Bildekilde: Bokelskere |
Arne
Garborgs (1851-1923) roman Fred,
fra 1892, er språkkunst og boring i Enok Hove, en plaget sjel, klemt
mellom den gamle og den nye tid, Det gamle og Det nye Testamentet.
Åpninga
kjenner sikkert mange: Utanfor,
i vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand. Det er
sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt,
endelaust.
Dette
frie, udelte havet, er av same karakter som romanens tittel, Fred.
Nemlig motsatsen til det som foregår i romanen. All lengsel står
mot dette hele, udelte, denne freden, friheten, som fins, både som
en lengsel og en mulighet, og som er så beint umulig å nå for Enok
Hove.
Bonden
på Høgjæren utkjemper en sjelestrid, med seg selv, om sin sjels
frelse. Alt han ønsker er fred – i sjela. Han higer etter indre
ro, og visshet for at Gud ser i nåde til han. Men hvordan kan han
være sikker? Er det ikke selve Djevelen som sitter på skuldrene
hans når han syntes han har gjort rett, gitt mat til de sultne,
husrom til de husløse, tukt til sine kjære og avkall på tobakk? Er
det ikke nettopp en slags betaling på forskudd, for at han skal være
sikker på å komme til himmelen? Og da blir jo disse gode
gjerningene Satans verk, for om han rettelig var frelst, ville han
stolt blindt på Guds omtanke for han.
Slik
plager Enok Hove seg selv. De harde vilkårene fra Det gamle
Testamentet er han villig til å tåle, han arbeider hardt og unner
seg selv lite. Men så var det den ufortjente nåden da, som Jesus
snakker om i Det nye Testamentet. Kan det være rett, at selv fanten,
som lite gjør og ingen kan stole på – at han like retterlig kan
komme til himmelen?
Enok
Hove er en vakker, følsom og arbeidsom hedersmann. Han er gift med
et dugelig kvinnfolk, Anna, har fem lydige barn og er en dyktig bonde
med sterk helse. Han har et godt rykte i bygda også, men alt dette
gode er for ingenting, regner Enok, om hans sjel er villfaren. Han
skimter Satans onde øyne overalt og lengter etter å bli frelst, og
å bli båret på troens vinger. Han grubler seg ned i mørk
håpløshet, men i sin dypeste fortvilelse, opplever han et syn:
Frelserhånda, gjennomboret av en nagle, strekker seg mot han.
Endelig
får Enok nådestegnet, og kan leve i fred med seg selv, i tiltro til
egen tro. Men det betyr bønn og andakt morgen og kveld, stygge klær,
ingen moro, fullt av tiggende fantepakk i stua, blodslit på åker og
eng og gledesløse år for familien. At Enok påfører sin familie
altfor harde krav, innser han ikke. Oppfylt av lykkerus, trygghet og
krefter, styrer han nådeløst over andre. Inntil mørket kommer over
han igjen. Denne gangen er det presten som med sin blide, vennlige
forståelse av skriften, redder Enok fra villfaring.
Enok
blir nå mildere. Livet leves mer etter Det nye testamentet, og ikke
etter Det gamle, som før. Han tar til å bruke slåmaskin og kommer
inn i fattigstyret. Han er mild i sin forståelse for fantepakket,
som han tidligere nok huset, men fordømte. Med tålmodighet vil han
vinne fram, slik presten formaner han til. Men Enok kjenner ikke den
oppløftende gledesrusen lenger. Han lengter og venter, og må til
slutt i kjelleren en tredje gang. Da er det Hauge-predikanten som
redder han, og det blir mulig å arbeide hardt igjen, si ja til å
sitte i skolestyret og kjøpe seg karjol. Men usikkerheten gnager og
når det røyner på neste gang, fins det ingen hjelpere som kan nå
inn til Enok Hove.
