fredag 26. juni 2015

Om lesing og lesevaner

Den siste tida har både Silje og Ellikken, og sikkert mange andre også, svart på en rekke spørsmål om lesing og lesevaner som Ina har pønska ut. Jeg hiver meg på, jeg også, nå som sommervarmen gjør det bortimot umulig å konsentrere seg om lengre, sammenhengende tekster.

Var det noen som inspirerte deg til å lese, eller kom det bare av seg sjøl?
Både-og, tror jeg. Jeg var visst opptatt av bokstaver ganske tidlig, og kan huske at jeg titta i Donaldblader og stirra som besatt på disse små, svarte greiene inni snakkeboblene og lurte på hva det var for noe, hvilken mening som lå der som ikke allerede lå i bildet. Noe av det første jeg klarte å pusle sammen, var det som var skrevet med blokkbokstaver, for eksempel at Donald-dinosaurene brøler ROAR. Hvorfor de ropte på Roar, var derimot en helt annen sak, som voldte mye hodebry for et førskolebarn.

Men det var ikke bare Donaldblader som sirkulerte hjemme. Jeg er vokst opp med mye bøker - og veldig gode bøker - rundt meg, og blei tidlig gjort bevisst på det magiske ved god litteratur. Sånn sett er det foreldrene mine, og særlig mamma, som har vært inspiratorer. Noen av de fineste barnebokminnene mine står Kari Bøge og Marit Kaldhol for, med henholdsvis I Trylleskogen og Farvel, Rune. Bøkene om Narnia og Brødrene Løvehjerte er andre viktige verk som har gjort varige inntrykk. Det å kikke i bøker var å gå inn i andre verdener, og det å lese, og å lese sjøl, var egentlig bare en forlengelse av dette. Egenlesinga økte nærheten til fortellinga, som dermed igjen styrka opplevelsen av dette magiske. Og sida har jeg vel egentlig bare vært på jakt etter den magien som er så sterk i et barnesinn og så sjelden hos oss voksne - noe som også langt på vei gjenspeiles i litteraturen for barn og litteraturen for voksne.

Hadde du lesetime på skolen, hvor dere lånte ei bok på biblioteket eller hadde med ei bok hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?
Vi hadde veldig sjelden lesetimer - skolen prioriterte ei ukentlig time i "skjønnskrift" (med sløydlæreren) og tegnetimer (gjerne med gymlæreren). Ypperlig skole - tatt i betraktning at tegnetimene ofte egentlig var KRL-timer... Men vi var faktisk på skolebiblioteket av og til, et lite rom med få hyller og et snevert utvalg bøker. Det mest spennende der inne var egentlig datamaskina, som vi sneik oss til å bruke uten lov, blant anna til å skrive ut alle Alle barna-vitsene (jeg hadde jo lest det meste uansett). Heldigvis for meg hadde jeg god leselyst og fikk solid stimuli hjemmefra til å lese, og vi var en del på folkebiblioteket i sentrum. Andre i klassen sleit med både lesing og skriving. Så ja, jeg skulle ønske det var flere lesetimer, for lesing er den viktigste basisferdigheten vi mennesker erverver oss foruten det muntlige språket, og lesing er helt obligatorisk for å fungere som et oppegående individ i samfunnet. Til dere som nå mener at for eksempel matematikk er viktigere: om du ikke kan lese, kan du faktisk ikke lese (og løse) matteoppgava heller. Stein på stein, folkens. Bibliotekaren vår var forresten ei kjempesøt, utgammel dame, som hadde nådd pensjonsalder og vel så det da jeg var omtrent åtte. Hun lever fortsatt, ser klin lik ut og hilser på meg når vi ser hverandre i byen (hun henger mye på bakeriet).

