Med livet foran seg

Bildekilde:
Agora Publishing

Det som er litt kjipt med leseplaner, er at de ikke alltid følges til punkt og prikke. Nå i mars for eksempel, skulle jeg lese både Margaret Atwood og Doris Lessing. Men det skjedde jo ikke, for jeg fant ikke tonen med noen av dem, trass i flere ivrige forsøk. I stedet leita jeg meg fram til en for meg helt ny forfatter, som jeg bare har hørt om noen få ganger tidligere. Han er et nokså ubeskrevet blad her i Norge, men ruver godt i Frankrike: Han er nemlig den eneste forfatteren noensinne som har mottatt den prestisjetunge Goncourtprisen to ganger.

Boka jeg har lest heter Med livet foran seg (1975, oversatt av Anne Elligers i 1976, min utgave Agora Publishing, 2013) og forfatteren er Émile Ajar (1914-1980). Det er Momo, egentlig Mohammed, som er hovedpersonen i boka. Når han begynner sin erindring, forteller han fra da han var omtrent tre-fire år. Det han husker kommer om hverandre: skriking etter oppmerksomhet, gåing i trapper, vondt i magen, avføring på golvet, store, gamle Madame Rosa, Madame Lola noen etasjer under, dårlig mat og lite tilsyn. Han er ikke helt sikker på hvor gammel han er og kjenner ikke foreldrene sine. Det han veit, får vi lese litt seinere, er at han er en pen arabisk gutt, og at han er omtrent ti år. Han vokser opp med den jødiske, tidligere prostituerte Madame Rosa, og hun er alt han har i verden. Hun er ikke mammaen hans, heller ikke bestemora, mer en slags permanent dagmamma eller ikke-lovlig verge: Da hun mottok Momo ga hun en kvittering, og med den kvitteringa kan foreldrene, begge antageligvis i tvilsomme yrker eller døde, når som helst komme for å hente gutten. Hun tar vare på ungene så lenge postanvisningene med penger kommer, og har som regel seks-sju barn hos seg, på det meste ti-tolv. Alle er barn av kvinner i tvilsomme yrker som ikke har hatt tilgang på "hygiene" og som ikke kan ta vare på ungene sine sjøl, for da kommer Forsorgen og tar dem. Men slikt kan ordnes nå, forteller Momo, med ei pille. Damene har derfor ingen unnskyldning lenger. Madame Rosa og alle barna bor på to rom og kjøkken i sjuende etasje i ei diger blokk uten heis. Strøket er svært dårlig og fattig; det bor bare et par etnisk franske der, resten kommer fra andre steder. Det er jøder, negere og arabere om hverandre, og horer, halliker, transvestitter, doplangere og kriminelle.

Vi befinner oss i Paris på begynnelsen av 1970-tallet, absolutt i bunnen av den sosiale rangstigen. Momo er en av de eldste hos Madame Rosa, og fordi Madame Rosa begynner å bli ganske gammel, sliten, stygg og i tillegg veier 95 kilo og har store problemer med å gå i trappene, er det han som må ta ansvaret. Han hjelper til med det han kan; handler mat, tørker og vasker, passer på Kakao og Moses og de andre barna og ordner det han får til. Når han har "fri", eller tar seg fri, driver han rundt i Paris. Han glaner i butikkvinduene, særlig på klovnene, nasker, oppsøker kafeer og horestrøk for å få en slant og ser fram til å bli hallik når han blir stor. For alle pene damer trenger jo noen til å passe på seg og Momo er god til å passe på. Han går i en fotsid herrefrakk med store lommer, og har ofte med seg en paraply som han har kledd ut som en liten mann. Når han er i godt humør kan han og Arthur, som bestevennparaplyen heter, opptre på gatehjørnene. Men han må passe på, for slikt er ikke lov, og mang en gang må Momo løpe fra politiet. Ofte løper han midt i veien også, blant bilene, for de kan jo ikke kjøre på små gutter som løper. Da ville de jo dø, og det går ikke.

Momo får høre fra Madame Rosa og doktor Katz at han er en følsom gutt. For eksempel prøver han seg på skolen, men det går ikke helt bra, og han ender opp med å måtte være hjemme. De falske papirene Madame Rosa hadde fått laga til han, tok ikke helt høyde for Momos egentlige alder. Momo synes egentlig det er like greit, for han lærer vel så mye av gamle Monsieur Hamil nede på hjørnet. Han er også araber, og en av de klokeste Momo veit om. Han lærer Momo arabisk, og de leser både fra Koranen og Hamils store helt, Victor Hugo. Av Madame Rosa lærer han også arabisk, for hun har tjent til livets opphold i Marokko og Algerie, som han sier, men også noe jødisk, og språket til Momo blir til slutt en salig blanding. Først og fremst bærer det preg av at Momo omgir seg med voksne som ikke tar noe særlig hensyn til at han er et barn. Han har begreper om ting han ikke burde vite om, og framstår i perioder som svært veslevoksen. Det bekymrer Madame Rosa, og hun trekker han med til legen for stort og smått. Av og til ender det med at hun blir utskjelt. Den jødiske doktor Katz ser Momo, men han ser Madame Rosa også, begge på måter som får leseren til å tenke at doktoren veit mer enn oss. Men han røper ingenting. Hun får beroligende medisiner, Momo får en klapp på skuldra.

