Å pynte en gris...

I Aftenpostens kulturbilag onsdag 13. oktober har Mette Hofsødegård, som av en eller annen uforståelig grunn er bokanmelder i Aftenposten, et dobbeltoppslag med et utfall mot (eller for) «litteraturen i matbutikkene». Hennes lille innføring i kiosklitteratur på side 10 gir meg absolutt ingenting; hun verken avgrenser eller nyanserer, diskuterer eller kritiserer. Hun forsøker ikke en gang å si hvorfor underholdningslitteratur er og blir underholdningslitteratur, hun ramser bare opp det som er typisk for seriene som er utgitt på kommersforlaga Cappelen Damm og Schibsted. Det er snakk om bøkene som finnes på butikken, på kiosken, på bensinstasjonen og på flyplassene, helt konkret serielitteratur, som oftest skrevet av og for kvinner.

Resten av dobbeltsideoppslaget er brukt på en kjapp gjennomgang av fire romanserier, antagelig basert på en overfladisk lesing av første bok i de hver serie. Det er fire ulike serier med fire forskjellige forfattere, henholdsvis Frid Ingulstad med Sønnavind, Trine Angelsen med Hverdagshelter, Ellinor Rafaelsen med Polarnetter og Bente Sandberg med Gabriels hus. Hvorfor nettopp disse forfatterne og seriene er plukka ut vites ikke, da Hofsødegård verken begrunner eller forklarer noe som helst. Tenk på et tall, liksom.

Men hva er det som kommer fram? Og hva er det som bør komme fram? Aftenposten er en riksdekkende avis som tradisjonelt sett har hatt god dekning av ulikt kulturstoff. Men jeg skriver tradisjonelt, og det er bevisst: i de seinere åra har fokuset glidd mer og mer fra det som virkelig er kunst, som nå sjeldnere og sjeldnere får den spalteplassen det fortjener, til folkelig, kommersiell, overfladisk underholdning (og sporadisk kvasiintellektuell «performancekunst» og annet rask). Dette gjelder ikke bare litteratur, men også filmer, forestillinger, musikk og så videre – og det er ikke bare synlig i Aftenposten som skriftlig media, men også i andre aviser, på tv, i blader og ikke minst på nett. Hvorfor denne glidninga har funnet sted vites heller ikke, er det kanskje et ledd i Nasjonal Fordummingsplan?

Så hva vil Hofsødegård med sin meningsløse gjennomgang av fire tilfeldige seriebøker? Hun provoserer ingen. Det kan ikke kalles opplysning. Det er ikke interessant. Den ene tekstbolken hun påkoster hver bok under hvert sitt bilde av både forfatter og bok kvalifiserer absolutt ikke som en anmeldelse, snarere som en uformell og uskolert anbefaling, fra ei nabokjerring til ei anna. Eller som en veldig overfladisk og uengasjert «guide» i kiosklitteraturens mange likheter – som likevel dårlig skjuler Hofsødegårds egen begeistring for lettbeint litteratur.

Dette slipper Aftenposten til. Dette kommer på trykk over en dobbeltside. Dette tar plassen fra så mye anna som er bra, som det er verdt å skrive om! Budskapet er uklart, effekten er uviss, og hvis målet er å selge mer kiosklitteratur, synes jeg det er mye mer realt at forlaga må betale for annonseplass, som i alle andre tilfeller. Hvis målet derimot er å være en slapp «guide» synes jeg Hofsødegård kan søke jobb hos KK eller lignende med en gang – i steden for å plage Aftenpostens skolerte lesere med kvasiunderholdende oppgulp. Hun faktisk oppmuntrer til «en smaksprøve» og påpeker, som om det har så mye med kvalitetskravet å gjøre, at Ingulstad selger mer enn Jo Nesbø!

Et annet element som jeg synes det er verdt å sette fingeren på er Frid Ingulstads plutselige engasjement i Aftenposten. Hun uttaler seg vidt og breit om dette og hint, stadig på side to i kulturbilaget, uten at hennes meninger og synsinger på noen måte er dokumentert kvalifiserte. Hvis hun fortsatt fisker etter status hos Forfatterforeninga synes jeg det er patetisk. Om hun rett og slett bare har lite å gjøre og bombarderer Aftenposten med innlegg, synes jeg det er talentløst av redaksjonen å stadig benytte seg av disse. Og, bare for å ha stilt spørsmålet: er det en sammenheng mellom Ingulstads pr-kåte avistilstedeværelse og Hofsødegårds «tilfeldige» gjennomgang av aktuell serielitteratur?

Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen. Jeg må slutte å lese Aftenposten.