Berlin, 1955. Leonard Marnham, fra Tottenham, er 25 år og uerfaren på så og si alle områder. Han er nettopp kommet fram til Adalbertstrasse, han har innstallert seg i leiligheten og skrevet brev hjem til sine foreldre. Han skal på jobb på mandag, som tekniker - utdanna fra Dollis Hill, til et sted like utafor byen. Han skal hjelpe de allierte (amerikanerne og britene) med avlytting av russerne. Han kjenner ingen og snakker ikke tysk særlig godt. Etter noen dager på jobben blir han med en av sjefene sine, Glass, ut. Og så møter han Maria.
Den uskyldige er, tvers igjennom, en ironisk (og komisk, både frivillig og ufrivillig, tror jeg) avstandsskildring av en ung manns håpløse begjær, tanker, drømmer og handlinger. Som leser var det for meg umulig å få sympati med Leonard, sånn som han rota og fikla og fomla rundt, brøleapen Glass var ikke noe bedre, og ubestemmelige og kjølige Maria fikk jeg heller ikke tak på. Men likevel kosa jeg meg med boka. Jeg smålo store deler av tida, men blei også litt betenkt. Å plassere en klønete (men, i hans egne øyne; skikkelig verdensvant) ung mann midt oppi den kalde krigen, med russere, briter, amerikanere og tyskere over hele fjøla, med spionvirksomhet og avlytting og tysting, med grenser og regler og passkontroller - det er igrunn genialt. I alle fall hvis en skal skrive ei bok der forvirring og forvikling, komplikasjoner og sikkerhetsklareringsgrader er viktig.
Den uskyldige er på mange måter typisk for Ian McEwan: som leser sitter en hele tida og venter på at noe skal skje, spenninga bygger seg jo opp, stille og rolig mellom linjene. Men hvis en for eksempel venter på at det blir avslørt at Maria er spion, så får en seg en overraskelse. Det skjer noe helt annet, noe totalt uventa, som igjen får et uventa (og hårreisende) resultat. På grunn av menneskets små, nesten ubetydelige feil, som for eksempel en svikt i kommunikasjonen, begår vi tabber som vi skal komme til å angre på hele livet. Den uskyldige minner meg litt om en av McEwans seinere bøker; Ved Chesil Beach, som tangerer noen av de samme problemstillingene.
Leonard klarer å vikle seg ut av alle problemene sine. Men på sett og vis blir det ikke rett likevel. Ikke før i juni i 1987.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar