På et gods...

Noen ganger, etter at jeg har lest ei bok, blir jeg sittende å tenke. Tenke at her var det noe kjent, her var det noe jeg har lest før, sett før, opplevd før - uten at jeg egentlig har det. Men så er det denne følelsen da, som jeg ikke blir kvitt... Nå vil jeg gjøre alvor av det, tankene altså, klore dem ned på papiret (eventuelt knotte dem ned på tastaturet, og se at bokstavene blir ordormer som flimrer på skjermen), nå skal jeg sammenligne bøker som jeg mener rommer mye av det samme.

Tilbake til Riverton
Australske Kate Morton skriver om familiens krav, det å kjenne sin plass i hierarkiet i familien, samfunnet og verden, om urettferdighet og krig, kjærlighet og hemmeligheter. Hendelsene finner stort sett sted på et gods på landet og i en leilighet i byen. Den gamle kvinnen Grace forteller om sitt liv, og vi veksler mellom fortid og nåtid. Det politiske bakteppet er mellomkrigstid og kvinnefrigjøring.

Utskudd
Britiske Sadie Jones har i sentrum den dysfunksjonelle familien, mannfolka som ikke klarer å snakke om følelser, fysiske og psykiske sår og en barneforelskelse som vokser. Hendelsene finner igjen sted på et stort gods, et mindre hus litt lenger unna, på en pub og i en leilighet i byen. Her er ingen retrospektiv fortelling, vi som lesere er med Lewis hele veien (men samtidig ikke, for forfatteren har lagt inn ei hinne, plexiglass, is, kall det hva du vil, avstand er det i alle fall). Denne boka har heller ingen referanser fra nåtida. Politisk bakteppe er etterkrigstid og industrialisering.

Den trettende fortellingen
Britiske Diane Setterfield fokuserer på dysfunksjonelle familier, psykiske og fysiske lidelser, tilhørighet, ensomhet, overlevelses-taktikker, motsetninger (ondt-godt, frisk-sjuk, ung-gammel) og hemmeligheter. Enda en gang befinner vi oss for det meste på et stort gods, men også i en liten bokhandel og en enda mindre leilighet i etasjen over. Og igjen kommer store deler av fortellinga i retrospektiv: en gamling (Vida) forteller om sitt liv, men denne gangen til ei yngre kvinne (Margaret). Det politiske er så godt som fraværende.

Om forlatelse
Britiske Ian McEwan skriver om hendelser som forandrer liv, om naivitet, grusomhet, styrke og svakhet, innsikt, sorg, tilgivelse, ærlighet og stor kjærlighet - både til livet og andre mennesker. For n-te gang tar handlinga sted på et digert gods og litt i byen. Men: her er vi med Briony fra hun er tretten år til hun er godt voksen, og det er hun mange oppfatter som bokas hovedperson, men forfatteren hopper fra hode til hode og fra tanke til tanke for å avsløre hva som egentlig skjedde. Det politiske er veldig nært; først mellomkrigstid, så andre verdenskrig med dens konsekvenser. Og samfunnsendringene: kvinnene som dreiv samfunnet mens mannfolka dro i krig, og som brått må tilbake til kjøkkenbenken når mennene kommer hjem med ett bein mindre, splinter i armen og hull i hjertet.

Den blinde morderen
Canadiske Margaret Atwood fokuserer på drømmer, svik, sorg, sjalusi, hva det koster å holde fasaden oppe, motgang og død, kjærlighet til familien, til seg sjøl og sine egne ambisjoner. Boka begynner på et gods og fortsetter i både store og små hus - i takt med hovedpersonens vekst og fall. Og igjen får vi historiene i retrospektiv; gamle Iris forteller om sitt liv, og om sin søster Lauras liv. Og om hvorfor det gikk som det gikk. Det politiske er også her tydelig, og danner et bilde av et samfunn prega av depresjon, krig, og etterhvert, vilje til forsoning. Men også kvinnefrigjøring og industrialisering får sin plass.

