Fantastiske Sigrid Undset

Mitt første møte med Undset: jeg var lita, husker ikke hvor gammel, men jeg satt i sofaen sammen med mamma, det var mørkt ute og lyst inne, jeg hadde et teppe rundt meg, boka var brun og mamma leste høyt. Elleve år. Det var så mye jeg ikke forstod at jeg blei litt skremt.

Jeg fikk en klar følelse av hva som var for voksne og hva som var for barn. Og jeg husker at jeg lurte på hvordan noen kunne huske sånn, så godt, tilbake til de var yngre enn to år, jeg prøvde febrilsk å komme på noe som jeg kunne vite var "gammelt", men som så ofte skjer når en prøver for hardt, blei det med anstrengelsen. Samtidig var det noe der som har liggi latent sida den gangen, antageligvis en fristelse, en nysgjerrighet, på å lese mer.

Nå har jeg gjort det. Nå har jeg lest Fru Marta Oulie og Splinten av trollspeilet. Jeg har brukt lang tid. Jeg har kost meg og anstrengt meg, jeg har prøvd så hardt! For jeg vil så gjerne like Sigrid Undset, jeg vil drømme meg bort sammen med orda hennes og historiene hun maner fram. Og noen ganger funker det, for eksempel i Spliten av trollspeilet. Boka er delt i to og omhandler henholdsvis Fru Hjelde og Fru Waage. I begynnelsen av hver del nøkker det, det er uvant å lese noe så omstendelig og langsomt, men så faller jeg inn i hennes rytme og det driver, ikke fort og heller ikke sakte, jeg mister tidsfølelsen og det er orda som drar meg videre, situasjonene, menneskene, monologene, skildringene. Og brått har jeg lest seksti sider og klokka er sju på halv to, det er stumt og mørkt rundt meg, bortsett fra det beskjedne lampelyset jeg sitter i.

Jeg har innvendinger. Jeg liker ikke dialogene hennes så godt, de er lange, uten oppbrudd, jeg skulle ønske det var ei pause innimellom, en tanke om høstfargene eller om barna som leiker i gata, et slag i bordet eller en fikling med kjolen, det går mange sider før det endelig kommer en pause og jeg føler meg tvunget til å lese videre, til å ikke puste. Jeg opplever dialogene som en hakkete kontrast til den ellers flytende teksten, skildringene og monologene som glir inn i hverandre og vekk igjen, lydløst.

Sigrid Undset. En av landets aller beste forfattere - med internasjonal bekreftelse. Jeg er fascinert, nesten så fascinert at det er vanskelig å si noe, skrive noe. For første gang har jeg lyst til å lese Kristin Lavransdatter, et verk jeg lenge har følt meg for ung til å lese, for umoden kanskje, i alle fall for lite belest. Men nå!