Ramayana

Bildekilde: Bokklubben

For å komme igjennom alle kategoriene i vinterens bokbingo, måtte jeg leite høyt og lavt i ulesthyllene etter bøker som kunne passe. For eksempel til en kategori der formuleringa var noe slikt som å lese ei bok fra en annen kultur. Da passa det ypperlig med Ramayana! For særlig lenger unna i tid, sted og kulturelt uttrykk skal en vanskelig komme.

Ramayana er ett av to episke dikt kjent fra gammelindisk litteratur - det andre er Mahabharata. Det er overlevert på sanskrit og en mann ved navn Valmiki oppgis å være forfatteren. Men det er flere forfattere eller nedskrivere som står bak den noe seinere og endelige versjonen av Ramayana. Ramayana har, slik mange andre gamle episke verker, levd lenge på folkemunne før skriftfestinga. Derfor eksisterer det gjerne mange ulike versjoner som overlapper hverandre. Eposet blei trolig skrevet ned i sin helhet over en lengre periode rundt vår tids år null - fra to hundre før til to hundre år etter. Verket er fortsatt et av de mest populære skriftene for hinduene.

Valmiki regnes som grunnleggeren av indisk litteratur og var den aller første poeten som skreiv på sanskrit. Han levde nord i India for omtrent 2400 år sia. Noen mener at Valmiki levde samtidig med helten i eposet han skreiv ned, prins Rama. Valmiki har også skrevet seg sjøl inn i eposet, og opptrer som hjelper og lærer for henholdsvis Ramas kone og Ramas barn. Dette mener enkelte beviser at de var samtidige, men i mine øyne er det heller svevende. Valmikis kulturelle, litterære og religiøse påvirkningskraft var så stor at han fikk egne templer oppkalt etter seg. Ett av dem står fortsatt, og antas å være minst 1300 år gammelt.

Formen i eposet var ved første øyekast noe fremmed. Jeg er mer vant til lange fortellende dikt som for eksempel Iliaden, der teksten er tett og kompakt og både kan leses med rytme, som et dikt, eller uten, som prosa. Og det var kanskje det jeg forventa denne gangen også, men her insisteres det på en lyrisk form. Ramayana består av totalt sju bøker, eller cantos. De er videre inndelt i sanger, og til sammen har disse 24 000 vers. Versefoten kalles shloka og er grunnstammen i indisk episk diktning - det sies at Valmiki var den som skapte og brukte versefoten for første gang. Rimmønsteret er aa, bb, cc og så videre, og versene står to og to med blankelinje før og etter. Slik blir teksten luftig og lett å lese. Opprinnelig består fire kvartvers av åtte stavelser, eller så har to halvvers seksten stavelser. Men hvorvidt dette er prioritert eller ivaretatt i min utgave, og hva oversetter Signe Cohen (f. 1968) har tenkt rundt dette, er jeg ikke helt sikker på.

Her er et utdrag fra side 12-13 i første bok, der et vesen stiger ut fra ilden for å samtale med kong Dasharatha:

"Se, denne vellingen som du nå får,

vil gi deg sønner, gull og gode år. (...)

Og kongen bukket dypt for ildens ånd

og mottok vellingfatet fra hans hånd. (...)

Med ett lå dronningsalen hyllet inn

i lys så skjært og skjønt som måneskinn.

Til Kausalya gikk kongen først av alle.

- Spis kjære, sa han, og hun fikk det halve.

Og halve resten fikk Sumitra smake,

Kaikeyi halve det som var tilbake. (...)"

Tittelen Ramayana går rett til kjerna av handlinga: Den betyr Ramas reise eller Ramas hærtog. Kort fortalt er det slik at den unge prins Rama på alle måter er en kjekk kar. Faktisk er han minst dobbelt så kul som alle brødrene sine, noe pappaen syns er flott, for Rama er hans favoritt, men alle de andre konene hans liker dårlig Ramas posisjon. Det er jo da en fare for at han blir konge, og ikke deres egen sønn -. Når Rama så vinner seg en vakker hustru i en konkurranse, legges alt til rette for at de kan ta over kongeriket. Men den ene kona ser seg nødt til å innkassere en tjeneste hos kongen, og slik sendes Rama i eksil. Og prinser i eksil kan ikke være konger! Ramas dydige og trofaste hustru Sita følger med. Ute i skogen blir hun bortført av en demon ved navn Ravana. Og resten av eposet handler stort sett om Ramas kamp for å få Sita tilbake. Det viser seg at han må ha hjelp av Hanuman og en hel apehær for å få det til!