Mye likt? Ja. Men det må nevnes at de tre kvinnene Morton, Jones og Setterfield debuterte med disse titlene. Det er som om de har sugd til seg det de tror er essensen fra andre store romaner, skrevet av velkjente og erfarne forfattere. Så koker de i hop sin egen miks - tror de. Men det blir for mye av det samme. Jeg liker veldig godt tematikken som blir presentert her, men ikke når den bare blir resirkulert, og heller ikke når de nye elementene som tilføres er banale, forutsigbare, malplasserte eller direkte dumme.
Jeg skal forsøke å komme med en oppsummering eller en slags konklusjon; jeg vil plassere romanene i forhold til hverandre:

Morton er uten tvil den som ligger nærmest kioskromanen, med sin uttalte og overfladiske fortelling. Hun dveler for lenge ved små uviktige detaljer og kunne med letthet kutta en femtedel, minst, og fortsatt ikke fått til noe bedre enn en litt under middels dårlig mellomroman. Det som er hemmelig for hovedpersonen er ikke hemmelig for leseren - et sånt sitcomgrep fungerer dårlig i litteraturen, det er for enkelt. Ellers ingen overraskende elementer, og inspirasjonskildene er lette å se.

Jones er ikke så veldig mye bedre, men hun er, av disse fem, den eneste med en (nesten konsekvent) mannlig hovedperson (de andre fire fokuserer handlinga rundt to søstre, eller tre...). Dette tilfører egentlig ikke historia noe spesielt, i og med at plexiglasset likevel er i veien. Hun har også flere logiske brister i sin fortelling enn det Morton har, og har skapt en fortelling som det er vanskeligere å leve seg inn i - jamfør det tidligere nevnte plexiglasset. Jones blir sammenligna med McEwan, noe som forøvrig er både pinlig og riv ruskende gæli.

Setterfield skriver seg helt vekk, uten at det nødvendigvis er så negativt; hun har med ytterst få referanser til et eksisterende ytre samfunn, det virker som om Vida og Margaret bor i sin egen verden. Og det gjør de kanskje også. Her er historia på plass, intrigene, dramatikken, men løsninga er dårlig, og nåtidsfiguren, Margaret, er overtydelig og platt og når absolutt ikke opp til andre litterære kvinneskikkelser i den tradisjonen Setterfield forsøker å skrive seg inn i. Likevel den mest engasjerende av disse tre første (ikke at det skal så mye til), og den eneste som jeg finner litt original.

McEwan, eneste hane i kurven og langt mer erfaren enn de tre foregående hønsa, hadde sitt store internasjonale gjennombrudd nummer to med denne boka, eller sagt på en annen måte: han markerte seg kraftig som en av vår tids beste forfattere. Historia hans er original og spennende på en helt annen måte enn hos debutantene; vi veit at noe skal skje, vi veit hvem som gjør det, og vi veit hvem det får konsekvenser for. Ergo kan vi kose oss med lesinga, med detaljene, med lyset, fargene, lydene... Hemmelighetene blir ikke avslørt som hemmeligheter før mot slutten. Kritikken mot samfunnet er kompromissløs. Knappheten i språket skaper enegi, driv. Og tittelen er den beste av disse fem.

Atwood. Det burde være nok, bare navnet. Men jeg får vel skrive litt likevel: av disse fem leverer hun i en klasse for seg. Det er lett å se at de tre debutantene er påvirka av McEwan, av Austen, Brontë, av det gotiskromantiske. Atwood har også sine idealer; det antikke, det klassiske, det bibelske. Men mest av alt er hun sin egen. Hennes roman er lengst, rikest og samtidig den mest presise. Hun legger lag på lag med informasjon, med tråder, og hun nøster gjennom hele boka uten at det blir for mange tråder å holde styr på, sjøl gjennom fortellinga i fortellinga i fortellinga. Jo flere kunnskaper du har om litteratur, kunst og kultur, jo mer får du ut av boka. Det er kanskje unødvendig å si at hun er Nobelpriskandidat?