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?
Det går vel ikke an å ikke like bøker, vel! Det er som å si at en ikke liker mennesker, og med det putte absolutt alle i samme bås. Om det nå er slik, at noen få er sånn med bøker eller mennesker, så kan ikke resonnementet være noe anna enn helt tullete (jeg leser ikke og liker ikke bøker, eller omvendt, hvordan kan en vite det hvis en ikke leser?) Uansett, jeg hadde forsøkt å finne ei god bok med spenning på ytre og indre plan, gjenkjennelige personer og situasjoner samt en dæsj humor, som er solid komponert, velskrevet og som kan gi noe ekstra til den som leiter. Kvalitet er viktig, slik at ikke eventuelle (billig)boklige fordommer blir bekrefta. Jeg hadde mest sannsynlig plukka fram en klassiker, og tilpassa det endelige valget etter hvordan personen er og hva jeg tror han eller hun vil like.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt, eller kom de inn i bildet på et seinere tidspunkt?
De konkrete bøkene har alltid vært en del av livet mitt. Litteraturen, som begrep og med tilhørende teorier, har jeg mata inn gjennom mange år med samtaler, bevisstgjøring og høyere utdanning. Til sammen har de skapt et fyldig bibliotek, en brukbar oversikt over verdenslitteraturen og mange, mange herlige lesetimer.  

Hva ser du etter når du leiter etter ei ny bok å lese i?
Det svinger veldig, fra vakre klassikere (som Edda) til nye sensasjoner (som Mantel). Og innimellom er jeg innom både antikken, sagalitteraturen, middelalderens versromaner, 1800-tallets sterke realisme, det moderne og det postmoderne - i hjemlig samtidslitteratur og i verdenslitteraturen. Jeg er opptatt av kvalitet, av viktige kontaktpunkter mellom verk og leser, av berøring, den gode leseropplevelsen, et fnugg av magi. Det er mange forfattere som ikke innfrir, for å si det sånn. Men jeg slutter ikke å leite av den grunn.

Hvilke bøker syns du er oppskrytt og hvorfor?
Bøker blir kanskje litt fort oppskrytt, og da er jeg kan hende litt for rask til å unngå dem som pesten. Jeg leser ikke bøker bare fordi de er populære, de må ha noe mer ved seg, en faktisk kvalitet og ikke bare ytre "hype". Derfor unngår jeg nesten konsekvent alt som befinner seg på bestselgerlistene, bøker som skriker formellitteratur eller er rein underholdning, 99,9% av all krim, størstedelen av ny, oversatt litteratur og så videre. Jeg er heller ikke så glad i det mest eksperimentelle, grensesprengende og utleverende og leser ikke bøker som gjør meg fysisk uvel. For å gi en liten pekepinn, kan jeg trekke fram to norske forfattere jeg ikke har lest noe særlig av: Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård. Her tar sosialpornografien totalt overhånd (i det lille jeg har lest). Men jeg kan gjerne lese ei populær bok dersom jeg finner solide anmeldelser som på et mer objektivt grunnlag trekker fram styrker ved verket - noe som for eksempel var tilfelle med Hilary Mantel.

Er det noen karakterer i bøker du forbinder deg med og hvem?
Akkurat dette er utrolig viktig, for om jeg ikke kan leve meg inn i de viktigste personene, blir det vanskelig å komme ordentlig inn i verket. En ting er at personene er gjenkjennelige (brunt hår og blå øyne) eller står midt i noe som jeg kan relatere meg til (er student, har barn o.l.), noe annet er å føle at en lever med dem og faktisk gjør det. Slik sett står Cora Sandels Alberte og Sigrid Undsets Jenny og Kristin i en særstilling for meg. Disse tre sterke kvinnene må inngå smertefulle kompromisser med seg sjøl og omverdenen over lengre tid, men det indre sprenger seg fram og seirer til slutt.   

Ser du alltid filmatiseringer av ei bok, eller styrer du unna?
Det blir mest av det siste, gitt. Men jeg har så klart sett noe, for eksempel Ringenes herre. Men jeg passer på å lese boka først, slik at ikke en eventuell lusen filmopplevelse ødelegger for leseropplevelsen (det store unntaket her er Harry Potter, der jeg så fem filmer før jeg begynte å lese). Om jeg ser filmen først, er det som oftest fordi jeg ikke vil lese boka (som for eksempel The Notebook). 

