Rørende om smerte og sorg

Etter å ha lest den hatske og upersonlige boka til Jelinek, var det en glede å tre inn i Sigmund Løvåsens univers i den rolige og varme romanen Brakk. Jeg er i alle fall ikke i tvil om hvilken bok jeg liker best!

Brakk er ei bok som med få ord handler om det mest grunnleggende i livet, nemlig det å finne sin vei og å finne seg sjøl. Mellom hesjestaur, sauer og tømmer følger vi den unge Gegg (som egentlig heter Geir, men det står aldri i boka), som forsøker å stable på beina et liv midt i mellom sin egen sorg, moras gode ønsker, brorens skjøre barnesinn og ekkoet av de tunge arbeidsskoa til den avdøde faren. Boka er på mange måter stille og skildrende, og det settes ikke ord på så mange følelser, men de ligger der hele tida, mellom orda og linjene, i blikk og små bevegelser, i handlinger som ikke blir gjort, i de elegante skifta mellom før og nå, i de kjærlige og usentimentale erindringene om en flott far, en god far, og i de såre tankene om det som kunne vært, skulle vært.

Foruten forholdet mellom Gegg og faren, som eg-personen Gegg stadig vender tilbake til i tankene, er forholdet mellom Gegg og bror veldig sterkt og rørende. To brødre, på helt forskjellig nivå og forskjellig sted i livet, to brødre som sørger på ulikt vis, to brødre som må stå sammen om sorgen for å kunne fortsette å eksistere. Så grunnleggende, enkelt og vanskelig er det.

Brakk er en frittstående oppfølger til Løvåsens debut, Nyryddinga, som kom i 2003. Jeg har ikke lest Nyryddinga, men jeg skal så absolutt lese den nå. Jeg vil være med på skogsarbeidet, på gårdsdrifta, jeg vil være i fjelluft og i kaldt fjellvann, jeg vil lese det litt gammaldagse og helt ujålete nynorske språket og se for meg Gegg og faren i høyet, Gegg som snekrer på taket, Gegg på låven som fôrer et lam.

Brakk er en flott roman om å føle seg liten og hjelpeløs, om å sloss med seg sjøl, om å trosse familiens ønsker og å følge sitt eget hjerte. Og om det, mellom hesjestaur og sauer, leder deg til ei nesten gjengrodd nyrydding i skogen, hvor du en dag finner et steinbed med stemorsblomster i, så er det et godt sted å være, om det er aldri så trist.