter av det, de bruker det som våpen i ei krigføring de kaller "vårt kjærlighetshat". Ja, for de elska hverandre en gang for lenge sida, og har en halvvoksen sønn sammen. Men nå, etter 22 år, dominerer hatet, ønsket om å påføre hverandre lidelse, behovet for total grusing og forsøksvis løsrivelse. Vilhelm drar, for alvor. Lise legges inn. Og for første gang i deres lange ekteskap, er de fra hverandre over en lang periode.

Men etter hvert som teksten trekker med seg leseren framover, fra det umake paret i leiligheten ovenpå, besatt av bestialiteter og destruksjon, fra Vilhelms værelse, der han isolerer seg, raller, drikker og spyr, fra Lises nervøse virring og endeløse provokasjoner, til Vilhelms raseri, hans utallige elskerinner, til det tragiske ekteskapets mange utfordringer, kriser og krangler, til psykiaterinnspill, medikamenter og sjølmedisinering - skjønner en hva som egentlig er kjerna i romanen. 

Det første en innser, er hvordan disse to, Lise og Vilhelm, som gjør alt de kan for å skade hverandre, gjør det fordi de er avhengige av hverandre - deres felles historie, den glødende kjærligheten og det like glødende hatet. De kan rett og slett ikke leve uten hverandre, uten den grusomme og giftige dynamikken. De er som besatte. Vilhelm skriver i dagboka si at lidelse så lett blir nytelse for Lise, og derfor kan han aldri plage henne nok, han får ikke jaga henne bort, hun drar aldri. Og Lise sier det rett ut: Den dagen han drar for alvor, er den dagen hun endelig kan begynne planlegginga av sitt eget sjølmord. Som om en verden uten lidelse er en verden hun ikke vil leve i, som om Vilhelm er alt. Og disse to er hverandres alt. De er hverandres evige kamp mot det onde, i seg sjøl og i den andre. Det er så direkte formulert, så usentimentalt formidla, at en nesten ikke klarer å ta teksten innover seg, en kjenner bare på vemmelsen Ditlevsen vekker i en, setning for setning.

Det andre som blir tydelig, er hvor mye av romanen som framstår som sann. Visse bøker vil aldri bli noe mer enn et oppkok, fordi avstanden mellom det litterære universet og leserens konkrete verden blir for stor. Her er avstanden stor, men likevel urovekkende nær, fordi forfatteren trekker universet helt ned til oss, det er som å gå inn i en naboleilighet, for eksempel den nedenfor, og inn på et tilfeldig værelse, ikle seg klærne i klesskapet og sove under den andres dyne. Vi blir aldri invitert med inn, men vi aktiveres som en slags kikkere, særlig gjennom paret ovenpå, og deres primitive, pirrende glede i andres ulykke. Vi kikker i, pirker i og grafser i Tove Ditlevsens levde liv. Og det er ekkelt.

For Vilhelms værelse handler aller mest om Lise Mundus, som "er" Tove Ditlevsen. Er i overført betydning, for det er naturligvis sprik. Men det blir likevel fort tett, kan hende alt for tett. Ditlevsen skriver inn seg sjøl, som Tove, fortelleren av romanen, og om seg sjøl, som Lise, som også forteller romanen, slik at metanivåene blir flere. Dette understrekes når en sammenligner romanen med Ditlevsens eget liv, hennes tarvelige arbeiderklasseoppvekst, problemene med alkohol og stoff, de fire ekteskapene og de fæle mennene, prisene, krisene, de psykiske problemene, innleggelsen og til slutt, det endelige sjølmordet. Vilhelms værelse er romanen om denne talentfulle, vakre kvinna med dårlig sjøltillit og knapp skolering, som defineres ut ifra og brytes ned av et mannlig blikk. Ei kvinne som vil domineres, og som i neste øyeblikk ikke vil. Ei som trenger destruksjonen for å skrive godt, som nyter nedturene for å skape. Like mye som boka er romanen om hennes eget liv, er den også romanen om hennes død.

Ditlevsen opererer med flere tidsplan i romanen, som hun uanstrengt beveger seg i mellom. Det er et nåtidsplan, som langsomt går framover. Dette handler om Lise som er innlagt, og hva som hender når hun vender hjem etterpå, når Vilhelms værelse er tomt. I bruddstykker får vi så vite om utvalgte hendelser i fortida. Det handler aller mest om Lise nå også, og hvordan hun bruker og brukes av Vilhelm, og hvordan angsten for å være aleine er verre enn alle krenkelser. Det er som å lyssette stadig nye deler av et skyggefylt bilde. Det er stygt og ufint, ekkelt og fælt, alt som vises og alt som skjer. Og det er så knapt og elegant skildra at en ikke merker at hendelsene, sansingene og orda kryper opp i en som bendelormer. 

Boka er intens og teknisk briljant, Ditlevsen turnerer virkemidlene elegant og bevisst. Det er en logisk orden i åpningskaoset, det er en hensikt bak hver person, hver handling. Stoffet har driv og kraft, sprengkraft, for det er tungt skyts forfatteren kommer med. Men hun skylder aldri på noe eller noen. Hun skildrer nådeløst, som et tidsvitne, sier: Sånn var det, sånn er det. Og fordi hun er så oppriktig og sann, blir det til at en tror på henne. En tror til og med på det verste, fordi det formidles så rett fram, nesten kynisk. All ømhet er skrelt vekk. Det er ingen kjærlighet til Vilhelm i teksten. Men det er ingen kjærlighet til Lise heller. Vi nærmer oss kan hende en slags kjølig forståelse, men ikke noe mer. Det slo meg underveis at stoffet er håndtert på en utprega maskulin måte, og har en ganske maskulin framstilling. Slik er Tove Ditlevsen stilmessig en naturlig forlengelse av forfattere som Amalie Skram (1846-1905) og Karen Blixen (1885-1962).

Romanen Vilhelms værelse er et imponerende stykke håndverk, det er stilsikkert, stramt og sterkt hele veien. Og språket er suverent. Men leseropplevelsen var mer ubehagelig enn god, fordi boka var, for meg, overraskende destruktiv, og urovekkende i sin tematisering av et akterutseilt ekteskap. Jeg ender derfor med stor respekt for Tove Ditlevsen som forfatter, og jeg forstår godt hvorfor hun har den posisjonen hun har i dansk litteraturhistorie. Men jeg vil nok vente litt før jeg gir meg i kast med neste Ditlevsenverk. Det krever både mot og styrke. Romanen var forøvrig upåklagelig oversatt av Torborg Nedreaas (1906-1987) - en søster i ånd og verk.