De unge menn

Å, disse unge menn! Disse tidløse, unge menn med verden for sine føtter! I to bøker rett etter hverandre har jeg hatt den tvilsomme gleden av deres mer eller mindre deprimerende selskap; først den navnløse hovedpersonen i Sult (1890) av Knut Hamsun, så Daniel Braut i Arne Garborgs Bondestudentar (1883). Det var egentlig ikke meninga å lese disse bøkene såpass parallelt, og hadde jeg kunnet gjøre det annerledes, hadde jeg gjort det, men det var altså sånn det blei. Og når det først er gjort, så ser jeg jo at disse bøkene har en del mer til felles enn jeg først trodde.

Den navnløse hovedpersonen i Sult vandrer omkring i Kristiania og tenker, betrakter, fryser og sulter. Han er forfatter, eller prøver å være, men distraheres hele tida av mennesker og lyder, av tanken på suksess, penger og god mat, som det går lenger og lenger mellom hver gang han får. Det er seint på 1880-tallet, i byene er det mange fattige. Romanen, som er skrevet i førsteperson, gir leserne en nesten klaustrofobisk nær relasjon med jeg-personen, og kan for mange resultere i en tett og intens leseropplevelse. Å skildre et menneskes sinn på den måten, så nært og uten filter, var helt nytt da boka kom i 1890. Handlingsforløpet strekker seg over noen kalde høst- og vintermåneder. Språket er så godt som dansk.

Daniel Braut begynner riktignok ikke i Kristiania, men han kommer dit. Han er student, bondestudent, det er en gang på 1870-tallet og boka skildrer politikk, samfunnsmessige omveltninger, konflikten mellom kirke og stat, målfolka og riksmålsfolka og så videre. Den unge Braut vimser omkring oppi det hele og er ikke sikker på hva han mener, ikke sikker på hva han skal eller bør eller må, og det ender litt for ofte med øl og toddy. Tilslutt har heller ikke Braut mer penger igjen, og han ender opp med å gå rundt i Kristiania og fryse og sulte, han også. Men han kommer seg ut av det. Tredjepersonsfortellinga blir naturlig nok ikke så nær som førstepersonsfortellinga, og romanen gir mer ei brei samfunnsskildring enn et psykologisk portrett. Handlinga strekker seg over flere år, hvor enkelte perioder får mer plass enn andre. Språket er landsmål.

Hos Knut Hamsun har den unge mannen et svært voksent og profesjonelt alvor, men han oppfører seg likevel uansvarlig som et barn og er trassen og stolt når han absolutt ikke bør være det. Han er også barnslig arrogant til tider. Daniel Braut har ungguttens nysgjerrige og forventningsfulle blikk, men mister alt for mye av seg sjøl i den felleskverna han kjøres igjennom. Og når han endelig kommer ut på andre sida har han fortsatt en del av umodenheten med seg, sjøl om han til slutt manner seg opp til å skrive frierbrev.

Det som jeg lurer på oppi dette, er: hva er det med de unge menn? Disse sjølsentrerte, sjølbevisste unge menn? De har tanker, drømmer, ambisjoner - de surrer og virrer og bruker mer tid på å fantasere enn å gjøre. De tror de er flottere, klokere, kjekkere og mye bedre enn alle andre, de tror de har all verdens muligheter, de drømmer om å få penger isteden for å tjene dem sjøl, de vil bli belønna sjøl om de ikke har løfta en finger. Også tar de en skål til, om ikke på det, så i alle fall noe i nærheten. Og dette er på 1870-tallet! Sist jeg sjekka er det likedan her i landet nå. Det har med andre ord skjedd pent lite på de siste 140 åra.

Ungdommen nå til dags, er det en del folk som sier. De skulle bare visst.