Men, og her kommer den litt uventa vridninga, når han så endelig har oppnådd sitt høyeste ønske, nemlig at han har funnet og redda Sita og bekjempa Ravana og hele demonhæren, så sender han Sita fra seg. Han kan nemlig ikke være viss på at hun har vært han helt trofast gjennom adskillelsen - hun kan ha gått med på å ligge med kidnapperen sin, for eksempel. Men Sita nekter for at noe har skjedd og går svært langt for å bevise sin uskyld; hun kaster seg på bålet i desperasjon og kommer uskadd ut fordi hun har æra i behold. Ekteparet får da en fin periode sammen, men når Sita går gravid, tynges Rama igjen av tanker om utroskap, og Sita forvises. Det er her, når hun er i skogen og har født tvillingsønnene sine, at Valmiki personlig dukker opp. Når Rama da nok en gang krever hennes vitnesbyrd før de kan leve sammen som rette ektefolk, mange år seinere, slukes hun av jorda.

Uten at jeg skal trekke for mange paralleller mellom denne teksten og nåtidas India - for det er jeg overhodet ikke skolert til å kunne gjøre - vil jeg bare si at det er påfallende hvor mange krav som pålegges kvinna her. Hun har et enormt regelverk å forholde seg til, og det er sannelig ikke lett å manøvrere i det! Sita er et ideal, det vil si et fullkomment mønsterbilde, noe opphøyd. Hun er figuren "den trofaste hustru" som følger sin mann i ett og alt og legger sin vilje, sine tanker og sitt liv under hans. Og i følge en indisk spørreundersøkelse som siteres i det innledende essayet, var det Sita som fortsatt på 1970-tallet - med overveldende flertall - blei framholdt som den ideelle rollefigur for kvinner. Hvilke lenker legger en da ikke på seg sjøl? Det er mildt sagt sjokkerende at folk kan ønske å leve i et slikt stramt nett, men det forklarer også mye av problematikken India strever med i dag, og da tenker jeg sjølsagt på hvordan kvinner behandles. Å endre holdningene i et så digert og mangefasettert land er ille nok om en ikke skal kjempe mot flere tusen år gamle ideer i tillegg - ideer som ikke bare bekreftes i litteraturen, men som også manifesteres helt systematisk i religionen.

Tilbake til teksten. Den versjonen jeg har lest, er en nokså forkorta utgave, der leseren kun sitter igjen med essensen av Ramayana. Av de sju bøkene er seks representert, alle med kortere eller lengre utdrag. Det er den siste boka som er utelatt, men den sies også å være et seinere tillegg, skriver Cohen. Alle vers er nummererte, slik at det er enkelt å finne fram i teksten, og leseren ser hele tida hvor mye som mangler av konteksten. Det er med andre ord lagt ned en solid innsats for å komprimere et stort verk, oversette det til norsk og deretter gjøre det leservennlig. Men naturligvis lurer jeg på alt det som er blitt utelatt, og hvilken kunnskap vi som leser denne varianten går glipp av. Dette er tross alt et monumentalt verk, ett av de viktigste i hinduismen, som leses av flere millioner mennesker over hele Asia hvert år, og som har egne versjoner i mange land. Men hovedpersonene er alltid de samme.

Som de fleste andre gamle epos er også Ramayana insisterende og krevende: Leseren må gå fullstendig med på tekstens premisser. Skal en sitte bister og surmaga og si at apekatter ikke kan snakke, langt mindre fly, og i alle fall ikke kjempe mot demoner, som heller ikke fins, ja, da har en et grunnleggende problem i møte med Ramayana. Den allvitende fortelleren, som altså er Valmiki, har ikke som oppgave å gjøre dette troverdig. Han skriver ned ei historie som bygger bro mellom den konkrete verden og ideene, folket og gudene. For Rama er egentlig en inkarnasjon guden Vishnu - med andre ord griper gudene direkte inn i handlinga her også. Slik blir det lett å trekke paralleller til både Odysseen og Iliaden, Gilgamesh, Bibelen og ikke minst deler av den norrøne diktninga, uten at jeg skal gå videre inn på det nå.

Jeg syns det er spennende å lese gammel litteratur. Den har ei egen kraft, og det er nesten så det runger bare en åpner boka. Det er interessant å se hvilket tankegods tekstene stiger fram fra og hvordan en kan gjenfinne de samme tankene i dagens samfunn. Når en sitter med nettopp disse tekstene, ser en hvor mye eller hvor lite menneskene har forandra seg - jamfør eksempelet med India over. Videre er det moro gjenkjenne ulike motiver, være seg religiøse eller litterære, se forskjellige problemstillinger og deres løsninger og ikke minst hvor lett teksten og menneskene glir inn i en sameksistens med guder og myter, tusser og troll, eller snakkende dyr og demoner, slik som her. Jeg opplever at disse tekstene ofte snakker direkte til leseren, og at leserens utbytte er svært konkret. I Ramayana skildres idealmenneskene, gudeprinsen og hans kone, slik at alle hinduer for evig tid skal ha ei høyverdig moralsk, religiøs, ekteskapelig og kjønnsbasert rettesnor å strekke seg etter. Om en velger å ta til seg det teksten formidler, er en helt annen sak.