Etter hvert skjønner vi at den versjonen av historia vi blir fortalt, er en sannhet med store modifikasjoner. Det er både fordi Momo ikke helt veit hva som egentlig foregår, fordi han forteller ukronologisk og fordi han iherdig glatter over det han veit er ille. Han verken vil eller kan forstå det som skjer, men forstår så alt for godt likevel. Og han klarer ikke holde tett, det siver gradvis fram hva som faktisk skjer i leiligheten, hvorfor Momo er nødt til å løpe ut i gatene, hvorfor han gråter av klovnene i butikkvinduet, hvorfor han drømmer om løvinna som beskytter barna sine og slikker han i ansiktet, hvorfor han øver seg på å ta vare på seg sjøl, hvorfor det stadig er færre barn hos Madame Rosa. Og så blir det bare så mye, mye verre.

   "Jeg tenkte på Madame Rosa, jeg nølte litt og så spurte jeg:
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     Han svarte ikke. Han tok en slurk peppermyntete som er så sunt. Monsieur Hamil gikk alltid kledd i en grå burnus nå, for ikke å bli overrasket i bare jakka om han skulle bli innkalt. Han så på meg og sa stadig ikke noe. Han tenkte vel at jeg var forbudt for mindreårige ennå og at det var ting jeg ikke burde vite. På den tiden var jeg vel sju år eller kanskje åtte, jeg kan ikke si det sikkert for jeg er ikke datert, som du vil forstå når vi blir bedre kjent, hvis du synes det er umaken verd.
     - Monsieur Hamil, hvorfor svarer du meg ikke?
     - Du er svært så ung, og når man er så ung er det ting som det er bedre ikke å vite.
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     - Ja, sa han, og han hang med hodet som om han skammet seg.
     Da måtte jeg gråte."
                                                                                                                                           (Fra side 8)

Jeg har ikke lyst til å røpe hva som skjer, men synes det er vanskelig å skrive om boka uten å si for mye. Derfor vil jeg nøye meg med dette: Det er mildt sagt en fæl fortelling Ajar skriver fram. Det begynner ille, men det er ingenting mot sånn det slutter. Språket er formidabelt - intelligent, vittig, annerledes, friskt, jeg har aldri lest noe lignende - og er en voldsom kontrast til det skitne, nedrige, vanskelige og håpløse livet Momo forsøker å leve. Tittelen er i beste fall ironisk. Men Momo, han er nydelig. Han er tvers igjennom optimistisk og empatisk, han lar seg verken kue eller stoppe. Alt han gjør, gjør han av ubegrensa, betingelsesløs kjærlighet. Han er prisgitt sine omgivelser, men han er lykkelig for dem, sjøl om de er så elendige. Han ser noe godt i alt og alle, transvestitten Madame Lola, egentlig senegaleser og tidligere bokser, nå prostituert, er for eksempel et herlig menneske i følge Momo. Han sier mange ganger i boka at Madame Rosa er så stygg, med de trettifem håra hun har igjen på hodet, eller med parykk og horribel sminke, men hun har de vakreste øya han veit om. Det blir mye humor av slikt, men alltid med et alvor og en sårhet som er til å grine av.

Ajar har skapt et realistisk univers i Med livet foran seg og skildrer uten filter det som skjer, sett fra Momos ståsted. Boka er skrevet i førsteperson, er kort og intens, spennende og vanskelig. Den spenningsskapende og interessante dynamikken ligger i kontrastene, som for eksempel mellom språk og handling, skildring og tematikk, språklig stil og tone og emosjonene som dekkes til. Det er utrolig solid og elegant gjennomført, sjøl om det tar noen sider å bli vant til det. Det er vanskelig å beskrive boka ytterligere, men jeg tror et dekkende begrep er at den er styggvakker - noe som også blei brukt om Per Olov Enquists lille perle Styrtet engel da den kom i 1985. Bøkene har egentlig en del til felles, mørke og triste, nærmest desperate kjærlighetsromaner som de er, og begge fortjener flere lesere og mye mer oppmerksomhet. Lest på riktig tidspunkt, er det historier som sitter i livet ut.  

Og det gjør også fortellinga om Émile Ajar. Forfatteren blei født som Romain Kacew i Vilnius i Sovjet (dagens Litauen) i 1914. Han flytta til Frankrike med mora i 1928, og fikk trykt sine første noveller som 19-åring i 1933. Videre studerte han jus i flere år. Under krigen deltok han på de alliertes side og var blant anna pilot i Europa og Nord-Afrika. Det var også i denne sammenhengen at han endra etternavnet til det mindre jødiskklingende Gary. I 1945 kom hans første roman, og i åra som fulgte, kombinerte han forfatteryrket med diplomatyrket. Han jobba blant anna for FN og som konsul i USA. Etter hvert blei han også manusforfatter og regissør. I 1956 mottok han Frankrikes gjeveste bokpris for romanen Himmelens røtter. I 1958, fordi han var lei av seg sjøl, publiserte han en roman under pseudonymet Fosco Sinibaldi. Seinere kom både Rene Deville og Sharan Bogat til, og i 1974 oppstod Émile Ajar. I 1975 kom Med livet foran seg, og Romain Gary mottok Goncourtprisen for andre gang, uten at noen visste at det var han. I følge tradisjonen var det fram til 1980 Frankrikes best bevarte hemmelighet. Men da Gary tok sitt eget liv den 2. desember, angivelig fordi han ikke kunne skrive noe godt lenger, avslørte han i et brev at Émilie Ajar var hans pseudonym.

En stor takk til Agora Publishing for tilsendt lesereksemplar.