At
fantefølge, som han har hatt i sitt brød og fått bygd hus til, en
natt raner huset for alt av verdi; sølv, klær, gaver og mat – får
Enok til å innse at han ikke er verdig. Alt hans strev er ingenting
verdt. Fanten ler av han, raner han, lever godt, som liljene på
marken, uten å arbeide eller be. Men folk kommer til Enok, naboer,
slekt, gamle venner, for å trøste, med ønsker om å hjelpe han
bort fra svartsynet – det bare duger ikke. Smådjevlene har begynt
å leike i sidesynet hans. Gud har forlatt han, og verre blir det.
Garborgs språk er så vakkert og presist, at det bare er å gi seg over!
Språkkunsten er rytmisk, melodisk, innholdsmetta og sanselig. Min
utgave har alle de gamle skrivemåtene, og bokstavrim, innrim og
assosiasjonsskapende dialektord klinger gjennom hele teksten, som på
side 119 (Aschehoug, 2007):
Våren
var komin; nordvesten tok si tyngjande hand burt ifrå landet, og alt
livna upp. Lynget friska på seg og myrane grønka. Hesteblomane
glødde i bakkene som brennande ljos. Stykmorblomen slo upp sine blåe
augo, bljuge, bedande barneaugo. Knoppar svall og sprang; fuglar
lokka og leika. Borni kom heim frå mark og myr so glade at dei lo:
”Vibo er kòmo! Mor, vibo er kòmo! ” I
staden for nordvesten med sitt tunge ålvor og sin seige stødleik
kom den linne, lettlynde våren, som blistra og blakra frå alle
kantar og spéla seg med alt, med bylgje og blom, med lauv og lyng,
med presteskjegg og med gjentelokk, med gravkransar og med brurstas.
Garborgs
språk er mer enn musikk, det er dåm av Bibel, av folketro, det
risper med djup innsikt i gardslivet, åpner seg i stor respekt for
menneskesinnet og glitrer i glede over naturens mangfoldige
skikkelse. Det grør og gror, det dunka og dura og dølja og dov.
Språket er så plastisk, at det kunne vært forma av den fineste
leire, så sterkt som om det var tørka, stekt og herda, så vakkert
som bare det fineste porselen er dekorert og glasert.
Tanken
er vass, hos Arne Garborg. Skildringene nøyaktige, uten å stanse
tekstflyten. Rammende beskrivelser av sosiale forhold skjer i
bisetninger, hovedkonflikten blir aldri forsøkt unnskyldt med Enok
Hoves dårlige barndom eller skjøre psyke. Vi vet ingenting om Enoks
barndom, for Garborg duller ikke med livsproblemene, slik vi er vant
til fra norsk samtidslitteratur. I dag ville en tekst av denne type
flyte langsomt framover, med lange tilbakeblikk på
tilblivelseshistorien. Psykologiske og sosiale forhold ville begrunna
karakterene, og nåtidsplanet ville vært kort, noen uker eller
måneder.
Enok
Hoves historie går over år. Hans foreldre blir ikke skildra, ingen
svik eller forbigåelser eller tap i fortida heller. Enok er et
selvstendig menneske. Ensom, for sin Gud, i et bondesamfunn med nære
relasjoner. Han er et menneske som strever med å gjøre seg
fortjent. Han er ærekjær, har integritet og er ærlig og hjelpsom.
Dette 1800-tallsmennesket er sterkt og selvstendig, stridbart og
sårbart, og dømmer seg selv svært hardt. Dette, i stor kontrast
til det seine 1900-tallsmennesket, som blir støtta opp av foreldre,
skole, Nav, stat, venner og kolleger, men som likevel føler seg
usett, uelska og uverdig. Enok Hove er sett, elska, respektert og
æra, både av andre og seg selv. Men så var det Gud, da? ”Hva
gavner det et menneske om det vinner hele verden, hvis det taper sin
sjel?” står det i Bibelen. Og det grubla nok Arne Garborg over
gjennom et helt liv, og gjennom et fantastisk forfatterskap.
Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 8, 2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar