Gjenlesing, del VI

I nattens mulm og mørke, mens de første virkelige vindkasta med høstlukt i seg piper i luftventilene og buldresuser rundt hushjørnet, sitter jeg våken med beina trekt oppunder meg i sofaen, med ullteppet dratt godt opp til haka og leselampa på full styrke en halv meter unna. Det er innspurten nå, nemlig, Eustace, Jill og Dysterpytt har funnet prins Rilian i verdenen under jorda, de har løst han fra trolldommen, de har drept den grønne heksa og befridd jordmennene, men kommer de seg opp til jordas overflate i tide? Under dem stiger nemlig vannet og de få lyktene som finnes slukker én etter én.

Sjølsagt går det bra denne gangen også. Men, for aller første gang, var jeg faktisk usikker på akkurat hvordan det kom til å ende. For denne boka veit jeg at jeg ikke har lest før, og ikke har jeg hørt den heller (tror jeg). Rett og slett: ikke egentlig en gjenlesing, men en ordinær lesing. Men det må sies: enkelte elementer hadde jeg vage inntrykk av, lagra langt baki huet, fra den tidligere nevnte BBC-serien. Jeg huska for eksempel ei vandring i myra med Dysterpytt. Men egentlig ikke så veldig mye mer.

Med Sølvstolen opplever jeg at C. S. Lewis går tilbake til sin opprinnelige eventyrformel, isteden for å lage en slags kristen barnebokversjon av noe annet (forrige bok, Reisen til det ytterste hav minna litt for mye om Homers Odysseen). Og det er jeg veldig glad for. Her er det mye mer som er på plass og jeg opplever at hovedpersonene Eustace, Jill og Dysterpytt har et felles mål som de jobber sammen for å oppnå, framfor en masse små historier som er heller tilfeldig sammenvevd, som inntrykket kan bli i Reisen til det ytterste hav. Målet, og forhindringene underveis, er spennende og fascinerende. Her finnes hekser og kjemper, dverger og ugler, myrvrikkere og løver. Trolldommen ligger tjukk over Underverdenen, men når Aslan lurer i kulissene er det ikke vanskelig å gjøre det riktige valget.

Når det kommer til personene, synes jeg Eustace er en matt versjon av seg sjøl i forhold til i Reisen til det ytterste hav. Av de tre hovedpersonene er han den som er minst aktiv, både fysisk og verbalt, og fortellerstemmen ligger så å si aldri hos han. Den eneste som gjør et enda veikere inntrykk enn Eustace er prins Rilian, som til hans forsvar ikke dukker opp før to tredjedeler av boka er lest (med ett unntak). Jill er en høyst ordinær figur som gir meg inntrykket av å være litt dum, men ellers sympatisk. I forhold til Susan og Lucy, som er godt etablerte og utbygde som karakterer, blir inntrykket av Jill veldig smalt. Bortsett fra at hun og Eustace går på samme skole, får vi vite så godt som ingenting om hvem hun var før Narnia. Det er kanskje ikke viktig, men hvordan kan leserne ellers følge med på den indre reisa hennes og nikke anerkjennende av den hun blir? Ikke at utviklinga hennes er forrykende, men jeg bare spør.

Dysterpytt synes jeg er en fornøyelig skikkelse, som med sine mørke og pessimistiske kommentarer hele tida klarer å gjøre situasjonen hakket verre for barna (men morsommere for den ikke fullstendig bokstavelige og alvorlige leseren). Og akkurat her er jeg glad for at C. S. Lewis har tatt den helt ut og faktisk skriver at Dysterpytt blir, av de andre myrvrikkerne, omtalt som en som ikke tar livet alvorlig nok og som alltid skal sprelle og skråle. Også er han så langsom og tung i humøret! Men det skal sies, Dysterpytt trår alltid til når det trengs.

Et lite tankekors: etter seks bøker i denne serien er det fortsatt ingen som har spurt seg om hvorfor ikke Aslan, den store løven, den virkelige kongen av Narnia, med all verdens magi i sin makt, kan ordne opp i alt dette tullet om hvem som skal regjere og om heksene skal kastes ut og finne igjen forsvunne prinser og grever og så videre, sjøl? Men da hadde det kanskje ikke blitt noen bøker...? Jeg lurer i alle fall på det, for jeg opplever ikke at alle konfliktene og utfordringene karakterene møter er relevante eller utviklende, det er mer som om de er der kun for spenningas skyld. Og da mister bøkene en veldig viktig dimensjon for meg.

Bortsett fra at Gyldendal fortsatt ikke har spandert på seg verken korrekturlesere, gode trykkere eller en redaktør med en viss kontroll på når det sømmer seg å ha et linjeskift, og bortsett fra at Aslan her for meg blir litt for stilisert og karikert, og bortsett fra C. S. Lewis' litt vel politiske agenda med å skrive nedsettende om Eksperimentskolen side opp og side ned ikke en gang er forsøkt skjult, og for å ikke glemme den alltid like intenst kristne linja hans som er enda mer dominerende her, så synes jeg at denne boka er god. Men for meg er det altså Dysterpytt som redder historia.