De fire store (2)

Ja, for hvor blir det av kvinnene? De er totalt utelatt fra "de fire store" og hentes sjeldent opp og fram i andre sammenhenger der store mengder gammel litteratur skal komprimeres for et moderne publikum. Det er det lett å se på denne Wikipediasida, der fem ulike kanoner for norsk litteratur sammenstilles. Jeg vil her forholde meg til den siste utgaven (2007), der kun tre kvinner er representert: Camilla Collett (1813-1895), Sigrid Undset (1882-1949) og Cora Sandel (1880-1974). I følge NRK er også Gunvor Hofmo (1921-1995) en del av kanonen fra 2007, men dette har de glemt å få med på Wikipedia. Uansett er det snakk om at fire av tjuefem kanoniserte forfattere er kvinner, over ei tidsperiode på omtrent tusen år, fra Voluspå (hvis tilblivelse og datering er usikker) til Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid (f. 1966). Sjøl om jeg er veldig klar over at det å være forfatter lenge var en svært mannsdominert beskjeftigelse her til lands, og at kanonkonkurransen er hard, er det for lite med fire kvinner på tusen år. Rett og slett fordi vi veit det er flere. Og jeg vil her hente dem opp og fram, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er minst like gode som sine mannlige forfatterkolleger, og derfor bør huskes og leses på lik linje som disse.

Her er derfor et nytt alternativ til de fire store. For det første må vi utvide tidsperioden litt, slik at vi kan få med den forfatteren som faktisk er aller viktigst når det kommer til den realistiske litteraturen i Norge, nemlig Jacobine Camilla Wergeland (1813-1895), seinere kjent som Camilla Collett. Og hvorfor er hun egentlig viktig? Jo, fordi hun innleder hele den realistiske epoken med sitt enestående verk Amtmandens Døttre fra 1854-55. Amtmandens Døttre er Norges første tendensroman, og dermed tar Collett, som leste mye og var inspirert av utenlandsk litteratur, innersvingen på Georg Brandes (1842-1927), som har fått æra for å innlede tendensromanens epoke i Skandinavia gjennom sine forelesninger om at den nye, realistiske litteraturen skal "sætte problemer under debat". Nettopp dette gjør altså Collett om lag femten år før Brandes holder sine forelesninger, og dermed baner hun veien for sine etterkommere - inkludert Brandes.

Men det betyr ikke at det litteraturhistoriske skiftet fra romantikk til realisme ikke hadde kommet uten Collett. Hun var nemlig ikke aleine om å problematisere sin egen samtid - her kan vi igjen trekke fram de fire (seks) store, som jeg presenterte her. At så mange forfattere, og flere med dem, slutter opp om realismen sier mye om sjangeren, dens viktighet og tida forfatterne levde i. Det var rett og slett behov for en annen type litteratur, en litteratur som ikke formidla glansbildeversjoner av det som for mange var en grim virkelighet. Og ei som virkelig ikke la fingra i mellom og som har en av de mest maskuline skrivestilene jeg har vært borti, hvis en ser bort ifra sagalitteraturen, er Berthe Amalie Alver (1846-1905), bedre kjent som Amalie Skram.

Og Amalie Skram, som på mange måter er Camilla Colletts naturlige arvtaker, er realist og naturalist og opphavskvinna bak et av de mektigste verka i norsk litteraturhistorie, nemlig romansyklusen som kalles Hellemyrsfolket (1887-1898). Men hun er hårreisende nok ikke inkludert i 2007-kanonen. Hvorfor vites ikke, sjøl om både verk og forfatter står i særklasse i norsk sammenheng, og Skram er blant de viktigste innafor "det moderne gjennombrudd" ved sida av Kielland og Lie. Skram har et imponerende forfatterskap med solid tematisk dybde og bredde, hun psykologiserer mesterlig og utforsker relasjoner mellom mennesker på en uhyggelig nøyaktig måte. Så fikk også Litteraturfestivalen på Lillehammer stor kritikk for sin uforståelige utestengelse.

