Det siste landet

Bildekilde:
Tussilago forlag

En av de bøkene som har tatt meg med lengst bort i sommer, er fagboka Det siste landet (2010) av Øistein Hølleland (f. 1950). Det hele begynner, som det så ofte gjør, i England, med en mann som heter James Cook (1728-1779) og ei diger seilskute som får navnet Endeavour. Sammen med 93 andre mennesker - sjøoffiserer, marineoffiserer, tolv soldater, 59 sjøfolk og elleve sivile, samt proviant for atten måneder, legger kaptein Cook ut fra kaia i Plymouth den 26. august 1768. Stillehavsekspedisjonen skal komme til å ta nesten tre år. Mange kommer aldri tilbake.

Åra mellom 1768 og 1771 er svært spennende, og ikke bare for dem som er om bord på Endeavour. Vitenskapene gjør flere store framsteg. Det er mye som skjer i Europa med det som viser seg å bli opptakta til den franske revolusjon, og det både ulmer og smeller i Amerika. Sjøfartsnasjonene, datidas stormakter, Spania, Portugal, Nederland, Frankrike og England, konkurrerer innbitt om å være raskest, størst og best - og først. Det er Georg III (1738-1820) som sitter med makta på holmen, og under han skal Storbritannia virkelig bli et imperium; overlegne til sjøs, økonomisk og militært sterke og en framtredende kolonimakt i et stadig mer finmaska handelsnettverk. Mye er Cooks fortjeneste. En av de viktigste oppgavene kaptein James Cook får, er å plante det britiske flagget overalt hvor han kommer. Og han kommer langt.

Hovedoppgava til kaptein Cook er likevel å finne det som kalles Sørkontinentet. Datidas forskere mente det måtte finnes et kontintent til, langt sør på jordkloden, ellers ville det ikke være balanse på kloden. For å dekke over det egentlige oppdraget, er den offisielle versjonen at Cook sendes ut med en rekke forskere for å observere Venuspassasjen fra andre sida av jorda. Det er en tilsynelatende harmløs ekspedisjon, som ikke vil skaffe Storbritannia flere konflikter med de andre stormaktene. Om de derimot visste at Cook og det britiske flagget seilte etter Sørkontinentet, ville det mest sannsynlig blitt ett kappløp med store omkostninger i form av menneskeliv. Men stormaktene kjøper teorien: om passasjen måles fra flere steder på jorda samtidig, vil målingene bli mer nøyaktige. Og Endeavour får seile uten konkurranse, med sine vitenskapsmenn om bord.

Men Cook har også flere oppdrag. Han skal observere så mye som mulig, gå i land på nye steder, ta land i besittelse for den britiske trona og melde tilbake til Admiralitetet. I tillegg skal han navigere Endeavour gjennom farvann ingen europeere før har seilt i. Det vi si at det settes utrolig høye krav til Cooks kunnskaper om skuta, vær, vann og navigasjon - han får ingen hjelp av kart eller lignende. Er han i tvil, må han rett og slett sende en mann ut med sluppen for å måle hvor langt det er ned til havbunnen! Men James Cook er en gluping. Han lager kart etter hvert som Endeavour seiler, og mange av kartene hans over Australasia er så nøyaktige og gode at de er blitt brukt helt fram til våre dager. Attpåtil styrer han skute og besetning med en hard, myndig hånd. Det viktigste for Cook er at mennene om bord ikke skal dø.

Døden kommer likevel om bord på Endeavour. Den første som omkommer, mister livet i ei tragisk ulykke. Dem blir det flere av. Seinere skal både vær, vann og tropesjukdommer ta livet av mange menn. Men Cook og skipslegen William Monkhouse kjemper først og fremst i mot skjørbuk - sjøfolkas mest frykta sjukdom som alt for ofte ender med død. Det topper seg allerede i september 1768, litt mer enn en måned etter avreise, da tre sjøfolk nekter å spise maten sin. De blir straffa med tolv piskeslag hver, og eksempelet er satt. Om bord på Endeavour skal alle spise den maten de får! Cook visste ikke, som vi veit i dag, at skjørbuk kommer av mangel på c-vitaminer. Men fordi han hadde lang fartstid til sjøs og var en skarp og klok iakttager, hadde han sine teorier. Cook hadde trua på fersk mat, sitrusjuice, malt og over 2500 kilo (!) med surkål. Og fordi han var så sta på dette med kosthold, var hans sjøfolk samtidas friskeste.  

Men boka handler ikke bare om Cook, den handler om så mye mer. Hva skjer egentlig om bord på seilskuta Endeavour? Hvor seiler Cook, hvor blir det uvær, hvor står skipet helt fast? Seilasen er lang; de har med mat for atten måneder, men blir borte dobbelt så lenge. Flere ganger er sjøfolka nær krise: ferskt vann og fersk mat mangler. Hva gjør kapteinen? Forfatteren støtter seg i stor grad på Cooks egen logg og notater fra andre om bord når han skildrer vanskelige tider og dramatiske dager. Vi får ofte servert flere perspektiver: økonomiske, etiske, religiøse, og kommentarer fra sivile som rikmannen Joseph Banks (1743-1820) og kunstneren Sydney Parkinson (1745-1771).

Etter å ha runda Kapp Horn i januar 1769 seiler Endeavour bokstavelig talt i stilla. Himmel og horisont går i ett, ikke bare i uker, men i måneder. Og enda er det bare 1769 og to år igjen av ekspedisjonen. Men det er det ingen som veit. De veit bare at de er utrolig langt hjemmefra, og at de lengter hjem. Flere sjøfolk blir rastløse, drikker stadig mer og mer, ser syner. De vil jo så gjerne se land! Hvor kommer de så i land, når de endelig kan se noe anna enn blått og hvitt? Og hva oppdager Cook og mannskapet hans på seilasen? Finner de Sørkontinentet, eller noe helt anna - hva er "det siste landet"? Får de overvært Venuspassasjen, som de skal? Mye skal klaffe for at alt skal gå bra. Er Cook usedvanlig dyktig, eller har han også litt flaks? Det er vanskelig å svare på, men etter endt lesing er det i alle fall sikkert at han hadde med seg en rekke gode sjøfolk og var i besittelse av ei usedvanlig flott skute. Det viktigste for oss i ettertid er likevel det følgende: Hva er konsekvensene av kaptein James Cooks lange Stillehavsekspedisjon?

Det siste landet er egentlig beregna på ungdommer, men kan med stort utbytte også leses av voksne. Forfatteren går direkte inn i ei veldig spennende tid, og sånn sett krever boka kanskje noen bakgrunnskunnskaper. Men forfatteren er flink til å konkretisere og gi eksempler underveis, slik at fortellinga om Cook og hans menn ikke blir så fjern, verken i tid eller rom, som det den egentlig er. Mange partier i boka er språklig stramme, drivende gode, spennende og fint fortalte. Det skinner igjennom at stoffet er faglig gjennomarbeida, og at forfatteren, som nesten konsekvent er tilbaketrukket, er entusiastisk på vegne av fortellinga. Men av og til blir det litt mer hakkete språklig, og enkelte steder forekommer litt slurv: det står for eksempel både Monkhouse og Munkhouse, Gøring og Göring. Det hadde også gjort seg med flere bilder, kart, tabeller og faktabokser underveis. Likevel er min største innvending at boka er for kort. På kaptein James Cooks lange Stillehavsseilas er det så uendelig mye å ta tak i. Men kanskje det er lov å håpe at forfatteren ved en annen anledning gjør nettopp det?