det er flott at dere tar dere bryet med å skrive de bøkene som jeg og mange andre studenter bruker, nettopp for å lære mer om det emnet dere har skrevet om. Men her er noen få spørsmål som dere kanskje kan tenke litt over neste gang dere skal skrive ei fagbok, enten aleine eller sammen med noen andre professorer: hvorfor er det så få av dere som rydder i kunnskapen? Som systematiserer eller skjematiserer, som bruker diagrammer eller faktabokser? Hvorfor skal det å lære noe nytt være en vanskelig prosess, når det egentlig er så enkelt? Hvorfor kan ikke begreper og fagterminologi defineres med en gang, isteden for at det skal være hemmelig? Og hvorfor i all verden har norske lærebøker, skrevet av norske forfattere, som omhandler litteratur og litterære tradisjoner i Norge, fokus på USA, rap og slampoesi?
Kjære faglærere, lektorer og stipendiater,
det er også flott at dere tar dere bryet med å forsøke å lære meg og mange andre studenter noe nytt. Og her er noen spørsmål til dere også, som dere muligens kan tenke over neste gang dere skal sette sammen ei forelesningsrekke: hvorfor må dere velge fagbøker med et anna fokus enn det dere forsøker å lære oss? Hvorfor velger dere engelske fagbøker når det finnes like gode, om ikke bedre, fagbøker (om akkurat det samme) på norsk? Hvorfor velger dere å fokusere på noe som ikke er viktig for litteraturen i Norge, men som kun dere synes er interessant? Det er vel kunnskap som skal formidles, ikke subjektive meninger?
Dette høres kjent ut, dessverre. Uklare, ulne, daffe, feige fagbøker med slapt språk fins det mye av. Men om du noterer underveis, både dilemmaer og uklarheter, så kan kanskje du skrive en fagbok som er opplysende og fengende, som greier ut og peker og til og med leker - litt?
SvarSlettTror nok det blir litt vel langt fram i tid! Men om så noen gang blir aktuelt, så skal jeg anstrenge meg for å huske på nettopp hvor frustrerende det kan være når boka og formuleringene er uklare, ulne, daffe, feige og ført i et slapt språk. :)
SvarSlett