Gjenlesing, del IV

De har drevet seg sjøl inn i ei felle. I jordhulene er det kaldt. Soldatene blir færre og færre. Og snart er det ikke mer mat igjen. Det ene, store angrepet slår helt feil (det er kjempen Vinkelvankels skyld), telmarinene blir stadig mer overlegne og truende. Hva skal de gjøre? Nikabrik begynner så smått å snakke om å påkalle mørkere krefter. Han mener at det ikke finnes en annen utvei. Men Cornelius har et annet forslag. Prins Caspian, den rettmessige arvingen til trona, den virkelige kongen, må blåse i dronning Susans horn, som sies å kunne påkalle hjelp. Timene går og Caspian sloss for livet. Vil hjelpen komme?

Som du kanskje skjønner; jeg har lest Narnia igjen. Prins Caspian, bok nummer to i utgivelsesrekkefølge (1951), bok nummer fire i forfatterens anbefalte leserekkefølge, foregår flere hundre år etter at Pevensie-søsknene sist var i Narnia (narniatid er som kjent annerledes enn vår tid). De har vært ett år hjemme i England og sitter på en jernbanestasjon når de kjenner at noe begynner å trekke i dem. Hva kan det være? Kan det...? Er det virkelig...? Men når de kommer fram er de litt usikre på hvor de egentlig har havna. Er det Narnia? Men hvor er de? Og hvem bodde egentlig i slottet ved kysten, der det bare er ruiner igjen? De finner ut at det ikke kan ha vært andre enn dem sjøl, de store kongene og dronningene av Narnia. Og slottet er Cair Paravel.

Å være tilbake i Narnia sammen med Pevensie-søsknene er alltid like fint. Det er en egen stemning i bøkene som helhet og i Narnia spesielt. Kan det være forfatterens behov om at det et sted, om ikke i vår egen verden, må finnes harmoni, ro og godhet? Denne gangen kommer de fire barna den unge prins Caspian til unnsetning og hjelper han med å sloss mot onkel Miraz, som har tatt tronen. Men som vanlig er de ikke helt aleine, med seg på laget har de en hel rekke av morsomme og spesielle dyr, blant de tøffeste er musa Ripipip og hans hær. Aslan lurer også i kulissene og vekker opp blant annet dryader, najader og trær.

Det jeg huska fra denne boka var mye mindre tydelig enn den forrige; minnene mine er malt opp med filmbildene (og jeg så filmen sist i sommer, se innlegg fra søndag 18. juli). Likevel er noe av det viktigste herfra erindringa om det Lucy ser, og at hun igjen ikke får tillit av de andre. Jeg skjønte aldri det da jeg var lita, hvorfor de ikke trodde på henne, samtidig som jeg forstod at de ikke så det hun så. Resultatet var mye kaving i skogen og at Lucy hadde rett, likevel. I Prins Caspian er dette med tro og tillit enda tydeligere enn i de foregående bøkene, likeså med den religiøse parallellen.

Og så, for første gang, en kritikk retta mot forfatteren C. S. Lewis (1898 - 1963): i begynnelsen, når barna kommer fram til eplehagen og ruinene etter Cair Paravel, går det veldig lang tid før de skjønner at dette en gang var deres slott. Er det virkelig sannsynlig at det ville tatt så lang tid? Jeg bare lurer. Ungene husker nemlig alt annet veldig godt, burde de ikke da også gjenkjenne slottet etter ett kapittel istedet for tre? Det meste annet i bøkene er effektivt og komprimert, kapitlene i begynnelsen av Prins Caspian blir ventekapitler som ikke har noen særlig annen funksjon enn at tida skal gå. For det er nemlig avgjørende for prinsen og hans hær.

Akkurat denne boka, Prins Caspian, synes jeg er mer elegant løst på film, og jeg tenker da særlig på langfilmen fra 2008. I boka er det nemlig flere kapitler som fortelles fra dvergen Trumpkin til de fire barna. Sjøl om kapitlene er lette å lese, er de litt seigere enn de andre. I filmen har de løst det hele uten gjenfortelling, det kryssklippes isteden mellom prins Caspians leir og de fire barna og Trumpkins ferd gjennom landet. Det er noe C. S. Lewis ikke kunne oppnå med sin fortellerstil i denne sammenhengen. En ekstra dimensjon tilføres også filmen ved å la heksa Hvit opptre (i boka er hun død). Det at det er Caspian og Peter som trekkes mot hennes tilbud skaper en utjevning mellom de tre kongene, og Edmund kan endelig virkelig tilgis for sitt svik fra første bok. Et utrolig fint vennskap oppstår mellom Lucy og Trumpkin, som er nydelig både i bok og på film.