Spiser du noe mens du leser, eller er det forbudt?
Ingenting er forbudt, men mye er upraktisk. Så om jeg på død og liv skal lese, blir det enkle måltider, som frukt eller yoghurt og lignende. Ikke noe treretters med dryppende saus og brennheit mat hvor en må bruke kniv og gaffel ustanselig i tillegg til å drikke to ganger i minuttet. Og jeg sitter aldri med nesa i ei bok når familien spiser middag (det er faktisk forbudt).

Hvilken bok har skuffa deg aller mest og hvorfor?
Dette spørsmålet er det utrolig vanskelig å svare på, for det er jo ulike måter å bli skuffa på etter hva slags leserforventninger en har. Og leserforventningene varierer. Men det er lite som kan måle seg med John Irving-fadesen. Jeg hadde fått han varmt anbefalt av flere, og begynte deretter på Den fjerde hånden. For å si som Mikkel Rev: Det er det største sludder jeg har hørt (lest). Bare tullball, usammenhengende og utroverdig, svært uinteressant og dessuten ikke ferdiglest. Klarte ikke mer. Orka ikke mer. Det var en gedigen skuffelse - og snart ti år sida. Jeg har ikke turt å nærme meg John Irving igjen.

Hva ser du på TV nå for tida?
Ikke så mye, og heller ikke så bevisst eller systematisk. Tar opp en film i ny og ne og kikker innom nyhetene en sjelden gang. Ellers blir det en og annen serie når jeg skal slappe av og kose meg, som for eksempel Third Watch. 

Og dett var dett! Svar gjerne, du også, dersom du har lyst. God helg!

6 kommentarer:

  1. Spennende svar! Jeg må klaske meg litt i panna fordi jeg glemte Alberte. Er det mulig?!
    Ellers så anbefaler jeg deg å prøve Irving igjen; Hotel New Hampshire, Garps bok, En bønn for Owen Meany, Siderhusreglene og Enke for et år.

    SvarSlett
    Svar
    1. Alberte er fantastisk! (Og det er aldri for seint å ta henne med.)
      Takk for anbefaling, jeg noterer meg titlene, men må innrømme at jeg fortsatt er ganske skeptisk. Brent barn og så videre. Hva er det som gjør Irving lesverdig, er det historiene, personene, språket?

      Slett
    2. Ja, hun er fantastisk! Nå, I forbindelse med Bokhyllelesingen har jeg møtt en ny heltinne av samme kaliber: Francie Nolan fra A tree grows in Brooklyn. Skal skrive en omtale så fort jeg kan.
      Ang John Irving; Jeg tror det er en blanding av historiene og personene, det er burlesk, sårt, trist og morsomt. Og så tror jeg det er lurt å evnt lese noe av de eldste romanene hans. Det er de som regnes som de beste.

      Slett
    3. Det høres veldig lovende ut med Francie Nolan, jeg gleder meg til å lese mer om boka! Også merker jeg meg det du skriver om Irving.

      Ønsker deg en riktig god sommer - og kos deg i Paris!

      Slett
  2. Det er nokre år sidan eg las Siderhusreglane av John Irving, men då las eg boka fleire gonger. Og elska ho. Det andre eg har lese har eg ikkje elska i like stor grad. Om du nokon gong skal gje Irving ein ny sjanse, ville eg ha starta der. Eller sjå filmen først, så kan du lesa boka med Tobey McGuire i tankane.

    (men eg er glad for at det ikkje berre er eg som ikkje klarar Ragde&Knaus.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tips, jeg skal lese litt om boka og vurdere om det kan være noe for meg. Kjenner litt til filmen, men har ikke sett den heller. Er kanskje sånt en kan kose seg med i sommervarmen?

      (Igjen - vi bør danne klubb - hvor kriteriene er at en ikke liker Ragde og Knausgård, og at en dreper ildtopper.)

      Slett