Amerikanske Anna

Den fjerde filmatiseringa av Leo Tolstojs (1828 - 1910) roman Anna Karenina, utgitt mellom 1873 og 1877, er en heller langsom og anorektisk affære. Filmversjonen, som er fra 1935 og har Greta Garbo i hovedrolla, byr nemlig hverken på politikk, samfunnsskildringer, familieproblemer, helsereiser, kjærlighetssorg, komikk, konflikter mellom adel og bønder, dobbeltmoral eller intriger: nei, boka er plukka fra hverandre, redusert, og det er kun ei linje som står igjen: affæren mellom Anna og Vronskij (Fredric March).

Boka foregår i Tolstojs Russland. Det gjør visstnok denne filmen også, men ingen snakker russisk (det blir riktignok sunget litt). Menneskene går inntulla i digre pelser, de har snåle hatter og det snør voldsomt. På fest blir det drukket enorme mengder blankt brennevin, på ball blir det dansa masurka og i operaen både synges og danses det i voldsom fart mens adelen egentlig er mest opptatte av å glane på hverandre med hjelp av kikkerter. Toget går treigt og frisyrene innebærer krøller på de rareste steder. Det er i grunn ingenting som indikerer at dette er Russland, og det som skildres i boka av høyt og lavt vises i hovedsak ikke. Det er så å si en fullstendig nedstrippa, usann og amerikanisert versjon (regissøren var den seigliva Clarence Brown). Likevel er adaptasjonen kritikerrost og velkjent.

Boka, som er en 851 sider stor koloss, inneholder utrolig mye. Det er historia om Kitty, hennes forelskelse i Vronskij, hennes kjærlighetssorg når han avviser henne, familiens kuropphold og hennes modning. Det er også en studie i utholdenhet: Levin elsker Kitty, og bare henne, og sjøl om han tviler på alt - religion, politikk, organisering av samfunnet, økonomi, broren, hans egen rolle som maktmann og bonde, så tviler han aldri på henne. Søstera til Kitty, Dolly, har en utro ektemann og mange barn. Han er mest opptatt av elskerinner og vodka, hun må tigge forretningene i nabolaget om kreditt. Karenin (Basil Rathbone), mannen til Anna, er politiker høyt på strå, mest opptatt av fasaden og hvordan han til enhver tid tar seg ut. Det er Vronskij, en privilegert soldat, som knegår Anna til hun gir seg, men som faktisk er så djupt nede at han på et tidspunkt forsøker å skyte seg, og det er Anna Karenina, som ofrer sine egne barn og sitt eget liv, men for hva? Det er samfunnsskildringer og persontegninger, utflukter, togturer, by og land, ekteskap og lykke, separasjon og ulykke. At alt dette, og mer til, kan gnages ned til en og en halv time smådramatisk liksomintrige med litt mye grining er mer enn jeg forstår.

Det er ikke bare mangelen på Russland og russere, de amerikanske replikkene og underlige frisyrer som skaper tvil om hvor og når vi er. Det er også datidas utrolig dårlige effekter, som for eksempel kun består av et litt stort, utflytende bilde i bakgrunnen, mens det forelska paret tilsynelatende glor rett inn i den malte solnedgangen. I tillegg er transportetappene nesten alltid ekskludert, noe som kan skape forvirring om vi befinner oss i Moskva eller i St. Petersburg (det er faktisk en avstand - og det er svært relevant, særlig i boka, å vite hvor vi er!). Men mest av alt blir jeg forvirra av Greta Garbos konstant lidende utseende og underlige aksent: var den sånn i alle filmer? Er hun, aleine i denne filmatiseringa, liksomrussisk? Er det ironisk ment?

Tilbake til det lidende utseendet: noe av det som er så flott med Anna Karenina er at Tolstoj får fram dobbeltheten hos henne, en konstant dobbelthet (i grunn får han fram dobbeltheten hos alle; Tolstoj skildrer mennesker, ikke pappmasjé). Hun er både lykkelig og ulykkelig på samme tid; hun får mannen hun vil ha, men må forlate sønnen sin, Sergej. Anna Karenina er ingen enkel skikkelse, hun er sammensatt, hun er tenkende og følende, hun er forut sin tid. Og hun ofrer tappert, med hodet hevet, men trenger bekreftelse på at hun er noe og noen for noen, på at offeret hennes ikke glemmes. Et menneske som har denne bakgrunnen, som kjenner intens lykke og djup ulykke, kan vel ikke se konstant lidende ut? Den amerikaniserte Anna hiver seg i armene på Vronskij etter litt pinlig kurtisering, og hun sipper jevnt gjennom resten av filmen. Kun i operascenen viser hun at hun er en smule tøff med sitt magre, hvite ansikt, i samtaler med Vronskij er hun mjuk som ei lefse og sjalusianfallet mot slutten kommer som lyn fra klar himmel.

I boka får Anna et nytt barn sammen med Vronskij. Men omstendighetene rundt graviditet og fødsel fører til at trekantdramaet mellom Anna, Vronskij og Karenin øker i omfang. Karenin får anledning til å vise seg som menneskelig, som den mannen Anna gifta seg med, ikke den pappfiguren med bart som vimser omkring i filmen og hånlig utsier sine litt dårlig formulerte replikker. Vronskij synker ned, blir roligere, er ikke lenger den overlegne adelsfjompen med uniform, bart og ubegrensa dametekke. På sett og vis kan en si at han endelig lærer å respektere Anna og det hun kommer fra. Anna derimot, har ei stor krise som hun kjemper for å komme seg igjennom. Kanskje hun egentlig aldri klarer det? Kanskje hennes sjølkritikk, hennes egen dom over seg sjøl som dårlig mor, dårlig kone og dårlig menneske, med på å føre henne ut på togstasjonen? Jeg tror det. At dette er utelatt fra filmen, elementer som er så dramatiske og som representerer både personlige og narratologiske vendepunkt, er et utrolig dårlig valg!

Filmen viser en pregløs og mjuk Anna Karenina som lar seg dra hit og dit av en spradebasse av et mannfolk. Hun er tilsynelatende uten vilje (som hun utmatta puster til Karenin i vogna, etter at affæren med Vronskij er avslørt: Gjør med meg som du vil.). Det virker ikke som om hun tenker at politiker-Karenin kan finne på å bruke Sergej som spillebrikke. Når han gjør det, resignerer hun bare og reiser utenlands til solmaleriet med Vronskij, deiler seg litt på divanen og har rart hår. Når de reiser hjem igjen, blir hun sjalu, og tar sitt eget liv ved å kaste seg ned foran et tog. Den Anna som jeg leser om, er ikke sånn. Hun er ikke veik. Og hun tar ikke sitt eget liv fordi hun er sjalu, hun blir drevet i døden av fire "makter"; Vronskij, Karenin, Sergej og samfunnet, som fordømmer henne, ekskluderer henne og undervurderer henne. Hun har alt, men er så ensom og aleine og ulykkelig at hun ikke ser en annen mulighet.

Filmens siste scene er forferdelig dårlig og burde vært kutta. Der ser vi en litt sliten Vronskij i samtale med en kamerat. Han kommer med noen famlende setninger om at han ikke hørte på henne, om at han ikke så henne og nå er det for seint. Kameraten sier æhh og pytt sann og ville det gjort noen forskjell? Men det veit ikke Vronskij. Så han trekker på skuldra og ser opp mot fotografiet av den konstant lidende Anna. The end, liksom. Nei takk.