Mellom Collett og Skram fins det også en forfatter som bør inkluderes: Anna Magdalene Kragh (1819-1903). Hun blei født i Danmark, men bodde og skreiv i flere perioder i Norge. Litteraturhistorisk sett er hun viktig av flere grunner, for det første på grunn av sin mangfoldige produksjon av skuespill, dikt og fortellinger, som blei svært populære, for det andre for sin nærhet til Henrik Ibsen. Han debuterte i 1850, hun i 1852, og fra 1856 vanka de mer eller mindre i samme krets. Det er nærliggende å tro at de har påvirka hverandre. Magdalene Thoresen hadde også en venn i Bjørnstjerne Bjørnson. Videre hadde hun en solid lærerutdannelse, arbeida som kritiker og opplevde at verkene hennes blei oversatt til flere språk. Hun fikk størst suksess med folkelivsskildringene Signes Historie (1864) og Billeder fra Midnatsolens Land I og II (1884 og 1886).

Om vi nå skal holde oss innafor realismen, må neste storhet være Karen Hulda Bergersen (1862-1934). Hulda Garborg er kanskje mest kjent for et solid kulturengasjement, men hennes skjønnlitterære forfatterskap er ikke til å kimse av, og det er faktisk også ganske omfattende: Fra debuten i 1892 og fram mot 1930-tallet, kommer det ut nesten førti titler. Garborg vakte stor oppsikt med verkene sine i samtida, særlig når hun fritt og åpent tematiserte og diskuterte kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. Det var sterk kost for borgerskapet, og enda verre blei det av at Garborg lot de fiktive kvinnene sine være sterke og frie. At Garborg i likhet med Thoresen ofte utelates i litteraturhistoriske kanoner, er et eksempel på hvordan ettertida vurderer deres roller: De er først og fremst engasjerte teater- og kvinnesakskvinner med sans for folkelighet, deretter forfattere. Sjøl tror jeg de opplevde at det var motsatt. Arne Garborg og Alexander Kielland hadde blitt ofre for tilsvarende nedvurderinger om de ganske enkelt var blitt henvist til som målmann og fylkesmann.

Ved sida av Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Amalie Skram og Hulda Garborg er det naturligvis mange flere forfattere som med fordel kan hentes opp og fram. Men det er disse fire jeg lander på nå, som alle er representative for 1800-tallsrealismen, og som i noen grad virker innafor samme tidsepoke (siste halvdel av 1800-tallet, igjen med vekt på de siste tiåra fram mot århundreskiftet). Tematisk sett glir forfatterskapene over i hverandre, og med en sterk kvinnepolitisk agenda som fundament baner de veien for neste generasjon forfattere og kvinnesakskvinner.

Og nå har jeg forsøkt å problematisere begrepet kanon og kanoniseringsprosessen en smule. Men uansett hvordan en snur og vender på det, blir det litt feil. Noen, ofte mange, må utelates. Med vilje, av vanvare, av glemsel, mot bedre vitende. Alle kan ikke være med i en kanon. Det blir et utvalg, ofte er det subjektivt, men jeg mener vi med fordel må strebe mot å gjøre utvalget mest mulig objektivt og korrekt med tanke på hvordan det faktisk var i samtida den gangen. Hvilke kulturpersonligheter prega den litterære debatten? Hvem agerte i den litterære offentligheten, og hvem gjorde det ikke? Hvilke bøker skapte furore? Hvilke forfattere fikk gode kritikker, stipend, oversettelser, utmerkelser og priser? Og ikke minst: Hvor finner vi litterær kvalitet? Gir disse spørsmåla et enhetlig svar, er det å lage en kanon litt mindre problemfritt. Men når det kommer til norsk litteraturhistorie, kan en diskutere seg gul og blå, det er jeg sikker på. Og det er vel verdt å ta runden med jevne mellomrom.

(Og om det er noen som lurer på om jeg rett og slett har glemt vesentlige storheter som for eksempel Sigrid Undset, dikterdronningen, så kan jeg avkrefte: Det har jeg ikke. Men her var det 1800-tallet som var i fokus. Undset er riktig nok født i 1882, men hun debuterer ikke før i 1907, og tilhører således neste generasjon. Og hvem er da "de fire store"...?)